Mikefish, føler virkelig med deg, men du MÅ få deg en ny liten krabat.
Jeg opplevde samme som deg for et par år siden, og når jeg leser det du skriver, og ser bildet av katten din velter minnerne frem her.
Jeg bodde i Karibien for noen år siden, jobbet bl.a. på en restaurant der lå på stranden. Plutselig en kveld stod der en liten kattunge i døren, den kom fra nabotomten hvor den var kommet til verden i sandet, moren var hjemløs.
Jeg tok den bort til søskene sine og gikk tilbake på jobb, 2 minutter etter var han i døren igjen. Jeg tok han opp på armen, slik som man bærer en liten baby etter den har spist, han satte forpoterne opp på skulderen min og var lykkelig. Han hadde valgt meg som eier, jeg måtte bare overbevises om det først.
Jeg måtte ringe konen og spørre om vi hadde plass til èn til, vi hadde da to katter allerede, men det gikk fint det. Han vokste opp og blev en helt utrolig katt, han elskede sine mennesker og når han blev overlykkelig og MÅTTE vise oss det kom han og bet oss litegrann i en finger eller liknende, det var hans måte og vise hengivenhet på.
Vi skulle da flytte til Norge, jeg dro først, og hadde da sagt til konen at hun gjerne kunne finde et nytt hjem til Max som han het, det var bedre vi tok de to andre med oss, men slik gikk det ikke, er man familie er man familie, så alle tre kom med til Norge, etter karantene i Nederland, alt dette kostet vel ca. 30.000,-
Max og de to andre flyttet fra Karibien til Geilo via Nederland, opplevde da plutselig minus 30 grader men koste seg.
Max var aldrig i trøbbel, en av de andre kattene hadde en helt utrolig evne til å havne i trøbbel alltid, som f.eks. gå inn i folks garasjer og da bli lukket inne der. Var litt flaut å ringe folk på natten om de kunne åbne garasjen sin...Max var egentlig mer som en hund, han holdt seg tett på sine mennesker.
Vi flyttet da i enebolig utenfor byen og Max var fortsatt like trofast, og han elsket mest av alt når man tok han opp på armen som den aller første gangen, en hånd under rumpen hans og han satte forpotene opp på skulderen, som en annen baby, da var han konge.
Trodde jeg skulle miste Max en dag tidlig på våren. Der var fortsatt sne ute, og dagen før hadde jeg sett en røyskatt. Max satt i vinduet på kjøkkenet og så på rådyrene der spiste utenfor vinduet. Plutselig så jeg en rev komme langs huset, Max han så den også. Ørene hans reiste seg og forsvarsinstinktet satte inn, han fulgte reven så langt han kunne se og da reven forsvant rundt hjørnet hoppet Max ned fra vinduet og før jeg kunne reagere løb han igjennom stuen og ut den åpne terassedøren, tok et tigersprang ned på plenen og jaget reven igjennom hagen og ut i skogen.
Jeg kunne merke mitt hjerte i halsen, løp ut og var helt sikker på at jeg hadde sett Max for siste gang, men nei, etter en liten stund kom han spankulerende og det var helt tydeligt han mente han hadde gjort en god jobb og forventet ros. Han fikk det også, opp på armen og han malte i vei.
Max var jo en god jeger, som regel var han ikke sulten når han kom inn. Husker en dag han kom inn med en død mus, han måtte vise oss den. Han gikk rett på kjøkkenet hvor musen fikk noen lufteturer. Han slengte den opp i luften for så å jage den igjen. Han blev dog litt forvirret etter en stund for etter en luftetur datt ikke musen ned på gulvet igjen og han så på meg som om jeg hadde tatt den.
Det hadde jeg ikke jo, men han hadde vært uheldig, musen hadde landet på kjøkkenbenken jo.
Max kunne noen ganger bli litt nervøs, da ville han fortelle om det med hans mest bekymrede stemme, men som regel trengte man bare si til han at det var ok, så falt han til ro igjen, som om han bare trengte litt forsikring.
Vi har hatt mange katter opp igjennom årene, men Max etterlot seg et varigt minne, han var utrolig spesiell og jeg kan merke gråten kommer når jeg tenker på han. Skyldes kanskje det at han valgte meg som eier.
Jeg opplevde samme som deg for et par år siden, og når jeg leser det du skriver, og ser bildet av katten din velter minnerne frem her.
Jeg bodde i Karibien for noen år siden, jobbet bl.a. på en restaurant der lå på stranden. Plutselig en kveld stod der en liten kattunge i døren, den kom fra nabotomten hvor den var kommet til verden i sandet, moren var hjemløs.
Jeg tok den bort til søskene sine og gikk tilbake på jobb, 2 minutter etter var han i døren igjen. Jeg tok han opp på armen, slik som man bærer en liten baby etter den har spist, han satte forpoterne opp på skulderen min og var lykkelig. Han hadde valgt meg som eier, jeg måtte bare overbevises om det først.
Jeg måtte ringe konen og spørre om vi hadde plass til èn til, vi hadde da to katter allerede, men det gikk fint det. Han vokste opp og blev en helt utrolig katt, han elskede sine mennesker og når han blev overlykkelig og MÅTTE vise oss det kom han og bet oss litegrann i en finger eller liknende, det var hans måte og vise hengivenhet på.
Vi skulle da flytte til Norge, jeg dro først, og hadde da sagt til konen at hun gjerne kunne finde et nytt hjem til Max som han het, det var bedre vi tok de to andre med oss, men slik gikk det ikke, er man familie er man familie, så alle tre kom med til Norge, etter karantene i Nederland, alt dette kostet vel ca. 30.000,-
Max og de to andre flyttet fra Karibien til Geilo via Nederland, opplevde da plutselig minus 30 grader men koste seg.
Max var aldrig i trøbbel, en av de andre kattene hadde en helt utrolig evne til å havne i trøbbel alltid, som f.eks. gå inn i folks garasjer og da bli lukket inne der. Var litt flaut å ringe folk på natten om de kunne åbne garasjen sin...Max var egentlig mer som en hund, han holdt seg tett på sine mennesker.
Vi flyttet da i enebolig utenfor byen og Max var fortsatt like trofast, og han elsket mest av alt når man tok han opp på armen som den aller første gangen, en hånd under rumpen hans og han satte forpotene opp på skulderen, som en annen baby, da var han konge.
Trodde jeg skulle miste Max en dag tidlig på våren. Der var fortsatt sne ute, og dagen før hadde jeg sett en røyskatt. Max satt i vinduet på kjøkkenet og så på rådyrene der spiste utenfor vinduet. Plutselig så jeg en rev komme langs huset, Max han så den også. Ørene hans reiste seg og forsvarsinstinktet satte inn, han fulgte reven så langt han kunne se og da reven forsvant rundt hjørnet hoppet Max ned fra vinduet og før jeg kunne reagere løb han igjennom stuen og ut den åpne terassedøren, tok et tigersprang ned på plenen og jaget reven igjennom hagen og ut i skogen.
Jeg kunne merke mitt hjerte i halsen, løp ut og var helt sikker på at jeg hadde sett Max for siste gang, men nei, etter en liten stund kom han spankulerende og det var helt tydeligt han mente han hadde gjort en god jobb og forventet ros. Han fikk det også, opp på armen og han malte i vei.
Max var jo en god jeger, som regel var han ikke sulten når han kom inn. Husker en dag han kom inn med en død mus, han måtte vise oss den. Han gikk rett på kjøkkenet hvor musen fikk noen lufteturer. Han slengte den opp i luften for så å jage den igjen. Han blev dog litt forvirret etter en stund for etter en luftetur datt ikke musen ned på gulvet igjen og han så på meg som om jeg hadde tatt den.
Det hadde jeg ikke jo, men han hadde vært uheldig, musen hadde landet på kjøkkenbenken jo.
Max kunne noen ganger bli litt nervøs, da ville han fortelle om det med hans mest bekymrede stemme, men som regel trengte man bare si til han at det var ok, så falt han til ro igjen, som om han bare trengte litt forsikring.
Vi har hatt mange katter opp igjennom årene, men Max etterlot seg et varigt minne, han var utrolig spesiell og jeg kan merke gråten kommer når jeg tenker på han. Skyldes kanskje det at han valgte meg som eier.
