Det er ikke likegyldig hva vi kaller ting. Vi har kalt kampen mot terrorisme for "krig". Problemet er at ordet "krig", på godt og vondt, er knyttet til en rekke folkerettslige spilleregler. Hvordan man starter krig. Hvordan man skal utkjempe krig. Hvem som er i krig, og hvem som ikke er det. Begrep som "nøytralitet". Regler for behandling av krigsfanger. O.s.v. o.s.v. Alt med utgangspunkt i at det er bevæpnede og uniformerte styrker som i det store og hele bekjemper andre bevæpnede og uniformerte styrker.
Definerer vi kampen mot terrorisme som "krig", har vi fordelen av at at Guantanamo-leiren kan defineres som en krigsfangeleir, og krigsfanger kan vel, såvidt jeg vet, sitte i fangenskap under ikke altfor urimelige kår så lenge krigen pågår, uten nærmere begrunnelse eller krav om å påvise noen som helst slags skyld, hvoretter de skal sendes hjem.
På den annen side, er vi i "krig", så er våre motstandere i "krig" også, og de får dermed akkurat de samme rettighetene som vi har. På en måte kan man jo si at vi har legalisert terroristenes virksomhet. Vel, ikke akkurat legalisert kanskje, men i hvert fall gitt dem et argument for å fortsette med det har begynt med, og til å ta igjen med samme mynt.
Det andre ytterpunktet på denne skalaen, er å definere terrorisme som kriminalitet. Da slipper vi krigens fordeler og ulemper, men fanges til gjengjeld av rettsstatlige prinsipper. Om bevisbyrde, om rettergang i rimelig tid, rett til forsvarer, og alt det der. I en slik setting passer ikke Guantanamo-leiren inn.
Det er mulig at problemet med Guantanamo-leiren er at vi i vesten faktisk prøver å behandle terrorisme på begge måtene. I det ene øyeblikket går vi militært til verks under militære spilleregler, og tar bl.a. krigsfanger, som ender opp i Guantanamo-leiren. I neste øyeblikk behandler vi terrorisme som en kriminalsak, jfr. han som nylig ble dømt for medvirkning til 9-11, hvor helt andre prinsipper og spilleregler kommer til anvendelse.