Jeg synes det er litt snodig at folk forventer at arbeidsgiver skal ha et løpende ansvar lenge etter at den ansatte har sluttet. For meg lukter det litt av tidlig 1900-tall da fabrikken eller gruva skulle holde hele infrastrukturen i lokalsamfunnet, enten det var boliger, butikker, kirkegård eller idrettsplass. Man har ikke den tilhørigheten til arbeidsgiver lenger. Jeg er fullt klar over at det først og fremst er fordeler for bedriften ved å gå over til en innskuddsbasert ordning fremfor en ytelsesbasert, men jeg foretrekker også den innskuddsbaserte modellen. Når jeg engang leverer inn adgangskortet vil jeg at pensjonen skal være mine penger på en sparekonto heller enn å stå i noe livslangt avhengighetsforhold til en tidligere arbeidsgiver. Men, det er nå meg.
Jeg er enig, og ikke enig, Asbjørn.
Enig - fordi det er veldig snodig, i dagens samfunn, og fordi arbeidstakere bør venne seg til tanken om at de selv må planlegge sine pensjonsbetingelser og -kår. De har verktøyene, tilbudene og mulighetene som skal til - og opererer samtidig også i et marked der det er blitt meget vanlig å ha vært innom mange arbeidsplasser før man går av med pensjon. Gullklokka for 25 års trofast tjeneste har gått ut på dato. I tillegg er dagens arbeid langt mindre fysisk krevende (for mange) og arbeidsplassene sunnere enn hva tilfellet var før, og det fører meg til ...
Hvorfor jeg er uenig - da ordningene kom, var arbeid som regel fysisk, krevende og gjerne slik at det tok knekken på kroppen. Man hadde lagt igjen sin sunnhet og helse i arbeidstjeneste, og skulle bli tatt vare på i ettertid. Dette på et tidspunkt da man gjerne stod på samme arbeidsplass livet ut, og arbeidet i prosessindustri som krevde mye. (Vi ser også bort fra hva vi nå vet om asbest, løsemiddelskader, farlige materialer, osv -- det har gått med noen lungepar og hjerner i limhallen på vestlandske møbelfabrikker, for eksempel.)
Nå har gjennomsnittsmannen 12 år lenger forventet levetid enn hva tilfellet var da ordningene ble innført, og veldig mange stiller betydelig livsfriske når pensjonstidspunktet inntreffer. For tiden pågår til og med en stor debatt omkring "tvangspensjonering" av folk som ønsker å arbeide mer, pga foreldede tidsrammer. Så kanskje er også pensjonstidspunktet modent for å bli hevet til høyere alder enn dagens.
Men om virksomheter ønsker å avskaffe pensjonsbetingelser - fordi de er blitt for dyre - bør også virksomhetsledere akseptere rammer og begrensninger omkring hvordan de tapper virksomhetene de "leder". (Percy Barneviks gullfallskjerm på GBP 60 millioner er muligens rekord, men det er noen utrolige betingelser og tappekunster som demonstreres av interne corporate raiders i disse tider, og samfunnet kan godt forlange at verdiene får stå i selskapene i større utstrekning. Nå kommer selvsagt trad-argumentet om at det koster å tiltrekke seg de nødvendige ledertalentene, men når disse for det meste har talent for å rake til seg, kan man sikkert klare seg.)
I klartekst: om Statoils eller Telenors ledelse ønsker å barbere de ansattes pensjonsbetingelser, så tar de sine egne med i slengen.
Til slutt - siden en overgang fra garanterte pensjonsytelser til et "klar deg selv" marked vil medføre at vi enda en gang får avslørt at folk er elendige til å forhåndsplanlegge, så bør man også avklare i hvilken utstrekning arbeidsgivere kan skyfle ansvaret for dem som virkelig faller gjennom over på felleskassen. Personlig er jeg tilhenger av pisk på dette punktet, siden det er det eneste jeg tror vil få folk til å ta hvordan de skal overleve alderdommen seriøst.
) fagfelt til at man kan bli ingeniør?
