Jack Bruce har ett poeng, som ikke går på Jimmy Page og de andre instrumentalistene i LZ, men som treffer Robert Plant. Og det er at han ikke "klarer" de gamle låtene i original toneart. Gutta er rett og slett blitt gamle, og det merkes bedre på vokalister à la Robert Plant. Han var rockens "skriker" nummer en, foran Ian Gillan og de andre. Som soloartist blir dette hensyntatt av Robert Plant, i og med et mer "modent" reportoar. Men hvis han må opp på scenen som 60-åring og dra i gang I Can't Quit You Baby, så merkes alderen...
Og justerer de én låt, så må nok flere andre justeres for å harmonisere spillelista. Og så plusser de på litt re-arrangementer, sånn for variasjonens skyld. Men hva gjør vel det? I sine velmaktsdager så improviserte LZ masse, fra konsert til konsert. Det vil jeg heller karakterisere som et kvalitetsstempel.
For å snu på problemstillingen: At Cream kan planke låtene sine likt i 2008 som i 1968, er bare fordi vokalen deres i utgangspunktet var såvidt tam og ukomplisert. Anyone for Tennis, liksom...