Da jeg var aktiv med filmproduksjoner var jeg motstander av video. Analogien jeg brukte var at film er fløyel og video er plast. Gjennom årene ble video bedre oppløst, fikk større kontrastspenn og faktorer høyere fargenyansering.
Likevel manglet det noe - fløyel. Jeg kunne fint se at det var støy på film, rusk og riper og fremkallingsvarians. Men det at hvitt lys gikk gjennom filmflaten, ble farget og så traff lerretet - ga noe som video ikke klarte å gjenskape.
Video er nå blitt ekstremt avansert, og har et overskudd av oppløsning som kan brukes til å behandle signalet, også for å forsøke å gjenskape en filmlook i resultatet. Det er imponerende hva man kan få til - men så setter man seg i en ordentlig kino, med gammeldags projeksjon fra en kalibrert lampe gjennom en god filmrull: du milde.
Og om man setter seg og ser på samme film projisert digitalt, så er det fortsatt snakk om plast og fløyel. Ofte, men ikke alltid. Digital film er blitt usedvanlig god, på kort tid. (Så god at Cameron måtte omarbeide mye i den nye Titanic-versjonen, så det ikke skulle se utdatert ut i forhold til hvor mediet er nå).
Vi har noe tilsvarende mellom LPer og digitale versjoner av samme musikk. Men akkurat som det finnes meget gode digitalt bearbeidede filmer, så finnes det også ekstremt gode digitalt bearbeidede musikkgjengivelser. Og jeg tror det er nyttig å være godt klar over fordeler og ulemper i begge format, og å vite hva man skal være på "utlytt" etter for å være sikker på at man får best mulig signal til ørene. Forsøkene på å trekke et skille der det ene eller det andre er topp, og det andre automatisk er skit, er primitive, syns jeg. Og det var vel derfor jeg tok av på Valins utsagn.
Nå skal det lyttes.