Nå er det vel snart på tide at noen våger å spørre ( jada, jeg vet at det er usedvanlig politisk ukorrekt, dere får bare finne frem godordene..):
Hva er det med pakistanerne, og så mange av deres norske etterkommere?
Hvorfor har spesielt denne gruppen ofte så store problemer med å tilpasse seg?
Nå har vi dette med A- og B-gjengen, selvsagt kunne de hatt tilknytning til andre land, men nå er de altså pakistanere, oppvokst i Norge så vidt jeg vet, som brødfør seg på kriminalitet.
Så har vi disse som i fjor og også i år gjennomførte og planla terrorangrep i England, velintegrerte og stort sett pakistanere. Hvorfor i alle dager pakistanere, det er da ingen i vesten som undertrykker eller kriger mot deres land?
Så er det kommet frem at penger innsamlet til jordskjelvofrene i Pakistan muligens er brukt for å finansiere terror
Hva skal man si til slikt?
Det blir kanskje feil å dra fram denne flygeren, han er i og for seg ikke så viktig, men det er denne evinnelige løgnen som er problemet. I følge flyselskapet var han først syk, så skulle han bare klargjøre flyet for en annen pilot
hvorfor ikke bare si det som det var, han var dessverre full, og det beklager vi på det sterkeste.
Så er det dette problemet med integrering, blant en gruppe som til dels har vært her i nærmere 40 år. Hvorfor er det et problem? Og en annen viktig ting, de er her ikke som flyktninger eller asylsøkere, de er her som arbeidsinnvandrere, så hvorfor er ikke flere i arbeid da? Hvorfor er deres barn ofte blant de med mest problemer på skolen?
Så var det dette med trygdesvindel blant drosjesjåfører, man fikk jobb som sjåfør, sykmeldt seg og jobbet så svart som sjåfør mens man fikk sykepenger. Var vel så vidt jeg fikk med meg for en stor del pakistanere det og?
Hvorfor må de, eller hvorfor får de lov til å hente ukjente ektefeller til Norge i så stor grad, dette er jo et kjempehinder for integrering da disse som kommer ikke kan språket, eller kjenner til norsk kultur. Og ikke bidrar de da med arbeidskraft i særlig grad heller.
Jeg tror at noe som utgjør et skille her er nettopp det at de ikke er flyktninger, de er her fordi de har det godt her, de får penger opp i hendene uten å måtte yte noe tilbake. Jo flere de får inn av sine egne, jo større makt får de og. Reelle flyktninger vil gjøre det de kan for selv å bidra til å hindre utsendelse, som Joaqiuns familie, de tilpasset seg, de bidro som best de kunne, de lærte seg språket og de fungerer sikkert utmerket i vårt samfunn. Og de hadde nok hatt det så ille at de var villige til å gjøre dette, ta seg jobber de var overkvalifisert for, og som kanskje føltes nedverdigende, fordi de hadde så mye å tape på å bli sendt tilbake, og fordi dette var den måten man kunne jobbe seg opp på i vårt system, og viktigst av alt, lære seg språket.
En annen ting er denne stammekulturen, storfamilien bestemmer, som de ikke har klart å løsrive seg fra, og som er mye av grunnen til disse arrangerte ekteskapene.
Her kommer også dette med æren inn i bildet, familiens ære er viktigst, og om noen krenker denne æren skal de straffes.
Så er det denne evnen enkelte har til å føle seg krenket og tråkket på tærne hele tiden. Når politiet går ut og spør etter hjelp til å finne de kriminelle på flukt i det pakistanske miljøet, så må selvsagt noen gå ut og si at dette må ikke politiet gjøre, for dette vet ikke de noe om. Nei vel, mulig det, men jeg går ikke ut og sier ifra hver gang noen er ettersøkt i Norge, at: nei han der, han aner ikke jeg hvor er. Vet man ikke noe så tier man stille og lar de som eventuelt vet noe få svare.
Jeg er fullstendig klar over at dette ikke gjelder ALLE. Ingen trenger å fortelle meg det. Men det gjelder mange nok til at det er et problem. Og om man ikke våger å ta fatt i slike problem, som også problemet med de som misbruker trygdeordninger, så er det de andre ( f. eks de reelt syke, eller de integrerte, velfungerende innvandrerne) som lider, fordi de i manges øyne havner i samme bås som de man ønsker å sette fokus på og derfor stigmatiseres på denne måten. Man må våge å snakke om problemene uten at man på denne måten blir oppfattet som om man mener at alle innen en gruppe er/har et problem. Og man må kunne forlange litt tilbake av de man hjelper og slipper inn i landet, alle må bidra med det de kan, ellers vil snart ikke dette samfunnet kunne fungere.