Så er det fredag. Det har vært mye hifi denne uka. Skriverier, en opphetet Fidelity-integritetsdebatt jeg engasjerte meg litt i overkant i, lyttesaeanser hos redaktøren som nok har satt varige spor,en postsending med plater, Hornalliansens nye nettsider (Kudos til broder Gago!) og litt til. Til ære for mine alliansebrødre (som jeg snart skal invitere på lyttetreff!) er det skikkelige wienerpølser til middag i heimen. Det er nemlig opplest og vedtatt hornalliansetreffmat. De må imidlertid komme fra Leif Vidars pølsemakeri på Hønefoss. Hvem kan stå for en fyr hvis ubetalelige slagord er "It´s only pølser, but I like it!"? ;D
Men så til saken. Jeg har akkurat jekket en øl til de nevnte pølsene. Fremdeles beveger vi oss i hornalliansekulianaria her. Så har jeg rundet hjørnet mellom kjøkkenet og kortveggen der anlegget står, og satt på en kanonskive med musikk som gav meg et elektrosjokk da jeg hørte den første gang. En liten, hvit fyr fra Bærum har ingen rett til å groove så inn i hel.... som Jarle Bernhoft gjør, men hans "Ceramic City Chronicles" er en frydefullt funky og ekstremt swingende hyllest til en by han elsker. Hovedstaden. Likevel er den spilt inn i gamle Sinatras hjemtrakter, Hoboken, New Jersey. Det blir fort storbypoesi av sånt.
Dette er et soundtrack til en deilig fredag, eller en hvilken som helst annen dag. Musikk det er vanskelig å sitte stille til, med mer enn et nikk i retning folk som Curtis Mayfield, Prince, Sly Stone og Herbie Mann. Feelgood så det holder, men tidvis også sårere og mørkere. Bernhoft er multi-instrumentalist selv ,men har også med seg Anders Engen, David Wallumrød, Audun Erlien og Trygve Seim. Bernhoft gjorde forresten en totalt utenomjordisk Prince-cover på den norske hyllestplata som ble stoppet av Prince selv, og akkurat det sporet er nok til å få enhver til å tvile på at han er fra steinrøysa. Det får meg til å tenke på åpningsreplikken i en klassisk Wesensteen-sketsj. "De er neger,De!". ;D
Anbefales på det aller varmeste!