Joikakaker kommer i flere utgaver. Til dømes som en reisdyrcarpatchio med dekonstruert Gumppus og rause mengder kostvokst nyretalg under en seng av postkolonialistiske Revisjonsbjeller.
I nord har man verre ting å slite med enn korona og nedstenging. Nemlig emballasjen til en klassisk norsk hermetikkprodukt bestående av kjøttkaker i viltsaus.
JOIKAGATE er et faktum. I går fortalte eks-festspilldirektør Maria Utsi at hun var "god gammeldags forbanna" på avisa Nordlys og dens lederartikkel. Men det var bare småtterier mot denne salven fra artisten Ella Marie Hætta Isaksen: "I kommentarfelt og nå på lederplass i Nordlys har Joikakakene nikkedukker som ser ut til å ville forsvare Norturas rett til å tjene seg rike på rasisme til graven. Hva er det egentlig dere holder på med?"
Politisk redaktør Skjalg Fjellheim kom nemlig i skade for å skrive at samene bør senke skuldrene, velge sine kamper, og ikke gå inn i offerrollen på grunn av en boks i butikkhyllene. Dermed har han gjort seg til samenes talsmann - og bedt dem tie. En dødssynd i det nye identitetspolitiske landskap. Fjellheim har ikke skjønt at det er hippe kulturarbeidere med høysensitivitet for symbolske krenkelser som skal tale på vegne av samtlige medlemmer i folkegruppen. Selv om ingen har spurt den samiske befolkning hvor "rasistisk" eller "stereotypisk" de oppfatter samegutten på etiketten.
Men det er håp selv for redaktører med "utdaterte holdninger" som "bagatelliserer" latterliggjøring av et urfolk. Jeg har tilbudt Fjellheim en sofa i kjellerstua, hvis han må søke politisk asyl i sør.
PS. Ellers har Fjellheim sjøsameblod i årene. Og jeg tror jeg har litt rester av gammal moro på vidda flytende rundt i skrotten jeg også. Da har jeg rett til å si min mening: Det er innholdet i forpakningen som er krenkende: 11 (eller er det 17?) prosent reinsdyrkjøtt. Og en smak fra helvete.
Joikagate var da et treffende navn på denne orkan i et vannglass. Eller når vi nå snakker om samer er det vel i henhold til gammel tradisjon snakk om en orkan i en flaske brennevin!
Der Deph tar feil her er at han faktisk tror dette kan være en saklig debatt. Dette er om ikke et norgesmesterskap, så i alle fall et nord norsk landsdelsmesterskap i hvem som er mest krenket! Og da kan det jo selvsagt ikke diskuteres på en rolig saklig måte! Ref. Sør norsk mesterskap i samme disiplin, der årets krenketema er "søringkarantene"!
Deph vet nok ikke at "sjøsamer" eller kvæner ikke regnes som ordentlige samer. Skal du ha rett til taletid må du kunne føre din familie tilbake til utøvelse av reindrift! Bofaste eller sjøsamer av finsk avstamming teller ikke i denne sammenhengen.
Men man kan bare undre seg over hva som skjer den dagen unge samer i underholdningsbransjen oppdager Herodes Falsk / Anet Valente - Snøscooter sandwich
Får vi ikke da selvmorsbombende rein i Oslos gater får vi det nok aldri!
Bortsett fra at vi blir et mer og mer humørløst folk etter som krenkomanien sprer seg som et coronavirus så tror jeg faktisk at en gjennomsnittlig same i Norge i dag ikke gidder å bry seg om Joikaboksen. Jeg gjør det i alle fall ikke.
Men når disse som lever av omtale i ulike medier opplever inntekstørke som i dagnes coronastengte Norge kan man selvsagt forstå at de tyr til halmstrå for å få offentlig omtale.
Det de burde ha regert på er ikke etiketten men innholdet i boksen! Dette er ikke mat, det er for! Et konstruktivt samarbeid med produsenten om å endre oppskriften til å kun inneholde reinkjøtt ville ha gitt både omtale i aviser og TV, positiv omtale, samtidig som det ville vært gunstig for reidriftsnæringa. Det ligger "noen kilo" reinkjøtt på lager! Etiketten er et innarbeidet symbol, og med et "spisbart" innhold ville dette kunne blitt en vinn vinn situasjon. Men nei her skal man være "krenket", er man ikke det må man tydeligvis være syk!
Is the coronavirus crisis fuelling the culture wars? Do lockdown policies actually work? What’s the point of celebrities in an age of crisis? Tom Slater, Ella Whelan, Fraser Myers, and special guest Wilfred Reilly, discuss all this and more on the latest episode of the spiked podcast.
Coronavirus is going to hit universities hard. According to a new report by the Universities and Colleges Union (UCU), they face a £2.5 billion gap in lost fees, and the prospect of tens of thousands of job cuts. For those of us who believe in the value of knowledge and scholarship, this is a grim prospect. Even before the pandemic hit, universities were cutting departments for venerable subjects, including History and Modern Languages, amid a dearth of funding and interest.
The government – perhaps sensing a chance to score a point over those notorious hot-beds of Remainerism – says it won’t step in to help the sector.
Worse still, universities will find that appealing to the public for support might not work either. Many people around the country – rightly or wrongly – believe universities are stuffed with snowflake students and staffed by an overeducated elite who are contemptuous of ordinary people. Those who want to defend the importance of the academy ruefully admit there is some truth in these caricatures. Low academic standards, No Platforming, self-censorship, groupthink and widespread hostility to the canon are genuine problems facing British higher education.
Even inside the universities, the rot of bureaucracy and over-administration is easy to see. Privately, many academics worry that universities are beyond repair – and perhaps not even worth saving.
However, the PR departments of universities across the world might have just had a miracle drop into their laps. Researchers at the University of Oxford have begun trials for a vaccine for Covid-19. Oxford’s scientists are reasonably confident that it will work. The importance of universities as places of deep learning, cutting-edge research and joint endeavour could be demonstrated beyond doubt if Oxford succeeds. Sure, scientists finding a vaccine won’t do much to boost the standing of Classics departments, but maybe the rising tide of university prestige will lift all boats.
Sizing up this open goal of a PR opportunity is Dr Emily Cousens, a teacher on the women’s studies masters course at Oxford. Using the full rigour of the contemporary academy and the weight of nearly a thousand years of Oxford tradition, Dr Cousens sharpens her pencils and prepares for her sacred work of ‘deconstructing’ this news.
What, she asks, will happen if the researchers are successful? Does it mean that hundreds of thousands of lives might be saved? Perhaps it might mean that we might be able at some point to lift the lockdowns that are destroying lives and threatening billions of people with despair and destitution.
Of course not. Remember, the vaccine is being developed in BORIS JOHNSON’S BREXIT BRITAIN. Cousens writes that she does not want Oxford to develop the vaccine. The danger is that it would turn the UK into ‘the world’s saviour’ and affirm a dangerous narrative that says: ‘China, once again, has unleashed a threat to civilisation. But the best brains of the UK have saved the world.’
Perhaps she might have added that a successful vaccine would boost the standing of white male racists everywhere. Immigrants might have to board up their houses. In exchange for the vaccine, countries run by women, like Germany or New Zealand, might have to agree never again to challenge the English in sporting events. The Chinese will be sent packing, and Britannia will rule the waves once more.
Now, we can still hope that Dr Cousens emerges as a Titania McGrath-style spoof. But even spoofs and clickbait touch a nerve because they ring true. Far from being unique, Dr Cousens’s bizarre screed was all too familiar.
Those of us who are committed to the value of knowledge for its own sake, and who find something inspiring in the many thousands of people who choose to devote their lives to learning, deserve so much better from our universities.
til instrumentaliseringen av identitetspolitikken! eksempel fru clinton:
Libertarian journalist Conor Friedersdorf recently entered the fray with a piece titled, “Democratic Socialism Threatens Minorities.” His argument? That “top-down socialism” (which progressives want just about as badly as they want top-down capitalism) would create a tyranny of the majority and put minorities at risk. Completely ignoring the market failures of our current system, and eliding the widespread prejudice and violence black Americans face under capitalism, he concern-trolls by imagining a world in which black women struggle to find suitable hair products. Of course, this is a world we already live in.
Friedersdorf, though, was merely building an addition on a house of cards first constructed by Hillary Clinton during the 2016 presidential primary campaign: “If we broke up the big banks tomorrow,” she famously asked, “would that end racism? Would that end sexism? Would that end discrimination against the LGBT community? Would that make people feel more welcoming to immigrants overnight?”
It was a daring and adroit deception: Ignore this structural salve that would upset the status quo, she implied, because it won’t resolve that more personal, more visceral issue which goes straight to the heart of your identity. (min uth.)
Notice that this trick is aimed at policies which would threaten significant corporate or entrenched interests: the insurance industry, the banking industry, the energy sector, lenders. As the University of California, Berkeley, law professor and leading scholar on race Ian Haney-López observed as we discussed the motives behind this framing, mainstream Democrats, like Republicans, “are funded by large donors. Of course they’re concerned about the interests of the top 1 percent.” It’s almost as if the real agenda here isn’t ending racism, but deterring well-meaning liberals from policies that would upset the Democratic Party’s financial base.
THE CRUEL IRONY is that, as much as it wouldn’t have ended racism, breaking up the banks and properly regulating them would have a positive effect on the economic, and consequently, the social status of black and Hispanic Americans. Banks, left to their own devices, systematically give blacks worse loans with higher interest rates than whites with worse credit histories. Yet there was little talk of those racial impacts when, this spring, 33 Democrats — including nine Congressional Black Caucus members — joined with Republicans to roll back protections contained in the Dodd-Frank Wall Street Reform Act.
Litt på norsk om positiv mentalitet hos barn før de blir gammel nok til å bli rammet av identitetspolitikken. Hvordan alle kommer bedre overens hvis man ikke fokuserer på rase, kjønn, religion, etnisitet osv. men behandler andre som individer og ikke først og fremst som representanter for en gruppe og før man skal gjøres så bevist på dette og lete med lys og lykt etter "stigmatisering" på bakgrunn av gruppeidentitet. Noe som kan være uheldig nok det, men som nok best motvirkes ved at barn og ungdom lærer seg å IKKE fokusere på andres gruppetilhørighet. Det er en mye sunnere måte å tenke på, og et godt verktøy hvis man vil dempe polarisering og stammementalitet i samfunnet.
--
Barn bryr seg ikke om etniske og kulturelle forskjeller
Barn vil gjerne inkludere andre barn, viser funn fra internasjonalt forskningsprosjekt. Barna i barnehagen kan ha stor betydning for et flerkulturelt samfunn.
– Vi ser at barn flest er rause med hverandre, sier professor Thomas Moser, en av landets mest erfarne barnehageforskere.
Han har sittet i ledergruppen for ISOTIS-prosjektet, et samarbeidsprosjekt mellom elleve europeiske land som vil dempe ulikheter og styrke inkludering.
På gresk betyr ISOTIS likeverd og rettferdighet, så prosjektet bygger nettopp på styrkene og potensialet til kulturelt og språklig ulike familier.
Barna er en positiv drivkraft
Sammen med Martine Broekhuizen fra Utrecht University i Nederland ledet Moser gruppen som intervjuet familier og barn. Forskerne intervjuet blant andre migrantfamilier, lavinntektsfamilier og rom-familier.
I Norge snakket forskerne med tyrkiske mødre, i tillegg til barn i flerkulturelle skoler og barnehager i Sørøst-Norge og Midt-Norge.
Et av de mest overraskende funnene etter tre års forskning over hele Europa er hvordan små barn selv er en drivkraft for positiv endring.
Barna ønsker å være inkluderende og er ikke så opptatt av om andre barn kommer fra en annen kultur og har en annen etnisk bakgrunn.
– Jeg mener barnehagen kan ha en nøkkelfunksjon når det gjelder å møte flerkulturelle familier. Det snakkes mye om barnehagens viktige samfunnsrolle med tanke på temaer som likestilling og barns utvikling, men den kan også ha stor betydning for et inkluderende samfunn. Forskningen vår viser at barnehagen kan hjelpe med flere av utfordringene som oppstår i flerkulturelle samfunn, sier Moser.
Plages av den offentlige debatten
I en tid hvor den offentlige debatten ofte handler om problemer og utfordringer knyttet til det flerkulturelle samfunnet, finner forskerne dessuten at barn og voksne lever godt sammen, på tross av forskjeller.
– Flerkulturelle familier rapporterer om lite diskriminering i nabolag, barnehage og skole. Dette står i tydelig kontrast til hvordan de opplever å være utsatt for en offentlig diskriminering. Den ofte negative debatten i media om det flerkulturelle samfunnet er noe som plager foreldrene og reduserer livskvaliteten deres. Indirekte kan dette også påvirke hvor mye foreldrene kan og vil investere i barnas utdanning, forteller Moser.
Han mener dette er et funn som bør gi grunn til ettertanke for alle som er med på å forme det offentlige ordskiftet rundt temaer som innvandring, integrering og migrasjon.
Foreldrenes tillit er viktig
Forskerne kartla også tiltak som støtter foreldre, og tiltak som lykkes med å skape trygge, omsorgsfulle og stimulerende miljøer.
De har dokumentert betydningen av foreldrenes tillit til personalet i barnehagen og barneskolen, og tilliten deres til tiltakene som ble iverksatt. Tillit viste seg å være en avgjørende forutsetning for at foreldrene engasjerer seg i barnehage og skole.
– Barnehagen er en betydningsfull kontaktflate mellom familier og storsamfunnet. Den kan ha en viktig funksjon for inkludering, men også for å skape forståelse i majoritetsbefolkningen. I Norge legges det stor vekt på medvirkning av både barn og foreldre, og det gjør at det allerede finnes en tillit i bunn, sier Thomas Moser.
Forskerne studerte skoler og klasserom for å forstå hvordan læreplaner, pedagogikk og det sosiale klimaet kan fremme likhet og tilhørighet for alle barn.
En av de viktigste erkjennelsene var at skolene må verdsette kulturen og språket som elevene har med hjemmefra.
Utviklet digitalt verktøy
Forskerne utviklet også en elektronisk plattform for virtuell læring, kalt Virtual Learning Environment. Denne skal støtte flerkulturell og flerspråklig utdanning hjemme, i barnehager og i skoler.
Det digitale verktøyet inkluderer et bibliotek med videoer, ressurser og interaktive aktiviteter. Denne elektroniske plattformen ble brukt til støtte for opplæringen av barna og foreldrene deres og var svært populær.
Familier med spesielle utfordringer
Forskerne har også sett på hvordan det offentlige best kan samarbeide med familier med spesielle utfordringer:
Om etatene som jobber med helse, utdanning, velferd og arbeid koordinerer kommunikasjonen mot familiene, så vil foreldrene samarbeide bedre. Dette fordi foreldrene da ikke blir overveldet av å fylle ut mange ulike skjemaer og av å møte mange forskjellige mennesker.
Kulturkrigen handler ikke bare om ytre venstre, men også om ytre høyre. Alltid minst to sider i en krig. Her om søppel et høyrevridd menighetsblad.
---
Kjetil Rolness
Jeg har skrevet kronikk på Medier24 om Resetts nye bidrag til forsøplingen av norsk offentlighet: Erna Solbergs dysleksi hemmer hennes evne til å tenke og resonnere. Hun er derfor ikke mentalt skikket til å være statsleder.
Dette kunne vi i går lese hos nettstedet som tør der andre tier. Selv om vi ikke fikk et eneste eksempel på Solbergs påståtte kognitive svikt. Og heller ikke fikk vite identiteten til personen som retter dette oppsiktsvekkende angrepet mot henne. Uten selv å beherske verken tenkning eller staving.
Og jeg spør:
«Så hvorfor publiserer Resett en meningsløs, selvmotsigende og stigmatiserende artikkel om vår statsminister og de 5 prosent av befolkningen som deler hennes vansker? (…)
Poenget er at intet seriøst og ansvarlig medium noensinne ville slippe til en artikkel som helt ubegrunnet angriper statsministeren på hennes svakeste punkt. Men det gjør Resett. Ikke fordi det av og til glipper. Men fordi det er en del av nettstedets forretningsidé. Regelmessige, nedrige personangrep på meningsmotstandere skaper klikk og oppmerksomhet. Og kritikken man vet vil komme tilbake, gir nye påskudd for å hevde seg «kneblet» i dette landet uten ytringsfrihet.
Teksten er signert «Guran». Hvem er det? Det skal vi ikke få vite. Men vi skal få vite at Erna Solberg har en medfødt og livsvarig mental defekt, som gjør at hun burde skifte yrke.
Nok en gang lar altså Resett en skribent slå en navngitt person under beltestedet, samtidig som man gir angriperen beskyttelse. «Guran» slipper å stå personlig ansvarlig for det han skriver. Det skulle være unødvendig å si at dette er en feig og forkastelig praksis. En redaktør som forsvarer denne linjen, år etter år, bestyrer en presseetisk branntomt.
De sterke personangrepene fra anonyme kommentatorer er en av grunnene til at Redaktørforeningen foreløpig har avslått Helge Lurås’ søknad om medlemskap. Redaktøren «forholder seg ikke til alminnelige publisistiske prinsipper». Og det ser ikke ut til å hjelpe å bli kvitt barnesykdommene, hevde seg å være mer «mainstream» enn folk tror, eller ansette den antatt proffe pressemannen Lars Akerhaug som redaksjonssekretær.
Og hva sier Akerhaug til Erna-innlegget? Vil han kalle det et «lite hjertesukk fra folkedypet», slik han har gjort før? Morten Kinander, professor ved BI, har skrevet følgende statusoppdatering på Akerhaugs Facebook-vegg:
«Lars, jeg liker ikke å henge ut meninger og tekster for å vise at jeg er på rette siden. Men som redaksjonssjef, kan du begrunne hva vi skal med anonyme innlegg i den norske offentligheten? Blir Norge et bedre land av slike tekster? Mitt inntrykk er at skribenter har behov for og kan innrømmes anonymitet i to sammenhenger, i rene varslingssaker og når det er offentlige ansatte som skal ytre noe de ellers ikke har lov til å ytre, men som ikke kvalifiserer til varsling. Redsel for sosialt ubehag er ikke tilstrekkelig. Så da lurer jeg på, hva var det som var så presserende at «Guran» måtte innrømmes anonymitet her? Og er dette noe vi virkelig trenger? Dette er jo bare uvitenskapelig rør og fake news.»
I skrivende stund har det gått 19 timer siden dette innlegget ble publisert. Andre har fulgt opp med lignende kritikk på tråden. Men én person unnlater å delta. Akerhaug selv.
Det i det hele tatt ingen grunn til å vente. Eller være optimister på vegne av en publisist med notorisk dårlig vilje. Resett er ikke, og ønsker ikke å være, et vanlig medium.
Inspirert av Erna-artikkelen kunne vi heller kalle det et medium med en «skjult funksjonsnedsettelse». Hadde det ikke vært for at nedsettelsen er godt synlig for alle lesere med minstemål av fornuft og moral. Og uten svekkede kognitive evner som følge av eget engasjement i kulturkrigen.»
A journal has retracted a controversial paper that questioned what it called the “existing dogma” about gender.
The article, “A new theory of gender dysphoria incorporating the distress, social behavioral, and body-ownership networks,” was written by Stephen Gliske, a physicist-turned-neuroscientist at the University of Michigan.
Gliske’s paper, which received a modest amount of media attention, argued for what he calls a “multisense theory” of gender identity. As he told Newsweek last December:
This new multisense theory of gender dysphoria connects the experience of gender dysphoria with the function of the associated brain regions and networks.
This paradigm shift—from fixed anatomical sizes to dynamic activity in brain networks—means that there may be many more options to decrease the distress experienced with gender dysphoria than we have ever realized.
En ting ska de ha, disse progressive, mer moro ut av en hermetikboks er det vanskelig å oppdrive.
Kjetil sier det fint:
Nei, har du sett. Reindriftssamene, bærebjelken i den samiske kulturen, elsker Joika, og ser den som en del av sin tradisjon. Så hvem er sint og krenket over den "rasistiske", "stigmatiserende" og "kulturapproprierende" emballasjen på en hermetikkboks? Samer som har flyttet til byen for å bli artist, kulturarbeider eller førsteamanuensis på universitetet.
Reineier Klement Amund Leira sier:
- Det er de elitesamene som har begynt å bråke om dette. Det har fan ikke krenket oss noensinne. Vi har spist de Joika-kakene, og jeg har mange ganger blir livnært av de Joika-kakene. Jeg har vært stolt av at vi har hatt noe Joika, selv om ordet er blitt fornorsket. Men jeg forbinder det med noe samisk opp igjennom tiden.
Eira mener at noen lærde samer mener mye på vegne av alle samer. Det blir ikke alltid rett for alle.
Men våre revolusjonære progressive kulturkrigere hviler ikke etter denne seieren, med nytørreet jokkapulver på kafelatten stormer de nå en ny barrikade.
Og det er en stor en, for det er ikke snart førstemai for ingenting. Den store skalpen bør sys inn i øverst til venstre i det røde nye norgesflagget, rett ved siden av den biodynamiske gulroten.
Diplom-Is árvvoštallá rievdadit inuihtta-logo – Hatting ges Høvding-govvosa
Fitnodagat leat geavahan álgoálbmogiid iežaset logoin, dál árvvoštallet rievdadit daid. Dál lea duođai áigi dan dahkat oaivvilda sosiálaantropologa.
..
Hvem sa at ikke joik var krutt.. nok til å fore de røde kanonene denne 1.mai i alle fall! Godt vi har disse vaktbikjene til å vokte gården. Hva skulle vi gjort uten dem.
Gud i himmelen og tilbake hvor skulle vi vel endt uten de progressive frontkjermperne? Jeg bare spør og bøyer meg allernødigst mot Karl Marx i ren beundring:
En større flosshatt har de aldri utsatt seg for. Torbjørn Egnervarianten av antavalente er en småsel, men nå står kampen mot selvest isbjørnen fra sør! Vi får be og håpe at våre tapre kulturkrigere ikke får aua på fingen og husarrest hele 1. mai.
Over the past five years, the ‘alt-right’ has been one of the most abused terms in Anglo-American political discourse. The label has been used to refer to a range of figures, from US president Donald Trump to best-selling psychologist Jordan Peterson, from any member of Boris Johnson’s cabinet to full-blown neo-Nazi thugs and avowed racists.
This stretching of the term is not only disingenuous — it is also dangerous. By making the alt-right a mundane catch-all smear, the hideousness and danger of the actual alt-right is hidden.
Such intellectual laziness has another negative outcome: it fails to understand the deeper reasons that gave breathing space to the alt-right. Because if we scratch the surface, we are in for a surprise: the alt-right is not the resurrection of Nazi Germany or the resurgence of the Ku Klux Klan, but the unwitting by-product of some of the dominant mainstream ideas of our time.
Over the past decade we have witnessed the development of various forms of anti mainstream conservatism and even a countercultural right. But the alt-right is a distinct phenomenon. It has certainly been a fellow traveller of the countercultural right, hence the appropriation of the term ‘alternative’ from 1960s hippiedom. And it received an initial boost by associating itself with the transgressive ethos and euphoria around Trump’s 2016 presidential campaign. Yet the alt-right should not be confused with people like Milo Yiannopoulos, Mike Cernovich, and other noisy figures and provocateurs who have been at the forefront of the culture wars. Rather, what differentiates the alt-right from the rest of the transgressive, anti-mainstream right is its distinctive racial worldview. And at the centre of its racial worldview lies white nationalism.
For the alt-right, whiteness refers to an identity, to a culture, and to a race. Richard Spencer, the 41-year-old godfather and de facto spokesperson of the current alt-right movement, sums up this worldview as follows: ‘Race is real. Race matters. Race is the foundation of identity.’ This is why the alt-rightists proudly declare themselves to be ‘identitarians’.
According to the alt-right identitarian worldview, identity, in terms of one’s race, culture and heritage, defines who one is. This would mean that there is a white culture, a white history and, therefore, a white worldview; in short, a white mind. This is race tribalism at its purest. According to this view, individuals see themselves, others and the world around them through the prism of the group – in this case, the racial group. Using such a worldview, other groups are viewed with suspicion, or even hostility, and communication with them is difficult. After all, they have their own distinct worldviews and minds.
Do these themes sound familiar, and have we heard them elsewhere? As we will shortly see, the answer is yes.
Since different groups of people think, act and view the world in different ways, the next logical step, politically speaking, is segregation. Thus, Spencer and others in the alt-right movement envision the establishment of a white ethno-state, where the white race can fulfil its destiny. Such an ethno-state will be built on traditionalist values, and will reject many of the tenets of a supposedly alienating modern world.
Predictably, Spencer and the alt-right are sceptical of Enlightenment ideas and critical of the gains of modernity. The modern, Enlightenment view of individuals as sovereign agents, capable of making sense of the world through reason, which is universal and unrelated to race or identity, stands against everything that the alt-right stands for. Being philosophically opposed to individual agency and autonomy, most alt-rightists even have a disdain for capitalism, insofar as it manifests a form of individual freedom. As Spencer said in a video now removed from YouTube (as most of the material related to the alt-right tends to be), ‘a nation based on freedom is just another place to go shopping’. Despite some of its prominent members flirting with libertarianism in the early days of the alt-right, its politics are small n-and-s national socialist, and they apply in one state: the white ethno-state.
One of the ugliest parts of the alt-right, which links it to the dark tradition of national socialism, is its anti-Semitism. For Spencer, including Jews in the white ethno-state would be problematic, as ‘the preservation of their identity as Jews was and is contingent on resistance to assimilation, sometimes expressed as hostility towards their hosts’. Another alt-rightist is overt in his hate towards Jews: ‘When any element of the organised Jewish community is the counterparty in an agreement, like the fable of the frog and the scorpion, the compulsion towards betrayal, even against allies, is irresistible for the Jew.’ (1)
One might wonder how the sewer of history broke, and such ugly and vile racist views resurfaced. The answer is not that it is a resurrection of national socialism, or of older forms of white supremacy and racism. Its members might view such movements sympathetically, and consider themselves heirs to their legacy. But the alt-right is a distinctive 21st-century phenomenon. This is because the worldview of the alt-right is the logical result of the dominant ideology in the West today — namely, tribalism. Spencer’s talent, such as it is, lay in his ability to adapt his racist message to the prevailing cultural climate of our times. Thus, the alt-right is focusing on two areas possessed of a strong currency in today’s politics: identity and victimhood.
We are constantly being told that our identity is special, that we should be proud of it, and that it makes us who we are. It tells us we are not sovereign individuals; rather, we are male, female, cis heterosexual, LGBT, BAME, minorities… the list goes on. The alt-rightists see this trend, nod approvingly, and simply add their identity to the list. We are white, they say, and this is who we are.
In this sense, the alt-right is entirely on trend, intellectually speaking. In academia, for example, racial thinking has also experienced a powerful revival in recent decades. But it has come back wearing a progressive face. Critical-race studies, and similar disciplines, tell us that colour-blindness is problematic, and that ‘whiteness’ is an inescapable predicament for white people. Indeed, critical-race theorists present whiteness as something close to a modern form of original sin.
The alt-right has seized on this revamped concept of race, and appropriated it for its own ends. In its hands, whiteness becomes something that must be defended. As Jared Taylor, a sixtysomething ‘race realist’ intellectual, who is popular in the alt-right movement, puts it:
‘What do you call a black person who prefers to be around other black people, and likes black music and culture? A black person. What do you call a white person who listens to classical music, likes European culture, and prefers to be around white people? A Nazi. All non-whites are expected to have a strong racial identity; only whites must not.’ (2)
Whiteness, here, has first been turned into an identity, and then into a source of pride, equivalent to blackness in mainstream identity politics. This shows how the promotion of identity politics by the progressive left has fuelled, and paved the intellectual ground for, the adoption of identity politics on the right.
This is why the identitarianism of the left has been a boost for the alt-right. As Spencer wrote in 2015:
‘Conservatives like to demean such things as “identity politics”, as just another car on the gravy train. But the reality is that leftists are engaging in the kind of ideological project that traditionalists should be hard at work on – the formation of “meta-politics”.’
By meta-politics, Spencer means the culture wars. He views this arena as a battle for cultural hegemony, a rightist version of the long march through the institutions, in which the alt-right aspires to turn its values and beliefs into the socially dominant values and beliefs. If all this sounds redolent of the thought of Italian Marxist Antonio Gramsci, that’s because it is.
This is due to the strong ideological influence on the alt-right wielded by the French New Right (Nouvelle Droite), an intellectually peculiar movement that emerged during the 1960s, which argued that people should be segregated according to their ethno-cultural backgrounds, and subsequently set the tone for rightist identitarianism in Europe and the US (though it avoids some of the ugly racist overtones of the alt-right). Its leader, Alain de Benoist, was influenced not just by reactionary traditionalists (such as Italian thinker Julius Evola), but also by intellectuals associated with the New Left, including the Frankfurt School and, of course, Antonio Gramsci.
Some right-wing identitarians even call themselves ‘Gramscians of the right’. They understand well the importance of culture and of ideas in shaping the development and direction of society. And in a society in which the idea of identity plays such a prominent role, the alt-right has made itself firmly at home. The alt-right’s worldview could be characterised as identity politics on steroids.
The other mainstream value the alt-right embraces is that of vulnerability, which is both a status requiring special recognition and a basis for political organisation. Ironically, it is perhaps more accurate to portray the alt-right as a white-vulnerability movement, rather than a white-supremacy one. After all, this is the ultimate justification for the alt-right’s dream of an ethno-state — namely, that it will provide a ‘safe space’, as Spencer himself puts it, for white people, threatened, as they allegedly are, by globalism and multiculturalism.
Indeed, Spencer, Taylor and others in the alt-right openly claim that other races have, on average, a higher IQ than whites. Such a claim would have been unimaginable for old-style white supremacists. But here it provides another reason as to why whites need their own racial ethno-state – because they are not as bright, as, say, Asian people.
Fortunately, a world of ethno-states is not going to happen anytime soon. The actually existing alt-right has always had a very limited appeal, despite many mainstream commentators and politicians boosting the actual size and threat of the movement. The ugliness of the Nazi-like parades, the Aryan salutes, and, most importantly, the horror show of the Charlotesville riots in 2017, which cost the life of a counter-protester, have delegitimised Spencer and his movement. In fact, many on the anti-establishment right have gone out of their way since Charlottesville to distinguish their position from that of the alt-right.
Yet, a danger remains. Until the tribalism and anti-humanism, so prevalent in mainstream culture, are properly challenged, a more sophisticated version of the alt-right could still have a wide appeal. This is why we need to challenge identitarian ideology as a whole. We need to challenge the idea that people are mere members of groups, and start seeing people as individuals again. Too often, someone starts a sentence by saying ‘as a person of…’ x race, or of y gender, or of z sexual orientation, ‘I think…’. We need to reply that we don’t think with our skin colour or our gender, but with our minds – minds that are universally capable of reason and sympathy.
We are constantly being told that our ethnicity, our gender, our upbringings and our culture define who we are. We need to stand up to this view, and defend our individual free will and our capacity to change our predicament. Only then, perhaps, will it be possible to change the world for the better. This is how we will defeat the alt-right and its misanthropy – through a defeat of tribal thinking and identitarianism in general.
----------------------------------------
Nikos Sotirakopoulos is a lecturer in sociology at York St John University and the author of The Rise of Lifestyle Activism: from New Left to Occupy. Follow him on Twitter: nikos_17
(1) ‘What the Alt Right Isn’t’, by P Le Brun, included in The Alternative Right, edited by G Johnson, Counter-Currents Publishing Ltd, 2018, loc, 1936
(2) ‘Race Realism and the Alt Right’, by J Taylor, included in The Alternative Right, edited by G Johnson, Counter-Currents Publishing Ltd, 2018, loc, 594
Løgn, forbannet løgn, og progressiv løgn.. tre grader av kommunisme. .. og hvorfor denne identitetspolitiske sykdommen må kureres.
--
Kjetil Rolness
Antirasister på den intellektuelle venstresiden har kjørt sin gode sak i grøften, og gitt seg selv fri rett til å spre løgner og falske anklager om debattanter de misliker.
Her er nok et bidrag til denne nye formen for akademisk djevelutdrivelse: Radikal Portals anmeldelse - eller snarere hyllende, ukritisk referat - av Frode Hellands "Rasismens retorikk", skrevet av Lene Auestad, en filosof med doktorgrad som nylig mente Espen Goffeng og jeg burde dømmes etter straffelovens paragraf 185.
Første setning slår an tonen:
"Jeg er blant de som har undret meg over hvordan et land som opplevde en voldsom høyreekstrem terrorhendelse som drepte 77 mennesker, etterpå kunne få et rasistisk parti i regjering."
Deretter går det slag i slag. Austad refser Harald Eia og TV-serien "Hjernevask" for å ha lent seg på Charles Murray, som har "hevdet at svarte er genetisk mindreverdige". Nei, det har han ikke hevdet. Og hva slags bakgrunn har Austad selv for å hevde at NRK presenterte "rasisme i beste sendetid"?
"Jeg bodde ikke i Norge da serien “Hjernevask” ble sendt på TV, og jeg har ikke selv sett noen av programmene. Etter mitt syn viser Hellands analyse tydelig hvordan serien utgjorde et vannskille i norsk offentlighet, og jeg blir slått av det utrolige i at en statskanal kunne gå god for en slik presentasjon av et så tydelig rasistisk og diskriminerende innhold."
Fjerndiagnose via stedsfortreder, der altså. Og slik fortsetter det.
Om Thomas Knarviks tegning av barnet til Trond Giske og Haddy N'Jie - forøvrig en tegning Ausland greier å få til å bli av to(!) barn:
"Det var talende, fremhever Helland, hvordan sentrale aktører i samfunnsdebatten som Kjetil Rolness og Jon Hustad straks rykket ut til Knarviks forsvar og blankt avviste at dette kunne ha noe med rasisme å gjøre."
Jeg har tatt klar avstand fra den tegningen. Derimot har jeg forsvart Knarviks tegning av Ali Esbati som politisk satire, og står ved det (selv om jeg også forstår de sterke reaksjonene den skapte).
Om Hege Storhaugs islam-bok: "Boken fremstiller muslimer som en overhengende fare, rasemessig så vel som kulturelt."
Denne påstanden er mer fordreid enn nesten noe som står i boken.
Om filosof Truls Wyller: "Wyller antar dermed at muslimer er ekstremister inntil det motsatt er bevist."
En spinnvill vrangtolkning av en klar og tydelig tekst til forsvar for opplysning, mot religiøs underkastelse.
Om meg og min "strategi":
"Når det gjelder mer alminnelige utslag av rasisme, eller hverdagsrasisme, er strategien å avvise at eksemplene minoritetsmedlemmer forteller om overhodet handler om noe reelt – “På et annet språk kan det kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia”."
Særdeles uredelig sitatbruk. Sitatet var mitt svar på påstanden om at det å spørre minoritetspersoner om "hvor du kommer fra", er en form for «subtil rasisme (...) som på fagspråket kalles mikroaggresjoner». Det var ingen avvisning av at det forekommer andre former for rasisme i hverdagen. Men de havner i skyggen når antirasister heller vil snakke om innbilt rasisme, inspirert av amerikansk moteaksjonisme.
"Rolness er erklært antifeminist og har svært lite positivt å si om kvinner."
Jeg har aldri kalt meg antifeminist. Tvert i mot har jeg ofte argumentert feministisk mot misforstått feminisme. Og resten av påstanden...? I rest my case.
Dekan og professor Frode Helland må være stolt over at andre (med høyere vitenskapelig grad) lærer av hans måte å framstille andres tekster på. Snart er løgner et helt legitimt virkemiddel for å fremme likeverd og forståelse mellom raser og folkegrupper.
Opportunities are sometimes hard to come by, and when they present themselves, they must be taken. It seems many on the left would agree.
Even amid this pandemic, too many on the left are using every available opportunity to take cheap potshots at the government and promote their divisive identity politics. We glimpsed this in the reaction to the birth of Boris Johnson’ son, and his decision to name him after the two doctors who saved his life.
Having recently come out of ICU after suffering from Covid-19, Johnson and his partner Carrie Symonds rejoiced at the birth of their son. They paid tribute to the doctors who saved Johnson by naming their son after them, as well as their own grandfathers. As nice as this gesture was, some on the left just couldn’t help but get involved.
Instead of congratulating the birth of Wilfred Lawrie Nicholas Johnson, some started snarking, joking that the birth was somehow planned so that Johnson could get out of PMQs. Labour MP Ruth Cadbury posted this tweet (now deleted): ‘It appears Boris Johnson has just found yet another excuse to miss #PMQs .’
This is a ridiculous and risible claim that shows the lengths to which some will go to attack Johnson. After deleting the tweet, Cadbury tweeted: ‘So Boris Johnson has a good excuse to miss #PMQs today – congratulations!’ If ever there was a back-handed compliment, it would be this.
Others, meanwhile, have voiced their upset that it wasn’t an immigrant doctor who saved Johnson. The idea here presumably being that Johnson is racist and therefore would never have named his son after an immigrant doctor, or that perhaps if he did it would either upset or perhaps educate his supposedly bigoted supporters. Writer and author Sathnam Sanghera tweeted: ‘Gutted he wasn’t treated by a Ranjit, Mohamed or, frankly, Satnam.’
The identitarian left promotes the idea that the government doesn’t really care about you unless you’re white and British. It is regressive identity politics like this that pits people against each other. This is what we saw recently in the #YouClapForMeNow viral video, featuring migrant-descended NHS workers castigating an imaginary racist public.
Identarian leftists thrive on division, and wherever they can find a way of sowing it, they will. They’re not concerned with the wonderful work the NHS is doing under the most unprecedented circumstances. Instead, they’re more concerned with how the NHS can be used to the ends of Boris-bashing.
If the intention of all this is to damage Boris Johnson, then it is spectacularly failing. His poll ratings remain high. The British public aren’t interested in wokeness, identity politics or being offended at nonsense. They’re interested in how the country will get back on its feet after Covid-19.
If you want to bash Boris, then take issue with his performance as a prime minister. Don’t use the NHS or his innocent child as a stick to beat him with. The left needs to get a grip.
NRK-Solvang slettet Instagram-post om Manshaus - får kritikk av presseekspert
Debatten-programleder Fredrik Solvang slettet en Instagram-post om terror- og drapstiltalte Philip Manshaus etter kritikk fra følgere.
Innlegget viste et bilde av draps-og terrortiltalte Philip Manshaus med teksten «Gay. Gay. Gay. Oh so gay».
Etter publiseringen var det flere i kommentarfeltet på Solvangs Instagram-konto som reagerte negativt.
Etter at VG kontaktet den profilerte programlederen for å få en kommentar, valgte han å slette innlegget.
Ifølge Solvang var meningen med innlegget å knytte en kommentar til terror- og drapstiltalte Philip Manshaus’ ytringer i løpet første dag i retten. Manshaus omtalte homofili som en sykdom, og sa at det å være «født i feil kropp er en anerkjent sinnslidelse».
– Som både homofil og adoptert, så klarer jeg nesten ikke å ta innover meg hvor grusom jeg synes den mannen er. Og jeg tenkte nøye gjennom hvordan kan jeg ramme ham og det han står for med en post på Instagram, sier Solvang.
Han legger til at han i innlegget spilte på en intern sjargong som brukes blant hans homofile venner, en sjargong som kan ha blitt misforstått.
– Det er en slags beskyttelsesmekanisme, eller et angrep, alt etter hvordan man ser det. Så det var det jeg prøvde på, men det ser jeg jo at når det blir misforstått, så forsvinner hele poenget.
Privat konto
Redaktør for NRKs Nyhetsdivisjon, Knut Magnus Berge, sier til VG at han ser på Solvangs post som en reaksjon på Manshaus’ uttalelser.
–Jeg har forståelse for at Fredrik som homofil har reagert og følt et behov for å kommentere det som ble sagt i retten i dag, sier Berge.
NRK-redaktøren omtaler Solvangs Instagram-konto som hans private profil.
– Han kommenterte ytringen ved å poste på sin Instagram-profil. Jeg registrerer at han nå har tatt den ned igjen, sier Berge.
– Jeg har ingen kommentar utover det.
– Ikke holdbart
– Det er ikke holdbart å vurdere det på den måten, sier ekspert i presseetikk Gunnar Bodahl-Johansen på spørsmål om hvorvidt en programleder kan være privat på en offentlig Instagram-profil.
– Jeg mener at når man har valgt rollen som programleder, så er det begrenset hvordan man kan opptre privat i det offentlige rom. Når man er i det offentlige rom, som vil jo det man sier bli forbundet med den man er. Det er som å slå inn en åpen dør å si det.
Bodahl-Johansen, som er tidligere sekretær i Pressens faglige utvalg (PFU), forstår at det i visse yrker kan være vanskelig å skille mellom offentlig opptreden og en privat offentlig opptreden.
– Det er jo det man her forsøker å gjøre. Man er i det offentlige rom, men samtidig er man privat. Det er etter min mening selvmotsigende, sier han.
Bodahl-Johansen synes det er overraskende at Debatten-redaktøren kan omtale Solvangs profil som privat.
– Når man går med åpne øyne inn i en rolle hvor man er så profilert som man er, og bruker sin posisjon så direkte til å henvende seg til offentligheten, så er det begrenset eller umulig å si at man samtidig kan ha en privat rolle i det offentlige rom, sier han.
– Det er likevel sikkert mange som vil si at dette var på sin plass, og særlig når det er en sak som skaper mye antipati ute i befolkningen. Men jeg mener at det er det prinsipielle her som gjelder.
– I grenseland
Solvang sier til VG at han forstår reaksjonene - med visse forbehold.
– Jeg kan skjønne at den ble misforstått, hvis man ikke hadde fått med seg noe av det som har skjedd i retten, og hvis man ikke visste at jeg er homofil.
Er det Fredrik Solvang som programleder som legger ut dette?
– Nei, det er bare meg.
Kan du være en privat person på en offentlig Instagram-konto?
– Det er vel det jeg begynner å skjønne at jeg ikke kan være. Det er i grenseland, jeg skjønner jo det, sier Solvang.
– Men den er strengt tatt privat. Går du gjennom feeden, så ser du at mye av det ikke er relatert til programmet jeg lager. NRK har ingen tilgang til den. Men jeg bruker den selvfølgelig til å promotere Debatten. Så sånn sett har jeg sørget for å gjøre den til en salig blanding.
– Jeg mener at jeg som programleder for Debatten må kunne mene at det er avskyelig å ville drepe homofile og adopterte. Det må være lov.
A chance encounter with members of the Ku Klux Klan led black musician Daryl Davis on a quest to determine the source of the hate. His unorthodox, yet simple approach, has wielded surprising results and just might be the solution for all racial discourse.
er black lives matter en identitetspolitisk bevegelse? noen synes å mene så. men dette er det legitime raseri mot institusjonalisert undertrykkelse. dette er ikke en kamp om særbehandling, men kampen om å bli sett som menneske. det er black lives matters som kampen for det universelle. dette er arven fra king.
BLM er den svarte utgaven av KKK. Same shit, different wrapping. De har nøyaktig den samme agenda. Rasistisk avskum begge deler.
King ønsket at rase ikke skulle bety noe og at alle mennesker var like mye verdt uansett, disse derimot gjør alt de kan for å prøve å fremprovosere frem en rasekrig og revolusjonen.
Whenever I used to hear “Black Lives Matter,” I always reflexively responded with, “No, ALL lives matter.” Now whenever I hear, “Black Lives Matter,” I respond with, “Yes, Black lives DO matter.”
i bunn: en svart krever å bli sett som et menneske. den andre fratar mennesket muligheten, og ser ham bare som svart. hvem er identitetstenkeren her!
Among many other things the past two months and especially the past week have killed the debate about so-called “identity politics.” We are not concerned with what people look like. We’re concerned with why they keep dying disproportionately and needlessly.
en skal være bra rusten i synapsemaskineriet for ikke å se hvordan den tilgrunneliggende realitet nå gjøre seg gjeldende.
anerkjennelsen som ligger til grunn for enhver identitetspolitikk er å bli behandlet som et menneske som andre mennesker.
Har det noen gang slått deg at kanskje den beste måten å bekjempe rasisme på er å drite i hvilken rase eller farge folk har og ikke jazze på med prorgessiv identitetspolitkkk?
Gi en god faen i rase, slik King ville og ikke misbruke dette for å skåre et revolusjonært poeng
Kan ikke mennesker møte hverandre uten at rase, kjønn, seksualitet, historie, kultur .. og andre identitetspolitiske faktorer skal spille noe rolle? Jeg blir rett og slett trist. Kan man ikke møte et menneske uten at det må liste opp identitetslisten sin for å få klarsignal som politisk korrekt (eller rentbrennede som jangongen går)
Mye mer givende å høre på argumenter fra ekte kommunister og ikke gråtekoner og bortforklarere.
Slik som dette er et bedre utgangspunkt:
.. igjen, hør på de beste argumentene .. ikke sytingen. Bryn deg på de beste. Hør på poliske motstandere og tenk litt selv, ikke bare klapp og innynd. Dropp flokmentaliteten og konformiteten. Kanskje man til og med kan lære noe? Safespacing og non-platforming er jo så nedlatende, men akk så populært for tiden.
(mind the pluss)
In this excerpt from a talk and Q&A given at the Institute for the Radical Imagination on 08/10/2019 titled 'For a Left that Dares to Speak its Name', Zizek discusses and links together several topics, such as the Black Lives Matter movement, the 'All Lives Matter' response to it, identity politics, subjectivity and universalism, why white liberals are attracted to identity politics in general and the meaning of the '+' in LGBTQ+.
Sprekkeferdige misunnelige europeiske progressive vil jo så gjerne vise at det også kan selv.. Rasistene har tentakler over det hele. Er det Peking som finansierer dem?
The attempt to hold all whites responsible for the death of Floyd shows what a dead-end woke politics is.
www.spiked-online.com
"Let’s be clear about what is happening here: this is an effort to establish racial collective guilt for the murderous suffocation of George Floyd. There are two problems with this approach. The first is that collective guilt on the basis of racial origin is always a wicked ideology to pursue. Whether it’s Jews being held collectively guilty of the alleged excesses of ‘rich Jews’ or blacks being collectively punished for the offences of individual black people, such racial extrapolation always leads to prejudice and suffering. There is a twisted irony in the fact that so many commentators and activists who pose as anti-racist are promoting the ideology of collective racial guilt in response to the killing of George Floyd."
After the New York Times published an op-ed written by Republican Sen. Tom Cotton – calling for the military to be deployed in the face of nationwide protests – the editors are facing a staff revolt. Reporters at the paper have been quick to take to social media to denounce their own...
www.spectator.co.uk
After the New York Times published an op-ed written by Republican Sen. Tom Cotton – calling for the military to be deployed in the face of nationwide protests – the editors are facing a staff revolt. Reporters at the paper have been quick to take to social media to denounce their own publication.
Mr S was intrigued by a commentary by Bari Weiss of what she calls a 'civil war' at her newspaper:
The civil war inside the New York Times between the mostly young woke-types and the (mostly 40+) liberals is the same one raging inside other publications and companies across the country. The dynamic is always the same.
The New York Times motto is 'all the news that's fit to print'
The Old Guard lives by a set of principles we can broadly call civil libertarianism. They assumed they shared that worldview with the young people they hired who called themselves liberals and progressives. But it was an incorrect assumption.
The New Guard has a different worldview. They call it 'safetyism' in which the right of people to feel emotionally and psychologically safe trumps what were previously considered core liberal values, like free speech.
Perhaps the cleanest example of this dynamic was in 2018 when the editor of the New Yorker magazine David Remnick, under tremendous public pressure from his staffers, disinvited Steve Bannon from appearing on stage at the New Yorker Ideas Festival. But there are dozens and dozens of examples.
I've been mocked by many people over the past few years for writing about the campus culture wars. They told me it was a sideshow. But this was always why it mattered: the people who graduated from those campuses would rise to power inside key institutions and transform them.
I'm in no way surprised by what has now exploded into public view. In a way, it's oddly comforting. I feel less alone and less crazy trying to explain this dynamic to people. What I am shocked by is the speed. I thought it would take a few years, not a few weeks.
Here's one way to think about what's at stake: the New York Times motto is 'all the news that's fit to print'. One group emphasises the word 'all', the other, the word 'fit'.
On Tom Cotton's op-ed and the choice to run it: I agree with our critics that it's a dodge to say 'we want a totally open marketplace of ideas!' There are limits. Obviously. The question is: does his view fall outside those limits? Maybe the answer is yes. If the answer is yes, it means that the view of more than half of Americans is unacceptable. And perhaps they are.'
Bustle is the premier digital destination for young women. Since launching in 2013, Bustle has been creating relatable and impactful dialogue through content from a diverse set of voices. Covering politics, sex and relationships, fashion, beauty, entertainment, and more, Bustle empowers women to...
black lives matter: et jeg som vil være et vi; en partikularitet som vil delta i det universelle. dets mål kan slik sett bare være å avskaffe seg selv.
Her er en av NYs politiske helsetopper. Illustrerer så godt iveren etter å rasistforklare absolutt alt og alle man ikke liker, et eller annet som er uønsket eller som de ikke forstår. ... det første de tyr til når man skal bortforklare noe, som alltid ... er å skrike "rasist". Det er nesten som en trylleformular fra Harry Potter.
Et eller annet man må bortforklare = "blame racism"
Noen man ikke evner å argumentere mot = "rasist"
I tvil om hva du skal mene om noe - slå opp i NYT eller The Guardian, der finner man instruksjoner i korrekte holdninger til det meste
Dette er en dårskap som ikke er forbeholdt sosialister, dessverre!
Og med dårskap henviser jeg ikke spesifikt til pride og slikt, men til alt der politikere lar seg presse laaangt utenfor komfortsonen.
Jeg ønsker politikere som tør stå for det de er og som har ryggrad til å si "NEI!" når media og andre surrehuer vil prese dem til å
delta på noe som strider mot vedkommendes tro overbevisning og eller personlighet! Det vil være ærlig!
Å presse Abid Raja til å være dommer hos NRK lilejuleaften for å kåre den beste svoren, bare for at han skal framstå som "folkelig"
er ganske så sammenlignbart med å presse Ropstad til å "danse" gjennom Oslos gater i Pride opptog iført kun lærtanga! Begge deler
er tåpelig og vil føre til at jeg mister all respekt for de aktuelle politikere. Politikk skal være politik og IKKE innholdsløst show og skuespill!
