Jeg tror kanskje vi snakker litt forbi hverandre når dynamikk blir koblet til hvor høyt man kan spille før naboen begynner å banke i veggen.I min lille leilighet er det litt problematisk å lytte til klassisk for jeg frykter nabovarsling hvis jeg ikke demper når de spiller for fullt. Så det er jo mye dynamikk på klassisk. Allikevel er jeg enig i at du har et poeng med slagverk og messing f.eks. Men de bruker jo mange mikrofoner og en grunn til det er jo å regulere hvor mye gain hver enkelt gruppe kan ha. De vil jo justere for å få det jevnt og at noen ikke stikker seg ut. Er jo også en mulighet for at de komprimerer litt? Jeg vet ikke.
Det er ikke nødvendigvis volum jeg snakker om. Et godt anlegg kan spille ganske lavt og likevel få frem at et trommeslag faktisk er et slag og ikke bare et litt høyere «poff». Messing kan fortsatt ha bitt, og anslaget kan komme momentant selv om man spiller på helt nabovennlig nivå.
Det er den typen dynamikk jeg mener. Ikke bare forskjellen mellom stille og høyt, men hvordan energien faktisk kommer. Den informasjonen forsvinner jo ikke bare fordi man skrur ned volumknappen.
Og så tror jeg heller ikke platen er ment å være en slags tidsmaskin tilbake til mikrofonstativet. Opptaket er allerede bearbeidet gjennom mikrofonvalg, plassering, nivåer, miksing og kanskje kompresjon. For meg er det to forskjellige virkeligheter: det som skjedde i rommet, og det som endte på platen.
Høyttaleren skal ikke gjenskape konserten. Den skal gjøre en best mulig jobb med det som faktisk ligger på opptaket.
Og da må vel anslag, energi og dynamiske kontraster telle som informasjon på lik linje med klang, rom og små detaljer? Hvis ikke blir «transparens» fort bare et finere ord for at man hører mye diskantinformasjon.
Så ja, en høyttaler kan være detaljert som bare rakkern og likevel være dynamisk ektremt uengasjerende.



