... og fikk en del oppmerksomhet fra menn da jeg var på hans alder
Det gjør du strengt fortsatt, vi er en god gjeng som sitter her på gjerdet, beundrer og applauderer.
Hahaha. Ikke mye sexpress her inne. Prøvde meg på en her for noen år siden, men han spilte så visst ikke på dette laget. Fin fyr, for det om.
Han har forsvunnet fra Asylet, men jeg tenker fra tid til annen på hvordan det går med han.
Men, jo, takk for dine oppmuntrende ord, Fosse.
En spinn off av denne adonisen som har skrudd meg til sengs, er at jeg har kommet ut av skapet i forhold til sønnen min.
Det var egentlig en prosess som startet da han flyttet ut for et par år siden.
Han er nå 23 og jeg har hatt aleneomsorgen for han de siste 18 årene, noe jeg har storkost meg med. Å få være faren hans har reparert mye dritt fra min oppvekst, og det har alltid vært tett tilknytning mellom han og meg, og vi har hatt det riktig godt sammen, de årene har vært all time high, jaffal for meg. Han, stakkar, har jo ikke visst om så mye annet.
Jeg tok et valg om å legge menn på hylla da jeg ble alene med han den gangen; han hadde noen utfordringer og trengte ikke få den mulige belastningen med at faren dro med menn hjem.
Det har ikke vært noe savn og det føltes ikke som noe offer, og jeg prøver virkelig ikke å spille martyr.
Jeg hadde et valg, men det hadde ikke
han - og da var saken ganske opplagt for min del.
Og jeg har jo hatt et par jentekjærester i disse årene, (og har sånn sett ikke vært helt urørt,) det syntes jeg det var mindre sosial stigma knyttet til - og slik mindre risiko for at han skulle plages/mobbes eller føle mer annerledeshet enn han alt gjorde, om jeg hadde jentekjæreste. Som seksuell svingstang falt jo ikke den saken meg så innmari vanskelig, i grunnen.
Men nå har han altså flyttet og fått seg samboer, og jeg er ikke lengre hans nærmeste - det er kjæresten hans som er det nå.
Da kan jeg ta til igjen på mitt liv.
Jeg var og besøkte dem i helgen, og da motet jeg meg opp på lørdagen, og tok han til side og sa at jeg hadde lyst på en kjæreste, ja, det visste han, og at det kunne være det ble en mann - om jeg i det hele fant noen som ville ha meg, da.
Da fikk jeg den største bamseklemmen jeg kan huske å ha fått av han. En liten tåre i øyekroken på oss begge, der ja.
Så da var egentlig det siste hinderet ryddet av veien, det var bare hensynet til han som holdt meg tilbake, og jeg føler meg fri til å leve så godt jeg får det til i den livsfasen jeg nå er i. Det er jo langt fra bare opp til meg.
Jeg vet ikke om jeg hadde kommet ut akkurat nå, om det ikke var for at alt ble aktualisert ved denne smukkasen, men nå er det i alle fall gjort.
Det kjennes bare som en lettelse, for det har i grunnen plaget meg i alle disse årene at jeg ikke har vært åpnere med han om akkurat dette.