Høyttalere var jammen ikke det første jeg tenkte på i relasjon KI til HiFi. Men kan sikkert brukes der også, særlig mht aktive høyttalere.
Når KI skal inn for fullt i HiFi så blir jo jobben å bruke den store datakraften i forbindelse med algoritmene til å jobbe på en måte som gjør at opplevelsen av musikken blir enda mer sjelsettende for lytteren. Ser for meg en haug med mennesker som jobber bak skjerm og tastatur, ikke bak en loddebolt.
På tide å komme forbi det stadiet hvor bytte av noen standard signalkondiser med Duelund skal gi lydlig nirvana. Ikke det at det er noe galt med Duelund kondiser, men vi trenger et major breakthrough i bransjen.
Tror fremtiden med HiFi kan bli sabla gøy.
Jeg tror ideen om behov for datakraft er noe som kan dra fokus i feil retning. For rundt 20 år siden satte Earl Geddes og kona hans seg ned og sorterte hørbarheten til ulike harmoniske forvrengningskomponenter etter hvor hørbare de var, og ga dem vekttall, slik at høye harmoniske har langt mer "GeddLee"-forvrengning enn de som har samme mengde lavere harmoniske. Dette synes jeg er et godt eksempel på utvikling. De lagde en forbindelse mellom subjektiv opplevelse og objektive data. Dessverre ser ingen ut til å bruke dette i praksis.
På, tja, 90-tallet?... fant man ut at å kjøre ekstremt høy open loop gain og båndbredde i en forsterker, for så å dra det hele ned med en feedback loop, var ekstremt effektivt. Man tok bort problemene både med no feedback (lite kontroll og mye forvrengning) og lav feedback (lite kontroll og ekkel forvrengning). Men hva skjedde? Vel, siden høyttalerprodusentene var vant til "svære beist" som fikk høyttalere som var tunet på disse forsterkerne til å låte bra, så fortsatte veldig mange å lage sånne høyttalere. I sin forvirring klarte man å feilaktig linke "mye slaskete bass ute av kontroll" til "massiv kontroll i bassen", og man har egentlig fått et marked der veldig mange aktivt motarbeider forsterkere som i praksis er forvrengningsfrie og motsetter seg lastvariasjoner effektivt.
Helt fra 1979 og frem til i dag har myten om "digital lyd" fått regjere fritt. Selv om man allerede på 70-tallet hadde klart å sette sammen AD-DA-ledd som lyttere ikke klarte å skille fra bare en kabel har folk klart å "høre" det utroligste. Det hjelper ikke med DAC-er av skyhøy kvalitet, det hjelper ikke med dobbel presisjon algoritmer som simpelthen emulerer passive kretser så perfekt at de yter bedre på alle punkter, folk "hører at det er DSP", så tydelig faktisk at de nekter å delta i en blindtest.
I over 90% (gjetning ut fra en viss erfaring på området) av tilfellene der folk ser etter nye høyttalere ser de etter passive høyttalere. Det er betydelig enklere å selge en høyttaler med laminerte stålkjernespoler og elektrolyttkondensatorer enn en med top of the line AD-DA og DSP som kjører en presisjon på over 200dB. Selv om vi vet så inderlig godt at passive komponenter aldri kan matche presisjonen i en DSP, at vi aldri klarer klarer å bygge en så kompleks passiv deling som hva vi kan gjøre i en DSP, og selv om passive filtere påvirkes av de dynamiske impedansvariasjonene i driverne, så velger altså folk allikevel slik. Det selges noen høyttalere til over millionen hvert år, og de er omtrent uten unntak med passivt filter. Hva skjer liksom? Handler det null om lyd og 100% om å ha gedigne skrytebokser på gulvet?
Det er ikke målet mitt å henge ut noen her, men jeg vil gjerne prøve å sette søkelys på hvilke oppgaver jeg tror dagens AI-løsninger kanskje kunne hjulpet oss med å løse. Det handler i veldig stor grad om at mindsetet til kjøpekraften er dårlig alignet med de faktorene som potensielt kan drive utviklingen fremover og gi både dem og andre faktisk bedre lydkvalitet.