Dette er vel et av de mest interessante og samtidig matnyttige spørsmålene dette forumet kan beskjeftige seg med.
For å identifisere det svakeste leddet i et anlegg, må en først analysere hvilke ledd som inngår i kjeden, og kunnskapen om karakteristika hvert ledd besitter.
Dernest analyseres hvilke identifiseringsmetoder som er tilgjengelig, og så vurderes hvordan metodene er tilpasset forutseningene.
Identifiseringsmetodene kan vel inndeles i tre hovedgrupper: Teoretisk og praktisk metode, med varianter av blanding av disse, og den intuitive metoden. Den sistnevnte metoden er vel den metoden de fleste av oss med vekslende hell har benyttet.
Det hadde vært interessant om forumet kollektivt kunne utviklet en egnet metodikk for problemstillingen, i stedet for å hoppe på den intuitive metoden, og bare å gulpe opp en rad løsrevne konklusjoner som i varierende grad egner seg som fasit.
I tillegg til å identifisere det svakeste leddet, er Zomby_Woofs innvending om å identifisere hvilke utskiftning som gir best uttelling vel så viktig, men det er vel så vanskelig å konkludere dette, uten å ha rangert hele kjeden.
Finals påpeking av tapt kvalitet er et vesentlig delelement i analysen.
I en analyse av karakteristika, må en skille mellom karaktertrekk som skyldes tapt kvalitet, og karaktertrekk som omfattes av Zomby_Woofs linseanalogi. Slik jeg forstår linseanalogien, vil denne i hovedsak omfatte frekvensrelaterte amplitudeavvik, som kan kompenseres for i ulike ledd av kjeden, og er dermed ikke karaktertrekk som kan relateres til ”det svakeste ledd”. Det er mulig tap av kvalitet kan billedliggjøres i linseanalogien i form av hakk og sår i linsene.
Trådstarter avgrenser identifiseringsobjektene til komponentene i et anlegg. Da er det kanskje viktigste leddet i et audiosystem utelatt, nemlig rommet som i de fleste tilfellene er det svakeste leddet i systemet, men som nødvendigvis ikke vil være det mest kosteffektive leddet å bytte ut eller forbedre, om det i det hele tatt er mulig å gjøre noe med.