Kanskje hifi-objektivistene lider av et stiffness-syndrom?
Njæ! Forstår godt hvorfor mange med rasjonell objektiv tilnærming tilsynelatende setter til side det romantiske. Om du noen gang hadde prøvd å designe eller bygge en krets/høyttaler/lytterom vil du straks forstått hvor objektivistene finner gleden. Du vil straks også forstått hvor liten hensikt det er å ha et altfor stort fokus på et enkeltelement. Vi har faktisk veldig stort spillerom.
Om vi betrakter alle de som har fokus på kabler, innspilling av utstyr, helt transparente kilder, underlag, sikringer i skapet og renset strøm, så er det lett og se at de i svært liten grad forstår hvor store avvik det er i kjeden som helhet og at denne fiklingen blir som å spare på kronestykker og kaste bort tusenlapper.
Det at man faktisk uproblematisk kan plukke opp ørsmå detaljer i lydbildet med alt det utdaterte utstyret som fascinerer mange av oss, slik som rør, vinyl, spolebånd..etc, bærer vitne om hvor store toleranser vi opererer med. Den digitale revolusjonen har i mine øyne ikke betydd kvantesprang i troverdighet, men heller gitt oss en praktisk, energieffektiv og økonomisk tilgang på høyt troverdig utstyr som tangerer det aller beste innen tradisjonelt analogt utstyr.
Denne revolusjonen representerer for mange en steril, minimalistisk estetikk, både lydmessig og visuelt. Hvitt i hvitt har jo også tilfeldigvis vært populært som interiørfarge i mange år nå. Hvordan ser rommet du lytter til musikk i ut Svart-Hvitt?
Kanskje vi skulle slutte å kalle oss hifi-entusiaster og audiofile, men heller kalle oss lydestetikere?