Verden har generelt sett en energikrise, som jordskjelvet i Kina har forverret. Kina (samt noen andre utviklingsland) har en utvikling og velstandsøkning som påvirker verden, både mhp co2-utslipp og mhp etterspørselen etter olje. USA har generelt sett for lite energiproduksjon basert på atomkraftverk og fornybar energi. Kina på sin side øker energiproduksjonen vha en rask utbygging av kullkraft - uten co2-rensing, men har leveringsproblemer til kullkraftverkene etter jordskjelvet, og forsøker å kompensere med oljefyrte kraftverk. USA er for avhengig av oljefyrte kraftverk, og enkelte afrikanske land forsøker å avhjelpe manglede energiproduksjon med dieselgeneratorer.
Kort fortalt, så er etterspørselen etter olje høyere enn produksjonen. Noe av dette vil gå ned når Kina får fikset leveringsproblemene til kraftverkene sine. Når de afrikanske landene får avhjulpet sin situasjon er vilt gjettverk - Afrikanerne drar Mañana til en annen dimensjon...
"Grønne" tror en kan "energi-spare" oss ut av problemene, og noe kan selvfølgelig hjelpes på med økt energieffektivitet. Det kan alikevel ikke stikkes under en stol at en rett og slett trenger mere produksjonkapasitet basert på utslippsfri teknologi. Dette betyr praktisk sett i dag enten vannkraft eller atomkraft. Fornybare energikilder som vind og solkraft monner rett og slett ikke nok med dagens infrastruktur og teknologi.
Når det gjelder å redde verden i forhold til å redusere (person-)biltraffikk her i Norge, så er det tøv. Norge totalt, utgjør 2% av verdens totale CO2-utslipp, hvorav veitrafikken utgjorde 19% av de totale klimagassutslippene fra Norge. Sasol syntetdrivstoff-verket i Sørafrika slipper alene ut mere enn Norges samlede CO2-utslipp.
Hvis en skal gå etter reduksjon av klimagassutslipp, så må en gå etter de store klimagasskildene på verdensbasis - kraftverk, industri og shipping. (Biltrafikken i USA står dog i en særstilling...) For å kunne gjøre dette må en utvikle lønnsomme alternativer som er praktisk gjennomførbare, og så konverter heller enn å legge ned og så vente på alternativer som dukker opp. En kan ikke dra bort teppet under virksomheter og folk, og ikke ha noen alternativer.
Det samme gjelder hvis en skal påvirke kjøremønster og bilbruk - en må ha lønnsomme, praktisk brukbare alternativer på plass før en kan aviftsbelegge biler og drivstoff br i det hinsidige.
Økonomene har et uttrykk som kalles priselastisitet, som er et uttrykk for hvordan forbruk kan reguleres igjennom pris. Lav priselastisitet betyr at pris ikke har så mye å si for forbruket - en må ha det forbruket en har. For svært mange i Norge, så er priselastisiteten både på strøm og drivstoff lav - en har rett og slett ikke alternativer som virker. En kan fjase med "å flytte til byen", "flytte nære jobben", "kjøp bil som bruker mindre" osv. I sammenheng med en persons totaløkonomi er dette stort sett ubrukelige alternativer. Å bruke 100000 (nyere bil) for å spare 5000 i året er ikke et regnestykke som går ihop. Å bruke 2-3 mill (kjøpe hus i byen for å flytte fra landsbygda) er heller ikke et regnestykke som går ihop. Absurditetene blir gjerne ekstra store når en tar dagens økende rentenivå i betraktning...
Det store problemet er at en reduksjon som monner i utslippsnivået vil koste politikerene penger og ressurser, og de pengene/ressursene vil de ikke bruke. En reduksjon i utslipp vil være avhengig av utbygging av fornybare enegikilder (vannkraft/vinnkraft), som ingen vil ha i sitt nærmijø, og en storstilt utbygging av kollektivtransport, både på jernbanesiden og på busstransport. En storstilt utbygging av infrakstruktur på jernbane, samt å sette jernbanen i stand til å praktisk sett ta over persontrafikk og godstrafikk vil være nødvendig for at dette skal gå sammen. Dette er samtlige politikere på stortinget uvillig til å få en praktisk gjennomføring av. Isteden, så lager de seg selv et påskudd til å legge fiskale avgifter på bil og bilbruk, uten at de vil bruke disse s.k. miljøavgiftene til å gangne miljøet ved å tilby alternativer som virker og er økonomiske for folk flest.
Johan-Kr
!