Langt på vei enig. Men for å si det med enkle ord:Magien ligger i SLOB-delen først og fremst, deretter i ALE delen![]()
i lyden.
Jeg tror det må være der magien ligger
mer presist: Jeg vet
Langt på vei enig. Men for å si det med enkle ord:Magien ligger i SLOB-delen først og fremst, deretter i ALE delen![]()
1.Ja, dette har eg også prøvd. Eg hugsar spesielt ein gong "Vestlandsk sommarsymfoni" framførte "Scheherazade" i Stadlandet Grendahus. Som hadde for lita scene for eit symfoniorkester. Difor vart vi publikummarane sitjande tett på orkesteret, i same plan, og eg var berre to meter unna solisten. Spesielt, og heilt rått. Realistisk lyd? Tja, viss du var på konserten, og sat langt framme.....1.Jeg har ved noen anledninger fått lov å bevege meg rundt mellom ulike plasser inni et orkester. Spesielt i orkestre som er satt opp med strykergrupper, og som samtidig er satt opp for å fylle rommet uten hjelp av forsterkere er en spesiell opplevelse. Det er som å høre vidt forskjellige versjoner av samme stykke.
2. Sikter du til opplevelsen av ikke punktformig tredimensjonalitet? For meg er dette litt som at man jobber med å få oppsettet mer og mer punktformig. Etter en stund ender man med et oppsett som er langt mer punktformig enn virkeligheten, men som samtidig ikke evner å gjengi tredimensjonaliteten og avstandsfølelsen, og å panorere energien på den måten et virkelig orkester gjør.
Tror denne kan repeteres jeg...Må'kke spørre oss, Snickers! Med litt magi kan man få kontakt med det hinsidige:
Vis vedlegget 410996
Franco Serblin vet svar!
---
Men altså: Første gang jeg hørte Sonus faber (jeg tror det var et par Electa Amator) var magisk. Og Sf var den gang all about the mellomtone.
Når vi snakker om fravær av magi handler det for meg ofte om at høyttalerne i stor grad avslører sine svake punkter. Ikke nødvendigvis åpenbart, men på en slik måte at om man har hørt alternativet så blir det i blant veldig åpenbart. Vi har mange ganger hørt virkeligheten men har aldri hatt mulighet til å justere volumet, fintune og finjustere plasseringen på virkeligheten. Man skulle tro det var enkelt å kopiere virkeligheten ved å bruke denne som referanse, men det er forferdelig komplekst. Å komme fra et visst punkt til å bevege seg nærmere føler jeg ofte er nesten som å forestille seg en ny farge man aldri har sett.FRAVÆR AV MAGI
Er det enklere å bemerke hva som må til for å gi fravær av magi?
Er timing et nøkkelord? Hvis timingen uteblir, melder magien fravær?
Men hva bidrar til timingproblematikk?
Dette har jeg lurt på en del ganger, også når jeg har hørt dyre oppsett. Noen som kjenner mulige kilder til timingfeil?
Når det gjelder timing, så tenker jeg vi kan sammenlikne dette med høyttalernes dynamiske egenskaper. Kanskje spesielt stigetid. En del høyttalere gir en slags følelse av å måtte trekke pusten før de kan kline til skikkelig. Hvor omfattende dette problemet er varierer, men for høyttalere som kan levere voldsom dynamikk uten antydning til å "trekke pusten" føler jeg timingen også sitter enormt bra.
Ja, der er jo enhver form for synsing forbudt, så det høres helt riktig utHører kanskje til tech-hjørnet dette her.
ja, elevane mine treng også jobbe med dobbelkonsonant....
Kan ein lage ein kombinert rundstrålande elektrostat og grillomn ved å sette saman seks kvadratiske elektrostatpanel til ein terning, og grille pølsene samstundes med at ein høyrer godlyd? Eller vil ikkje pølsene bli steikt fordi dei er midt inne i eit faradaybur?Kan man grille pølser på en elektrostat ved å legge den flatt og sette på full guffe? Begrensningen her ligger kanskje i "statisk"? Men masse spenning skulle man vel ha?
Hører kanskje til tech-hjørnet dette her.
PS Hvis noen synes dette er over kanten, så var det Sluket som begynte med disse maggigreiene sine. Ble veldig sulten.
Du får ganske bra bass ut av ein elektrostat om han berre er stor nok. Eg var fornøgd med Acoustat 4 i mange år. Dei nye, største Quaddane er også ganske greie med at dei går djupt nok til det meste. Ikkje heilt ned, altså, men nesten. Nok til hjarteslaga på DSOTM, men ikkje til Virgil Fox, til dømes.Ja, kan alltid være hyggelig med en runde på bøgda!Men at det er lett å bare føye til litt bass? Spør akustikkgutta... Elstater er morsomt, men kan ikke se at det har skjedd mye de siste 40 åra og bass er definitivt en av begrensningene med slike paneler.
For all del Arve. Som sagt synes elektrostater er morsomt og er de 3-4 m² begynner det ligne.Du får ganske bra bass ut av ein elektrostat om han berre er stor nok. Eg var fornøgd med Acoustat 4 i mange år. Dei nye, største Quaddane er også ganske greie med at dei går djupt nok til det meste. Ikkje heilt ned, altså, men nesten. Nok til hjarteslaga på DSOTM, men ikkje til Virgil Fox, til dømes.
Den satt!Sprekt å hinte om at en tråd begynner å tippe mot pølsevev når man selv har postet de fire siste innleggene, Arve.![]()
Kasse? Moahahahahaha!Magien ligger i kassa! Sett samme elementer i 3 forskjellige kasser så hører du fort forskjellen!
En ting som fortsatt morer meg, dette.(...) DYNAMIKK også.
![]()
Jeg tror Valentino tenker på horn.Kasse? Moahahahahaha!