Jeg tror en eller annen var inne på, en side eller to tilbake, at få, om enn noen, egentlig har svart på trådstarters spørsmål direkte.
Dette kan kanskje best oppsummeres ved å studere de tre modusene til Beolab 90.
Den gamle Beolab 5 låter jo fantastisk om man betrakter den som en høyttaler som skal fylle et rom også utenfor sweetspot. Dette går selvsagt ut over opplevelsen av dynamikk og de fleste andre parametre som plassering, dybde osv.
Den midlere modusen på BL90 minner mer om en velkonstruert normalspredende høyttaler der spredningen er tildels vid, men allikevel kontrollert. Ut fra BO sine grafer kan det synes som om dette er en modus som knapt dekker mer enn en 3-seters sofa, men den er innenfor mindre enn 1dB i et ganske vidt område. Dette er altså ikke ukjent territorium for normale høyttalere. Det gir en del rom osv, og kan ikke gjenskape en dynamikk som minner om det man får til med store horn og dipoler. Imidlertid gir en slik konstruksjon vesentlig rom for både plassering og dybde.
For å komme opp i topp ytelse må man forsake mange plasser rundt i rommet. Samtidig vil en høyttaler som sprer smalt men homogent som regel låte langt bedre utenfor SS enn en høyttaler med relativt bred men varierende spredning. Det er også mer å hente på å få kontroll på spredningen på en høyttaler som sprer relativt vidt enn på å forsake homogen spredning for å oppnå smal spredning, selv når man lytter fra SS. Med andre ord, en spredning a-la kardioide, som er homogen gjennom audioområdet er klart å foretrekke for en typisk hifientusiast.
Så kommer sikkert noen fra enten dipol eller rundstråler-miljøene og hevder at det finnes andre veier til rom. Det har de forsåvidt også rett i, men poenget er at dette stiller også krav til rommet. En dipol vil trigge langt kraftigere romresonanser selv om de ikke er like mange. Å få kontroll på disse er ikke enkelt. Er man heldig med rommet kan dette fungere svært godt i bassen. Samtidig gir den kraftige outputen bakover ingen mulighet for å plassere ting nær bakvegg. Det er også svært vanskelig å oppnå ekte dipolkarakteristikk ved høye frekvenser. Selv om både fase og spredningsmønster blir ulikt på en rundstråler gjelder noen av de samme tingene her. Har man bakveggen, og også sideveggene, for nære, låter det svært lite presist. Thomas (høvding) viste frem noen German Physics i Oslo i helgen, og han endte med å plassere dem omtrent midt i rommet. Det rimer godt med hva man kan forvente av en rundstrålende konstruksjon.
Jeg vil nok si at i forhold til forutsetningene i denne tråden er det spredningsmønstre som befinner seg mellom kontrollert normal spredning og nyreformet (ganske smal) men fortsatt homogen er det man bør gå etter i normale rom, men det vil ikke nødvendigvis være den eneste fasiten. Det som imidlertid alltid går igjen er homogen og kontrollert spredning.
