Hvem sitter egentlig på den opphøyde sannheten..?

[novgarod]

Hvem er det egentlig som sitter på Fasiten? Hvem er dette allvitende oraklet som så enkelt skiller mellom rett og galt? Jeg bare lurer...

For i den ene debatten etter den andre er det noen som viser til forskjellen på høykultur og alminnelig søppel. Riktige verdier og feil verdier. Riktig politikk og feil politikk. Riktig målform og feil målform. Riktig lydgjengivelse og feil lydgjengivelse, osv, osv.

Leste i kveld litt i en blogg på en av landets avisers nettside, der noen debatterte operabygget og dets nødvendighet for å gi folket opplæring i høykultur.

Da slo det meg med ett!
Hvem bestemmer at dette er snakk om høykultur? Hvem er det som har rett til å si at den musikken folk flest liker og gleder seg over er mindreverdig?

Ligner ikke dette egentlig veldig mye på den europeiske kolonisten som reiser til Afrika, Amerika og Asia og forteller de som bor der at de tar feil og tror på feil guder. Det finnes bare en og det er vår, og som bestemmer hva de skal gjøre med sitt land og sine resurser, fordi de vet bedre?

Ligner ikke dette veldig på den kristne formålsparagrafen som opphøyer kristendommen og forlanger at folk skal opplæres i den sanne troen?

Ligner ikke dette nokså sterkt på et totalitært mindretallsregime som på tross av flertallets oppfatning holder fast på at det er de som har rett?

Merkelig nok er det svært mange av de samme, som med høy fane går inn i striden med den mening at den som vill, skal få bruke det flagget han ønsker i 17. mai-toget, som også mener at det finnes en høyverdig musikk som fortjener å påspanderes milliarder av et motvillig folk, mens den musikk folket liker er mindreverdig. Som mener at sigøynere skal, i hevd av sin historie, kunne bevege seg på siden av og hevet over norsk lov.

Gang på gang sitter de samme på ”sannheten”, og bruker den som et argument for sin vilje. Gang på gang møter de seg selv i døren når de i det ene øyeblikket fronter toleranse og likeverd, mens de i neste øyeblikk hevder at det ene er mer sant, mer rett og mer verdifullt en alt annet.

Jeg bare spør, kan det være den imperialistiske snobben som blir pinlig tydelig?
Er det et skrikende behov for å være mer dannet, vite mer, ha mer stil, og rett ut sagt være bedre enn ”allmuen”, som er årsaken til dette?

Hvis ikke, hva er det da som gjør at noen stadig utmerker seg ved å fronte den ”kontroversielle” meningen? Alltid mener å ha en høyere validitet en ”allmuen”?
Alltid omtaler sine motdebattanter som enten ignoranter, fordomsfulle, eller i mangel av stil eller klasse, om du vill?

Jeg bare lurer...

 

[el_mariachi]

Enig med deg når det gjelder såkalt "høykultur", tillhengerene upphøyer seg selv til å tro at dette er noe bedre enn noe annet. På toppen av alt står det en italiener der å breker på sitt eget mål slik at de fleste tillhørerne ikke skjønner en døyt av det som formidles.

Og for de som lurer på hvordan en fele eller en balalaikabass skal annvedes kan jo sjekke ut Vallkyrien Allstars eller Katzenjammer.

 

[Gjestemedlem]

Det er jo egentlig ikke særlig komplisert. Dannelse, kultur og god smak er noe man kan strebe etter, og noe som vil berike rivet for dem som er villig til å legge energi i dette.

For mange vil HiFi også bli sett på som snobberi og de greier seg utmerket godt med et rack fra postordrekatalogen. Det spiller jo musikk det også.

Man kan velge å lese bøker og ikke bare donaldblader og Vi Menn. Man man lære seg å lage mat og ikke bare steke Grandiosa og koke joikakaker. Kokkeprogrammer på TV må jo fremstå som den fullstendige høykultur for dem som aldri våger seg på noe mer spennede enn kjøttkaker og biff med gulsos.

Man man sette seg inn i samfunnsspørsmål og sammenhenger, eller man man stemme FrP. Man kan lære seg å nyte gode viner og drikke maltwhiskey og Cognac eller man kan være fornøyd med å bli drita på himkok med appelsinjuice. Man man gå på byen i grilldress eller man kan velge å legge litt mer i sin fremtoning.

Eksemplene er mange, men du skjøner vel poenget etterhvert.

Du står jo som individ fritt til å enten strekke deg mot noe høyere, eller leve i en sump og i stedet ergre seg over at noen mener at sumplivet ikke er høyden av livsglede og er villig til å vise deg veien ut av det.

 

[Roald]

Novgarod du få ta litt PM med personen jeg har sitert her, han må nok sitte på sannheten ???eller er det bare bruk av stereotype fremstillinger som hersketeknikk.

Siden livet mest sannsynlig ikke kommer i reprise, er det greit å bruke tiden på det som gleder deg. At noen ute på venstresiden har en belærende holdning og skal lære oss uvitende hva som gir ekte glede, la oss jatte med de, det er kanskje den eneste gleden de har

Mvh Roald

Det er jo egentlig ikke særlig komplisert. Dannelse, kultur og god smak er noe man kan strebe etter, og noe som vil berike rivet for dem som er villig til å legge energi i dette.

For mange vil HiFi også bli sett på som snobberi og de greier seg utmerket godt med et rack fra postordrekatalogen. Det spiller jo musikk det også.

Man kan velge å lese bøker og ikke bare donaldblader og Vi Menn. Man man lære seg å lage mat og ikke bare steke Grandiosa og koke joikakaker. Kokkeprogrammer på TV må jo fremstå som den fullstendige høykultur for dem som aldri våger seg på noe mer spennede enn kjøttkaker og biff med gulsos.

Man man sette seg inn i samfunnsspørsmål og sammenhenger, eller man man stemme FrP. Man kan lære seg å nyte gode viner og drikke maltwhiskey og Cognac eller man kan være fornøyd med å bli drita på himkok med appelsinjuice. Man man gå på byen i grilldress eller man kan velge å legge litt mer i sin fremtoning.

Eksemplene er mange, men du skjøner vel poenget etterhvert.

Du står jo som individ fritt til å enten strekke deg mot noe høyere, eller leve i en sump og i stedet ergre seg over at noen mener at sumplivet ikke er høyden av livsglede og er villig til å vise deg veien ut av det.

 

[Komponenten]

Veldig bra innlegg novagarod, satt og tenkte på en viss person da jeg leste dette, og lurte på om han ikke våknet snart, bladde litt ned, og der var han jammen våken… og kom med dette gullkornet:

”Dannelse, kultur og god smak er noe man kan strebe etter, og noe som vil berike rivet for dem som er villig til å legge energi i dette.”

Lenge siden jeg lo såpass. ;D ;D

Det FINNES altså noe som heter god smak.


Der fikk du svaret på spørsmålet ditt, det er Gjestemedlem som sitter på den opphøyde sannheten.
Han vet forskjell på god og dårlig smak, er det noe du lurer på om dette har du her et orakel som kan lede deg på riktig vei.

Og jammen får du vite hva du ikke bør stemme også. Det er ikke måte på hva den som sitter på den opphøyde sannheten har av viten.

Seriøst så er dette noe som har irritert meg også, at noen føler at de vet forskjell på god og dårlig smak. Alle vet forskjell på god og dårlig smak, for finnes det en ting som er subjektivt så er det smak, for meg er min smak best, dette gjelder for alle, og skal alle som ikke liker opera, dyre viner, bildene til Picasso (jeg var nylig på et Picasso-museum og ble utrolig skuffet) og annet høykulturelt gå rundt og føle seg underlegne fordi kultureliten har definert deres smak som dårlig?

Nei, eventuelt ja, det spørs vel hvem du snakker med...

Vi har fått noen latterlige kunstverk på jobben nå som INGEN forstår, det er så dumt at det ikke er til å snakke om, enhver med litt oppe i hodet skjønner at dette er ”keiserens nye klær”. Men det geniale er at kunstneren har klart det kunststykket å lure kultureliten til å tro at dette er genial kunst, og klarer man det, da hjelper det ikke at alle med litt vett og forstand gjennomskuer svindelen, for det er vi som er dumme, de intelligente ”forstår” slikt, og sier du at du ikke forstår det, hva sier du så om deg selv?

 

[Kaare G. Opsahl]

Veldig bra innlegg novagarod, satt og tenkte på en viss person da jeg leste dette, og lurte på om han ikke våknet snart, bladde litt ned, og der var han jammen våken… og kom med dette gullkornet:

”Dannelse, kultur og god smak er noe man kan strebe etter, og noe som vil berike rivet for dem som er villig til å legge energi i dette.”

Lenge siden jeg lo såpass. ;D ;D

Det FINNES altså noe som heter god smak.


Der fikk du svaret på spørsmålet ditt, det er Gjestemedlem som sitter på den opphøyde sannheten.
Han vet forskjell på god og dårlig smak, er det noe du lurer på om dette har du her et orakel som kan lede deg på riktig vei.

Og jammen får du vite hva du ikke bør stemme også. Det er ikke måte på hva den som sitter på den opphøyde sannheten har av viten.

Seriøst så er dette noe som har irritert meg også, at noen føler at de vet forskjell på god og dårlig smak. Alle vet forskjell på god og dårlig smak, for finnes det en ting som er subjektivt så er det smak, for meg er min smak best, dette gjelder for alle, og skal alle som ikke liker opera, dyre viner, bildene til Picasso (jeg var nylig på et Picasso-museum og ble utrolig skuffet) og annet høykulturelt gå rundt og føle seg underlegne fordi kultureliten har definert deres smak som dårlig?

Nei, eventuelt ja, det spørs vel hvem du snakker med...

Vi har fått noen latterlige kunstverk på jobben nå som INGEN forstår, det er så dumt at det ikke er til å snakke om, enhver med litt oppe i hodet skjønner at dette er ”keiserens nye klær”. Men det geniale er at kunstneren har klart det kunststykket å lure kultureliten til å tro at dette er genial kunst, og klarer man det, da hjelper det ikke at alle med litt vett og forstand gjennomskuer svindelen, for det er vi som er dumme, de intelligente ”forstår” slikt, og sier du at du ikke forstår det, hva sier du så om deg selv?

I overkant patetisk å kritisere enkeltpersoner i egen tråd. Klarer du ikke å argumentere under de enkelte tråder?

 

[Gjestemedlem]

Lenge siden jeg lo såpass. ;D ;D

Det FINNES altså noe som heter god smak.

Ja det gjør det. Og kunst og pynt er heller ikke helt det samme.

Der fikk du svaret på spørsmålet ditt, det er Gjestemedlem som sitter på den opphøyde sannheten.

Men ikke vær trist, jeg er villig til å dele den med dere.

Han vet forskjell på god og dårlig smak, er det noe du lurer på om dette har du her et orakel som kan lede deg på riktig vei.

 

[KindOfBlue]

Av nysgjerrighet, hva heter kunstneren i bedriftskantinen? Og om man blir skuffet over Picasso bør man kanskje ta noen runder på tenkeloftet.

Interessant nok diskuterte man begrepet dannelse i radioens Verdibørsen forleden. Komponist/skribent Helge Iberg, professor i statsvitenskap Raino Malnes og professor i historie John Petter Collett tok diskusjonen.

Programmet tok for seg skillet mellom påtatt dannelse som kulturbærer, og oppnådd innsikt som en foredlingsprosess. Påtatt dannelse har nykker, er motepreget og er skapt for å lage skiller; oppnådd innsikt bygger på fortiden, bunner i klokskap og utvikler menneskesinnet og menneskeverdet.

Det vil alltid være en gråsone mellom disse, siden mange vil anfekte å tilhøre dem som har oppnådd innsikt. Det ble noen gnisninger i panelet. Ellers kan man jo kikke på Humboldts tanker omkring dannelse, disse ble hyppig nevnt i programmet. Humboldts idé er at alle plikter å kjenne det samfunn de lever i, dets lover og organisering av styre og stell, og dets omgangsformer - for på den måten å kunne inngå i samfunnet og yte et bidrag, som bærer eller utfordrer.
Og uten dannelse vil man stå både vilje- og maktesløs overfor dem som behersker institusjonene og omgangsformene - det er det jo verdt å tenke over.

Påtatt dannelse kan nå uttrykk der den kommer i fullstendig strid med sin samtid - går det for langt kan det føre til opprør: den franske revolusjon, den russiske. Der ble det for stor avstand mellom skiktet som kontrollerte institusjonene, og folket som led under dette skiktets manglende klokskap når det gjaldt menneskeverd.

I våre dager gidder vi ikke fordype oss, hverken i omgangsformer, kultursignaler eller kilder -- det er lettere å kritisere enn å gjøre seg møye med å forstå. Men er man oppriktig vitebegjærlig, kan man oppnå vakker innsikt, på alle plan.

Jeg har heldigvis unngått å høre denne sangen, men jeg har lest teksten i en annen tråd. Dette er Norges mestselgende band:

Ja de va på ei landbruksmesse ej traff på ei negresse
so skolle selje mej ei rondballjepresse
Ja ho va i frå Uganda eller ka det no va
ho va kålande svarte å follje me krolla
ta kuskit ja so bygde ho hus, det lokta steppegras ta hinna sin pus
de va på ei landbruksmesse ej traff på ei negresse
so skolle selje mej ei rondballjepresse.

Det luktet steppegress av pusen hennes ... og hun bygde seg et hus av kulort.

Så. Samling i bånn? Eller fri flukt for den som tør?

Hva ligger i begrepet "å være utdannet?"

Verdibørsen den 13.04: http://www.nrk.no/programmer/sider/verdiboersen/
Også tilgjengelig med iTunes. Gå til iTuns Store, søk etter NRK, da kommer alle podcasts opp. Gå ned til Verdibørsen, dobbeltklikk. Avspilling begynner straks - gratis.

Mer om Humboldts dannelsesideale: http://udd.uvm.dk/200103/udd03-4.htm

(Ellers må jeg si at jeg finner Gjestemedlem ekstremt innsiktsfull og velorientert, samtidig som han er både infam og skjelmsk. Jeg liker trollspeilet han holder opp og som han garantert også betrakter seg selv i - det er ikke meningen at man skal være enig med Gjestemedlem, men forumet ble kjedeligere uten hans røst, OT eller annetsteds. Så får han selv vurdere hvor han befinner seg når det gjelder anfektelser, oppnådd innsikt eller gråsone -- slik vi alle bør.)

 

[knutinh]

"Høykultur" brukes selvsagt aktiv av de som ønsker å heve seg over bermen. Både for å trykke ned og å klatre opp.

Hvorvidt det eksisterer noe opphøyet kulturbegrep uavhengig av menneskets behov for å fremstille seg selv i et positivt lys for dermed å øke sjansene for forplantning? Hvem vet? Er kultur noe "i seg selv", eller eksisterer det bare så lenge det finnes et menneske som kan lytte/titte/lese...? Kan man analysere kunsten uten å analysere mennesket som analyserer kunsten?

Det slår meg at dette absoluttet skillet mellom "god" kultur og "dårlig" kultur ofte ikke blir banket like hard igjennom av "ekspertene". Dvs, de som har lang utdanning i musikk, og kjenner mange av virkemidlene og den historiske bakgrunnen til mye av "høykulturen" har et mer avbalansert forhold til problemstillingen, enn de som vil fortelle oss hva som er best for oss.

Jeg tror ikke at dette har så mye med høyre-venstre-problematikk å gjøre. Jeg er nok noe av en kultursnobb selv, i så måte at det er enkelte kultur-former jeg avskyr. Jeg er dog ganske bevisst på at det ofte er uhyre vanskelig å objektivt skille mellom god og dårlig kultur, og at de som hevder noe annet ikke selv har prøvd.

Dersom mer enn 30% av befolkningen liker noe så blir det lavkultur. Inntil det har forsvunnet helt fra samfunnet og kan gjenoppdages av avangardene som noe "nytt" eller "kitsch". Så siger trenden sakte nedover langs kultur-elite-stigen (som korrelerer med velstand og makt, men ikke 1:1) til den når "bermen", og så er det ut. Bare spør statsminister-fruen...

-k

 

[Slubbert]

Folk må avgjøre hva som er "opphøyd sannhet" for sin egen del, hvilket impliserer at man ikke har rett til å gjennom tvangsmidler dirigere andres syn på det samme. Laissez-faire.

 

[Gjest.]

Det finnes ikke en opphøyd sannhet. Det finnes mange forskjellige sannheter, -som Einstein sa: "alt er relativt".

 

[KindOfBlue]

Einstein sa vel aldri at "alt er relativt." ;D

Det han sa var at i fravær av et absolutt rom-tid koordinatsystem vil det være umulig å angi presise posisjoner i rom og tid, og derfor er alle posisjoner og alle tidsangivelser relative i forhold til hverandre.

;D Som du sier, det finnes ingen enkel(t) sannhet.

 

[atonal]

Svarer kanskje ikke direkte på påstanden om "sannhet", men det er snodig at dannelse og kultur vekker så mye forargelse og kobles så raskt opp mot "elite" her i landet. Kanskje det er bedre å bruke "det å være/bli sivilisert", selv om det heller ikke er ukontroversielt?

Fant disse definisjonene på det å være sivilisert:

- Having a highly developed society and culture
- Showing evidence of moral and intellectual advancement; humane, ethical, and reasonable
- Marked by refinement in taste and manners

Slett ikke dumt, eller hva. Det motsatte av siviliserthet, barbari, ser vi nærmest hver dag i vårt samfunn.

 

[oddgeir]

Fant disse definisjonene på det å være sivilisert:

- Having a highly developed society and culture
- Showing evidence of moral and intellectual advancement; humane, ethical, and reasonable
- Marked by refinement in taste and manners

Virker å være egenskaper man først og fremst finner i vesten. Altså et rasistisk begrep.

 

[novgarod]

Nå var ikke dette innlegget tilsiktet et enkeltindivid, men heller en trend blant flere.
At enkelte tar det til seg og saler sin høye hest og ikler seg sin vante dommerkappe overrasker meg likevel ikke.

Dette behovet for å være bedre og vite bedre kommer klarere frem en jeg er i stand til å formulere eller demonstrere det, så jeg takker for en tydelig presisering.

Setter stor pris på flere innlysende velfunderte innlegg der folk synes å ha nødvendig selvinnsikt til å gi et realistisk bilde av den kulturelle suverenitetens stilling blant folket.

Som det poengteres i det radioprogrammet KindOfBlue siterer, så kan enn av og til få en sterk følelse av at det ikke nødvendigvis handler om oppnådd innsikt, men heller påtatt dannelse, når enkelte deler så villig av sin ”viten”.

For å sitere et innlegg fra Knuthin, som jeg forøvrig synes hadde flere fornuftige betraktninger, så sier han blant annet dette:
”Det slår meg at dette absoluttet skillet mellom "god" kultur og "dårlig" kultur ofte ikke blir banket like hard igjennom av "ekspertene". Dvs, de som har lang utdanning i musikk, og kjenner mange av virkemidlene og den historiske bakgrunnen til mye av "høykulturen" har et mer avbalansert forhold til problemstillingen, enn de som vil fortelle oss hva som er best for oss.”
Dette er faktisk svært sammenfallende med mine erfaringer.

Atonal fortjener også i høyeste grad en takk, for å på en fremragende måte poengtere hva jeg forsøker å si. Han viser til hva han har funnet som definisjon på å være sivilisert:
“Fant disse definisjonene på det å være sivilisert:
- Having a highly developed society and culture
- Showing evidence of moral and intellectual advancement; humane, ethical, and reasonable
- Marked by refinement in taste and manners”
Hvem andre en de erkeimperialistiske engelskmenn kunne sagt det bedre? Denne definisjonen er selvsagt basert på det ”faktum” at de har enerett på ”sannheten”. At det er de som har rett mens alle andre som skulle være av en annen oppfatning ”ikke vet bedre”.

Bare sånn helt til slutt, så vil jeg bare tilføye at de to vennene mine (som jeg vet) stemmer Frp, faktisk er betydelig mer opptatt av maltwhisky enn meg(selv om også jeg har mine favoritter), den ene er svært opptatt av opera, har sannsynligvis aldri eid en grilldress og ler av harryfolk som reiser på handletur til Sverige. Den andre av dem er en gourmet av rang, og deler min interesse for Italienske viner. Han er gift med Nexhare fra Tidligere Jugoslavia og driver et gårdsbruk i tillegg til at han har tre bedrifter. I hvilken kategori av befolkningen skal jeg putte et par slike individer?
Det er jo ikke så enkelt når de er så ”frekke” at de ikke holder seg til de oppleste stereotypier?

 

[knutinh]

Slett ikke dumt, eller hva. Det motsatte av siviliserthet, barbari, ser vi nærmest hver dag i vårt samfunn.

http://en.wikipedia.org/wiki/Barbarian
"Barbarian" is a pejorative term for an uncivilized, uncultured person, either in a general reference to a member of a nation or ethnos perceived as having an inferior level of civilization[citation needed], or in an individual reference to a brutal, cruel, warlike, insensitive person whose behaviour is unacceptable in the society of the speaker
...
Depending on its use, the term "barbarian" either described a non-Greek (or non-Roman) individual or tribe whose first language was non-Greek or a Greek individual or tribe speaking Greek crudely. The Greeks used the term as they encountered scores of different foreign cultures, including the Thracians, Egyptians, Persians, Indians, Celts, Germans, Phoenicians, Etruscans, Romans, and Carthaginians. However in certain occasions, the term was also used by Greeks, especially Athenians to deride other Greek tribes and states (such as Macedonians, Epirotes, Eleans and Aeolic-speakers) in a pejorative and politically motivated manner.[1] Of course, the term also carried a cultural dimension to its dual meaning
...

Ut fra dette kan vi slutte at f.eks flerkoneri (eller fler-manneri) er "barbarisk" hvis du spør en typisk europeer, men ikke nødvendigvis dersom du spør et medlem av enkelte andre samfunn som (avhengig av kriterier) kan beskrives som "utviklet". Hvem har rett? Det samfunnet som har flest atomvåpen?

Forøvrig morsomt at tråden tar en vendig hvor debattanter som i andre sammenhenger framstår som arge motstandere av kultur-relativisme, plutselig kan fremstå som nyfødte kultur-relativister

http://en.wikipedia.org/wiki/Cultural_relativism

-k

 

[Komponenten]

Skal kunst komme med bruksanvisning?
Kan ikke et kunstverk være talende nok i seg selv, men må ha forklaring for at man skal kunne sette pris på det? Skal kunst kun være for de som har lært seg reglene, de som har pugget tolkning og symbolikk? Får man mer ut av dagens kunst som man altså må lære å forstå, enn av bildene til de gamle kunstnerne som malte flotte og imponerende bilder som alle skjønner?

Noen mener selvsagt dette, og de som ikke har lært seg hva de skal se etter for å vurdere et kunstverk sees ned på, etter mitt syn er dette latterlig.
Det er nylig skrevet en bok om dette, hvor en uheldig museumsbestyrer kommer til å hive et kunstverk, som han ”feilaktig” kommer til å tro at er en slamsuger, noe det også i utgangspunktet er, men en kunstner har laget kunst av det.

http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1973746.ece

Slik er ofte kunst i dag, ikke noe som imponerer, men noe man ikke vet at er kunst før noen forteller deg det. Bermen forstår det altså ikke, det er de få utvalgte som er forunt å motta dette budskapet, som nikker forståelsesfullt til verket, fordi noen har forklart for dem hva de skal se etter og hva det underliggende budskapet er.
Noen har nærmest kidnappet definisjonen på kunst og fordreid den, kunst i dag skal visst først og fremst provosere, gjør du noe ingen har gjort før kan du kalle det for kunst, om du har gått på de riktige skolene vel å merke!!


Begrepene dannelse, kultur og god smak ser jeg ikke på noen måte har noe med hverandre å gjøre.
God smak hva i alle dager er definisjonen på det?

Er det smaken til de velutdannede, og hvor går grensen her, er det antall års studier eller avhenger det av hva man har studert?
Når nok mennesker oppnår ”den gode smak”, taper den seg så og må omdefineres?
Har det noensinne hendt at flertallet av befolkningen har oppnådd å ha god smak?

Er det nødvendigvis sånn at om man ikke liker opera, leser Dostojevskij eller ”forstår” kunst, så foretrekker man DDE, SE&HØR og bilder kjøpt på IKEA?

Hva om man liker noe helt annet? Eller hva om man leser Dostojevskij og hører på DDE?
Hva om man elsker trøfler på grandiosaen? Finnes det to forskjellige mennesker med lik smak?
Å kalle noe for god smak fremstår for meg som arrogant, man hever seg over andre på en motbydelig måte.

Jeg ser ikke det geniale med å mene at noen kulturer er verdt å ta vare på, samtidig som man undergraver og forakter sin egen, jeg har diskutert mer enn nok med Gjestemedlem i diverse tråder til å vite hva han står for, og jeg ser ikke annet en inkonsekvens i mye av det han skriver. Mulig han har en slags plan med det å stadig møte seg selv i døren, men jeg ser ikke helt poenget med det. Han får meg mest til å tenke på dette:
Kulturrelativisme: http://no.wikipedia.org/wiki/Kulturrelativisme


Picassobildene var fra en ganske tidlig periode og bestod for en stor del av kjedelige blyanttegninger, jeg har sett andre bilder av ham som imponerte mye mer, kanskje derfor jeg ble skuffet. På den annen side, de som liker Picasso, liker de ham fordi bildene imponerer eller gir en noe, eller fordi det ikke er akseptabelt å innrømme at man ikke liker slikt, må man like Picasso for å være akseptert i det gode selskap?

 

[knutinh]

Skal kunst komme med bruksanvisning?
Kan ikke et kunstverk være talende nok i seg selv, men må ha forklaring for at man skal kunne sette pris på det? Skal kunst kun være for de som har lært seg reglene, de som har pugget tolkning og symbolikk? Får man mer ut av dagens kunst som man altså må lære å forstå, enn av bildene til de gamle kunstnerne som malte flotte og imponerende bilder som alle skjønner?

"Forklaringen" er i stor grad en innlært "kultivisering" (ment på en nøytral måte). Der hvor Afrikansk stammemusikk hørtes ut som ugudelig skrik og skrål for europeiske slavehandlere oppflasket i 4/4 og kirketonearter, så er Afro-Amerikansk jazz med mange av røttene i samme kultur-pool i dag høykultur som man får statlige stipender for å utøve.

Når du foretrekker figurative(?) bilder som forteller en klar og tydelig historie eller beskriver noe konkret så er det sannsynligvis fordi du er "oppflasket" til å like det, mens noen som er oppvokst med Andy Warhol på veggene kanskje vektlegger helt andre egenskaper. Det kan være å ironisere over samfunnet, å skape sinne og debatt eller noe annet. Og det kan selvsagt være å skape en kulturell barriere som gjør at de som er "innenfor" greier å holde de andre "utenfor".

Indisk og Balinesisk 48-tone (?) musikk kan helt sikkert beskrives matematisk på en måte som får fram kompleksiteten og graden av substans, men for våre utrente ører kan det virke som "skrik og skrål". For Latin-Amerikanere eller folk fra Balkan må det være forferdelig å komme til trauste Norge hvor 4/4 og 3/4 er normen, 6/8 er noe man kliner til og alle andre taktarter og synkoper er fy-fy.


Jeg er sikker på at en antropolog kunne finne mange av de samme mekanismene blant folk som er interessert i hifi mhp utstyret, men jeg tror også at en slik diskusjon her inne vil skape mer ufred enn interessant meningsutveksling.

-k

 

[Zomby_Woof]

Careful, de white folks is dancin'. Syncopate, an' dey might break sumtin'...

 

[Audiophile-Arve]

Trur det kan vere på sin plass å studere kva som er sivilisert, for det er gjort ein del forsøk på å definere dette. Odd-Bjørn Fure har t.d. forska mykje på sivilsasjonshistorie, kva faktorar som gjer ei folkegruppe siviliserte. Han trekk fram ting som går på evnen til å innordne seg eit overordna vedtaksorgan som essensiell. T.d. det at Noreg gav etter for Folkerettdomstolen då vi miste Grønland er eit moment som gjev oss høg grad av sivilsasjon. Medan det å ikkje akseptere FN-vedtak er med på å redusere sivilisasjonsgraden.
Dette gjev meining, tykkjer eg.

 

[knutinh]

Han trekk fram ting som går på evnen til å innordne seg eit overordna vedtaksorgan som essensiell.

Ville det ha vært "sivilisert" eller "usivilisert" av tyske borgere og soldater å motsatt seg overordna organ på 30-tallet?

Forøvrig er vel noe av essensen i "sivilisasjon" at man har samspill mellom store grupper av mennesker. Jeg er enig i at for å ha "orden" så man man sannsynligvis ha en eller annen form for hierarki eller styring som regulerer individenes handlinger mot hverandre. Vi har en hang til å vurdere demokrati som den mest fornuftige formen, mens grekerne vel jevnt over mente at det var en underlegen samfunnsform.

http://en.wikipedia.org/wiki/Civilisation

A civilization or civilisation is human society or culture group normally defined as a complex society characterized by the practice of agriculture and settlement in cities.

Compared with less complex cultures, members of a civilization are organized into a diverse division of labour and an intricate social hierarchy.
The term civilization is often used as a synonym for culture in both popular and academic circles.[1] Every human being participates in a culture, defined as "the arts, customs, habits... beliefs, values, behavior and material habits that constitute a people's way of life".[2] Civilizations can be distinguished from other cultures by their high level of social complexity and organization, and by their diverse economic and cultural activities.

Et fullkomment anarki er neppe det vi ville ha stemplet som "sivilisert", men hvorfor skulle et samfunn eller en gruppe individer ønske å være "sivilisert"? Er ikke ordet i seg selv bare nok en måte at vi som er "innenfor" prøver å holde de som er "utenfor"... ute? Er ikke mer objektive kriterier som "hvor bra har du det?", evt "hvor bra kultur produseres"*) et bedre mål på kvaliteten av en samfunnsordning?

Er det slik at andelen fornøyde borgere og mengden "god" kunst alltid når sitt maksimum når en sivilisasjon er på sitt mest "siviliserte"? Hva med subkulturer som er grunnleggende imot sivilisasjonen de lever i og nekter og underlegge seg dens krav, men samtidig er høyst kreative og lykkelige individer?

-k

*)Og da har vi gått sløyfa rundt og er tilbake ved definisjonen av "god" kultur

 

[Slubbert]

Odd-Bjørn Fure har t.d. forska mykje på sivilsasjonshistorie, kva faktorar som gjer ei folkegruppe siviliserte. Han trekk fram ting som går på evnen til å innordne seg eit overordna vedtaksorgan som essensiell.

Høres kjent ut...

"It is thus necessary that the individual should come to realize that his own ego is of no importance in comparison with the existence of his nation; that the position of the individual ego is conditioned solely by the interests of the nation as a whole ... that above all the unity of a nation's spirit and will are worth far more than the freedom of the spirit and will of an individual. .... This state of mind, which subordinates the interests of the ego to the conservation of the community, is really the first premise for every truly human culture .... we understand only the individual's capacity to make sacrifices for the community, for his fellow man." [Adolph Hitler, 1933]

There is the great, silent, continuous struggle: the struggle between the State and the Individual; between the State which demands and the individual who attempts to evade such demands. Because the individual, left to himself, unless he be a saint or hero, always refuses to pay taxes, obey laws, or go to war. [Benito Mussolini]

Fascist ethics begin ... with the acknowledgment that it is not the individual who confers a meaning upon society, but it is, instead, the existence of a human society which determines the human character of the individual. According to Fascism, a true, a great spiritual life cannot take place unless the State has risen to a position of pre-eminence in the world of man. The curtailment of liberty thus becomes justified at once, and this need of rising the State to its rightful position. [Mario Palmieri, "The Philosophy of Fascism" 1936]

mvh
Barbar.

 

[Parelius]

Trur det kan vere på sin plass å studere kva som er sivilisert, for det er gjort ein del forsøk på å definere dette. Odd-Bjørn Fure har t.d. forska mykje på sivilsasjonshistorie, kva faktorar som gjer ei folkegruppe siviliserte. Han trekk fram ting som går på evnen til å innordne seg eit overordna vedtaksorgan som essensiell. T.d. det at Noreg gav etter for Folkerettdomstolen då vi miste Grønland er eit moment som gjev oss høg grad av sivilsasjon. Medan det å ikkje akseptere FN-vedtak er med på å redusere sivilisasjonsgraden.
Dette gjev meining, tykkjer eg.

Klassikeren:

Norbert Elias: Über den Prozeß der Zivilisation. Soziogenetische und psychogenetische Untersuchungen

Engelsk utgave: The Civilizing Process

 

[atonal]

Odd-Bjørn Fure har t.d. forska mykje på sivilsasjonshistorie, kva faktorar som gjer ei folkegruppe siviliserte. Han trekk fram ting som går på evnen til å innordne seg eit overordna vedtaksorgan som essensiell.

Høres kjent ut...

"It is thus necessary that the individual should come to realize that his own ego is of no importance in comparison with the existence of his nation; that the position of the individual ego is conditioned solely by the interests of the nation as a whole ... that above all the unity of a nation's spirit and will are worth far more than the freedom of the spirit and will of an individual. .... This state of mind, which subordinates the interests of the ego to the conservation of the community, is really the first premise for every truly human culture .... we understand only the individual's capacity to make sacrifices for the community, for his fellow man." [Adolph Hitler, 1933]

There is the great, silent, continuous struggle: the struggle between the State and the Individual; between the State which demands and the individual who attempts to evade such demands. Because the individual, left to himself, unless he be a saint or hero, always refuses to pay taxes, obey laws, or go to war. [Benito Mussolini]

Fascist ethics begin ... with the acknowledgment that it is not the individual who confers a meaning upon society, but it is, instead, the existence of a human society which determines the human character of the individual. According to Fascism, a true, a great spiritual life cannot take place unless the State has risen to a position of pre-eminence in the world of man. The curtailment of liberty thus becomes justified at once, and this need of rising the State to its rightful position. [Mario Palmieri, "The Philosophy of Fascism" 1936]

mvh
Barbar.

Barbar?

individual reference to a brutal, cruel, warlike, insensitive person whose behaviour is unacceptable in the society of the speaker

Neppe

 

[Slubbert]

"Individual reference to a brutal, cruel, warlike, insensitive person whose behaviour is unacceptable in the society of the speaker" - den beskrivelsen er bare en sixpack eller to unna sannheten.

 

[Øivind]

Dette blir kanskje litt OT i denne tråden, eller kanskje ikke:

En ting som stadig overrasker meg er folks villighet til passe inn i båser, og som stereotyper.

Jeg mener:

-En kan helt fint ha hobbyer/interesser innen områder som er milevis ifra hverandre (ifølge synet til folk flest).

- En kan helt fint være fullstendig hensynsløs i en gitt situasjon og full av omsorg i en annen.

- En kan helt fint være fasinert av flere vidt forskjeldige livsfilosofier på samme tid, selv motstridene(!).

Det er nok av folk som trodde de hadde alle svarene i en alder av 16 og som ikke har utviklet seg mentalt siden.

En må ikke gjøre absolutt alt innen sin makt for å passe perfekt inn i en eller annen sekt/bås/"klikk"/stereotype. Jeg tror det å unngå dette er en av forutsetningene får å bli en nogenlunde "opplyst" person.

 

[Komponenten]

Enig med deg Øyvind, man skal tenke selv og stole på egen smak og egen dømmekraft. Man skal ikke spille interessert eller imponert over noe som ikke imponerer eller fasinerer. Det er lov å synes at noe er bra selv om man vet at andre misliker det, det er lov å ikke synes noe er bra selv om andre liker det.
Man trenger ikke strebe etter å like noe bare fordi den “rette” type mennesker liker dette, man kan selvsagt prøve å forstå hva som gjør at noen liker andre ting enn en selv, en kan selvsagt lytte til annen musikk for å se om det fenger, lese andre bøker og lignende, men liker man det ikke så skal man ikke late som man liker det, det er det alt for mange som gjør i dag, for å vise at man tilhører det gode selskap.

Ellers så er det ikke sånn at jeg nødvendigvis liker best figurativ kunst, det fineste bildet vi har etter min mening er ikke figurativt, vi kjøpte det fordi vi likte det, fargene og det å kunne lete etter noe i bildet og stadig se nye ting der.

 

[slowmotion]

En ting som stadig overrasker meg er folks villighet til passe inn i båser, og som stereotyper.

Ja, jeg er også litt forundret over det ....

 

[Parelius]

Mye oppmagasinert verbal aggresjon blant plebsen. Kanskje ikke så rart når alle er sin egen gud, og intet lengre synes diskuterbart. Da gjenstår det bare å insistere på sin egen smak – eller smakløshet; noen forskjell er det jo ikke lengre. Og skal en komme med en kraftsats, så påkaller en antallet – i demokratiets eller bunnlinjens navn. Hvem kan vel motstå tallenes tale, om en aldri så lite forstår av deres intrikate regler. Å tenke selv er ikke lengre en oppfordring til å søke kunnskap og erfaring, som kan bevare seg ut over egen stue, men uvitenhetens innsettelse av egen fortreffelighet. "Stil", "dannelse", "finesse", "kunnskap", "normering", "aristokrati", "domskraft", "smak", "hierarki", "kanon" etc; tidligere honnørord er nå bare brukbare som skjellsord. Kunst er ikke noe som krever en intellektuell anstrengelse, men vurderes på samme måte som alt annet; ut fra prinsippet om at skjønnheten bare er i betrakterens øyne. Morale er privatmoral, kritikk er utelukkende språkløs magefølelse, idealer er bare privatiserte tanker. Osv.

Nå ble dere fornøyd nå, kan jeg tenke!

 

[Gjestemedlem]

Det store problemet i denne saken er folks innebygde motvillighet til å innse sine begrensinger. Hvorfor prøve å trekke ned de store kunstnerne, komponistene og forfatterene bare fordi man selv ikke skjønner eller liker dem?

Kan man ikke bare heller innrømme at man er en relativt ukultivert middelmådignet uten den nødvendige innsikt og dannelse til å kunne se storhet utefor en selv?

Det er ingen skam å ikke lese østeuropeiske forfattere, ikke forstå Arne Nordheims musikk, ikke kunne nyte en opera uover sviskesamlinger med Pavarotti eller ha glede av å spise østers og drikke Manzanilla.

Hvorfor på død og liv insistere på at ens egen ufullkommenhet skal være referansepunktet for livets potensialer?

Det er ingen skam å være enkel.

Så slutt å være så redd for å være middelmådig. De fleste er jo det.

Men de fleste har et potensiale til å utvikle sine sjelsevner, så slutt å syte som barn som ikke liker brokoli når en står ovenfor noe man ikke helt får taket på og tenk heller på at det er helt ok at det er slik, og helt unødvendig å trekke alt og alle ned på sitt eget nivå for å rettferdiggjøre dette.

Det finnes god og dårlig smak, god og dårlig hifi, god og dårlig vin - men ikke fortvil om du ikke havner på riktig side hele tiden.

Det er lov å være middelmådig. Lær istedet å nyte det med rak rygg.

 

[Gjestemedlem]

Mye oppmagasinert verbal aggresjon blant plebsen. Kanskje ikke så rart når alle er sin egen gud, og intet lengre synes diskuterbart. Da gjenstår det bare å insistere på sin egen smak – eller smakløshet; noen forskjell er det jo ikke lengre. Og skal en komme med en kraftsats, så påkaller en antallet – i demokratiets eller bunnlinjens navn. Hvem kan vel motstå tallenes tale, om en aldri så lite forstår av deres intrikate regler. Å tenke selv er ikke lengre en oppfordring til å søke kunnskap og erfaring, som kan bevare seg ut over egen stue, men uvitenhetens innsettelse av egen fortreffelighet. "Stil", "dannelse", "finesse", "kunnskap", "normering", "aristokrati", "domskraft", "smak", "hierarki", "kanon" etc; tidligere honnørord er nå bare brukbare som skjellsord. Kunst er ikke noe som krever en intellektuell anstrengelse, men vurderes på samme måte som alt annet; ut fra prinsippet om at skjønnheten bare er i betrakterens øyne. Morale er privatmoral, kritikk er utelukkende språkløs magefølelse, idealer er bare privatiserte tanker. Osv.

Nå ble dere fornøyd nå, kan jeg tenke!

Vel talt.

 

[oddgeir]

Det store problemet i denne saken er folks innebygde motvillighet til å innse sine begrensinger. Hvorfor prøve å trekke ned de store kunstnerne, komponistene og forfatterene bare fordi man selv ikke skjønner eller liker dem?

Kan man ikke bare heller innrømme at man er en relativt ukultivert middelmådignet uten den nødvendige innsikt og dannelse til å kunne se storhet utefor en selv?

Det er ingen skam å ikke lese østeuropeiske forfattere, ikke forstå Arne Nordheims musikk, ikke kunne nyte en opera uover sviskesamlinger med Pavarotti eller ha glede av å spise østers og drikke Manzanilla.

Hvorfor på død og liv insistere på at ens egen ufullkommenhet skal være referansepunktet for livets potensialer?

Det er ingen skam å være enkel.

Så slutt å være så redd for å være middelmådig. De fleste er jo det.

Men de fleste har et potensiale til å utvikle sine sjelsevner, så slutt å syte som barn som ikke liker brokoli når en står ovenfor noe man ikke helt får taket på og tenk heller på at det er helt ok at det er slik, og helt unødvendig å trekke alt og alle ned på sitt eget nivå for å rettferdiggjøre dette.

Det finnes god og dårlig smak, god og dårlig hifi, god og dårlig vin - men ikke fortvil om du ikke havner på riktig side hele tiden.

Det er lov å være middelmådig. Lær istedet å nyte det med rak rygg.

 

[novgarod]

Synes forøvrig et av min nå døde farmors favoritt sitater passer godt inn på dette stadiet i trådens utvikling: "Kunnskap leder gjerne til visdom, men ikke nødvendigvis!"

Hun var et svært engasjert menneske både politisk og akademisk. Hadde sterke meninger, men en særlig evne til reflektere over sin egen ufullkommenhet. Hun rangerte ingen etter viten, utdanning eller opphav, for som hun sa, "en hver idiot kan lese seg til kunnskap, men ikke alle har evne til å være kritiske til seg selv og sine tolkninger".

Den som har funnet sannheten kommer sjelden videre.

Til dere som "vet" hva som er rett og galt, sunnt og usunnt, stilfullt og smakløst. Hvem er det egentlig som kan påberope seg en allmenngyldig fasit?

 

[Gjestemedlem]

All den tid ens egen smak og preferanser er så sterkt preget av den kultur man har vokst opp i og den opplæring man har fått, så gir det ikke mye mening å skulle relatere alt utifra ens egen personlige opplevelse. Man trenger derfor referansepukter utenfor en selv for å kunne relatere disse opplevelsene til omverdenen på en måte som gir mening for andre.

Det kan derfor være nyttig å skille ens egne opplevelser fra omverdenens og ikke være så redd for hvordan ens egne preferanser grupperes av andre. Setter man egne opplevelser i høysetet bør det jo være ganske likegyldig hvordan andre rengerer dem utifra sine kriterier. Streber man derimot etter innpass i felleskapet og søker å forhøye sine egne opplevelser ved å forsøke å nedgradere alt som kunkurrerer om status får man fort en mye mer slitsom tilværelse, og ender fort opp med å sloss mot vindmøller.

Man gjør ikke seg selv større ved å forkleine alt som ruver.

 

[novgarod]

All den tid ens egen smak og preferanser er så sterkt preget av den kultur man har vokst opp i og den opplæring man har fått, så gir det ikke mye mening å skulle relatere alt utifra ens egen personlige opplevelse. Man trenger derfor referansepukter utenfor en selv for å kunne relatere disse opplevelsene til omverdenen på en måte som gir mening for andre.

Det kan derfor være nyttig å skille ens egne opplevelser fra omverdenens og ikke være så redd for hvordan ens egne preferanser grupperes av andre. Setter man egne opplevelser i høysetet bør det jo være ganske likegyldig hvordan andre rengerer dem utifra sine kriterier. Streber man derimot etter innpass i felleskapet og søker å forhøye sine egne opplevelser ved å forsøke å nedgradere alt som kunkurrerer om status får man fort en mye mer slitsom tilværelse, og ender fort opp med å sloss mot vindmøller.

Man gjør ikke seg selv større ved å forkleine alt som ruver.

Det du sier her Gjestemedlem, er noe av det mest fornuftige jeg kan huske å ha lest i noen av dine innlegg.

Men stiller ikke dette en som til stadighet tillegger seg selv den egenskap å kjenne "sannheten" i et litt dårlig lys?

Handler det kanskje i like stor grad om å søke aksept blant en elite gjennom å herme deres adferd og preferanser?

For meg synes det ganske tydelig hvordan enkelte streber hardt etter å fremstå som mer dannede, skolerte og sofistikerte enn allmuen, nettopp i frykt for å bli sett på som allminnelige og enkle.

De spiser og drikker, mener og sier, leser og lytter til det noen pompøse overklassemennesker en gang i tiden har definert som høyverdig. Ikke fordi de nyter det, men fordi de i mangel av selvinnsikt er i den villfarene tro at det vil gi dem en opphøyet status.

Tror noen og en hver kunne hatt nytte av å lese H. C. Andersens Keiserens nye klær en gang eller to. Og om de var i stand til det, forsøke å reflektere litt over hva de ser i sitt eget speil...

Med et genuint åpent sinn, kan en vel vanskelig si at østers og kaviar er mer kullinarisk høyverdig enn ei pølse i lompe. Hadde pølsa vært forbeholt de kongelige og aristokratiet ville den ganske sikkert fått en annen status den også.

 

[knutinh]

Det store problemet i denne saken er folks innebygde motvillighet til å innse sine begrensinger.

Men du ser (våre) begrensninger og er behjelpelig med å lære oss kulturens innerste vesen?

Hvorfor prøve å trekke ned de store kunstnerne, komponistene og forfatterene bare fordi man selv ikke skjønner eller liker dem?

Hvem trekker ned de store kunstnere? Tror du virkelig ikke at jeg kan sette pris på kunst bare fordi jeg ikke er enig med deg i ditt syn på kunst?

Jeg har stilt spørsmål ved hvordan de som ikke (?) har relevant utdanning eller arbeidserfaring innen musikk kan trekke bastante konklusjoner uten henvisninger om hva som er "bra" og "dårlig" musikk, som ingen fagpersoner jeg kjenner til kan stå for. Ut fra den lille kunnskapen jeg har innen kunst er dette en betydelig "nøtt" som enda ikke er besvart, og enkelte mener at svaret ikke eksisterer...

Å prøve å fornærme eller så tvil rundt motparten i en debatt tjener ikke din sak, spesielt ikke i en diskusjon som handler om nettopp den påståtte elitismen blant kultureliten.

-k

 

[Øivind]

Sagt om kunst:

Med mindre du må ha det(det spesifikke kunstverket), ikke kjøp.

Lett å være enig i. Vitsen ellers?

 

[Lille_Adam]

Men stiller ikke dette en som til stadighet tillegger seg selv den egenskap å kjenne "sannheten" i et litt dårlig lys?

Så var det det der med å se bjelken i sitt eget øye og ikke bare splintene i andres. Her er det jo du som hevder å sitte på fasiten, ved at du har identifisert hvem som kun faker en interesse for høykultur i den hensikt å virke dannede. Hvem er så disse menneskene, og hvordan har du med slik sikkerhet identifisert dem som liksom-kulturelle?

 

[novgarod]

Men stiller ikke dette en som til stadighet tillegger seg selv den egenskap å kjenne "sannheten" i et litt dårlig lys?

Så var det det der med å se bjelken i sitt eget øye og ikke bare splintene i andres. Her er det jo du som hevder å sitte på fasiten, ved at du har identifisert hvem som kun faker en interesse for høykultur i den hensikt å virke dannede. Hvem er så disse menneskene, og hvordan har du med slik sikkerhet identifisert dem som liksom-kulturelle?

Nå har vel ikke jeg mer en antydet at det kan finnes andre muligheter enn denne ene sannheten so vedkommende hevder.

Hvor vidt han faker eller ikke overlater jeg til hans eget "speil" å si noe om.

Mitt poeng er det at uansett hvem du er og hvor du befinner deg, er det ikke sikkert at det er nettopp du som har det rette svaret. At noen har tillagt noe en høyere verdi en noe annet betyr ikke nødvendigvis at det har en opphøyet verdi.

Hva gjelder disse streberne som finnes i og rundt den "sosiale elite", så er de nok ikke hverken enklere eller vanskeligere å se enn de som ifølge Gjestemedlem streber etter å forsemmre den opphøyde "virkelige" kunsten.

 

[Gjestemedlem]

Men stiller ikke dette en som til stadighet tillegger seg selv den egenskap å kjenne "sannheten" i et litt dårlig lys?

Har man et aristoratisk sinnelag trenger man ikke være nervøs for å hele tiden måtte vise seg i gunstig profil. Da tar man seg godt ut selv med den vanskeligste lyssetning. 8)

Handler det kanskje i like stor grad om å søke aksept blant en elite gjennom å herme deres adferd og preferanser?

For noen er denne aksepten viktig. Og da er det mye mer effektivt å herme etter de med god smak enn å presentere sin egen dårlig smak som likeverdig.

Det beste er jo å ikke bry seg med denne aksepten. Det vil gjøre det mye enklere å gjøre de valg som passer en selv. Spis en hot dog og nyt den. Men er helt unødvendig å forvente at Bagatelle skal servere grillpølser med chips hvis man forviller seg dit en gang.

For meg synes det ganske tydelig hvordan enkelte streber hardt etter å fremstå som mer dannede, skolerte og sofistikerte enn allmuen, nettopp i frykt for å bli sett på som allminnelige og enkle.

Presis. Det er denne frykten man må legge fra seg. Alt blir så mye lettere hvis man heller lærer seg å se verdien i det enkle fremfor å strebe etter noe som alikevel aldri vil gi en tilfredshet, og sannsynligvis ei heller aksept.

De spiser og drikker, mener og sier, leser og lytter til det noen pompøse overklassemennesker en gang i tiden har definert som høyverdig. Ikke fordi de nyter det, men fordi de i mangel av selvinnsikt er i den villfarene tro at det vil gi dem en opphøyet status.

Ikke nødvendigvis. Mye av det er pompøse overklassemenneskene spiser og drikker er faktisk særdeles nydelig. Ikke alle vet å sette pris på det dog.

Fikk meg til å tenke på "Babettes Gjestebud". Har du sett den filmen forresten?

Med et genuint åpent sinn, kan en vel vanskelig si at østers og kaviar er mer kullinarisk høyverdig enn ei pølse i lompe. Hadde pølsa vært forbeholt de kongelige og aristokratiet ville den ganske sikkert fått en annen status den også.

Hva har et åpent sinn med kulinarisk verdi å gjøre? At du liker lompepølser bedre enn østers er det ingen verdens ting galt med. Spis og vær glad. Men hvorfor denne ubendelige trangen til å oppheve dette som noe kulinarisk høydepunkt på linje med østers og kaviar? Hvorfor må man hele tiden rettferdiggjøre seg selv på denne måten i stedet for å bare stå frem som pølse med lompe entusiast og bry seg katten med dens kulinariske rangering?