Alt går i en mettning.
Det blir som historien om mannen vinden og sola og den tykke frakken.
Etter noen år med de samme argumentene fra den ene siden og de samme svarene fra den andre siden, og den ene sidens ikkeeksisterende evne til å ta ett hint, så kan det være at man går lei.
Tall kan ikke forklare følelser.
Det at man i det hele tatt prøver å finne hva de eventuelt tilnermede tall er, ser jeg på som ett godt forsøk, men heller fåfengt idet man sier at kun når det er de rette tallene som får regjere, vil tallenes egenverdi kunne sidestilles med det den andre leiren allerede oppfatter som mer enn nok. Nemlig det som fra den andre leiren kalles løgner, kvasiteorier og tullball.
Om man som den med mer kunnskap ikke greier å være sola i historien nevnt først i mitt lille innlegg, men insisterer på å være vinden, da blir det slik at det kommer ikke frem en enighet.
Legg merke til hvilken side som klager sin nød over at dumriannenen ikke vil skjønne fornuft!
Hva er det? Man mener det er deres rett i å hevde slikt?
Det å kunne avgjøre når man skal insistere på sin korrekthet og når man skal la ting ligge, fordi det i øyeblikket ikke tjener sin hensikt, det er ikke lett.
Er det ikke på tide å forsøke å finne en annen rute å gå, slik at man heller kan finne de fellesområdet man har.
Så kan de som vil lære lære, og de som ikke vil lære, de koser seg da helt tydelig med sitt alikevel.
Hva skjer med hifisentralen?
HVA?
Lystrer den ikke de supre utregningene til de som er istand til å gjøre dem?
Vil den ikke høre på fornuft...
Gå ut hard og annklag i alle rettninger, si at noen har feil 60 ganger, så lure på hvorfor man ikke finner noe å være enige om?
Rakke ned på følelser... se hvor mange som smiler til deg da...