Mens Tom Petty and The Heartbreakers går mot slutten, syntes jeg det var litt artig å mimre over ungdommens syssler og tilhørende sidesprang - nemlig hva jeg hørte på i påvirkelig alder, og en smule undring over linjen videre. Tom Petty & T.Hb representer på mange måter en linje fra min fasinasjon for Bob Dylan som startet med Empire Burlesque på slutten av 80-tallet/tidlig -90, (mener jeg å huske). Anyway:
Skulle jeg forfølge mitt heavy metal-spor fra slutten på 80-tallet, så gjorde det om ikke annet meg oppmerksom på retninger innenfor jazzen. For meg er det vanskelig å komme utenom Miles Davis. Godt mulig at jeg dumpet innom Davis fordi jazz var hifi, og jeg var gira på hifi. Uansett: Gjenklang. Derfor setter jeg denne i spilleren nå:
Jeg ble oppmerksom og lydhør for Davis før jeg forstod at det fantes andre band/musikere som klarte/hadde klart å lage noe mer enn bare heavy metal. Dette var riktignok ikke første Davis-skive jeg kjøpte, men i retroperskeptiv synes jeg denne er spot-on. Jeg brydde meg aldri særlig om
Kind of Blue. Det var de senere sakene som virkelig bygde broer for min del...
Edit nr. 15: Det var visst litt Pink Floyd innimellom der også. (Undrestatement of the year, for min del). Men klart: Digget man
Atom Heart Morther, var veien kort.
[/QUOTE]
