Der var det visst tomt for svisker i skålen, og da fylles skålen med litt andre smaker som også er myke. Chet Baker jazzet i vei i Kongens by på slutten av syttitallet på labelen Steeplechase. Fra den perioden kommer min favorittplate av Chet, instrumentalplaten No Problem. Glitrende band og flotte låter.
De som liker Chet bør sjekke denne ut, for den har en friskhet som kler Chet veldig godt. Bandet er fantastisk bra, og komposisjonene til Duke Jordan (piano) er skreddersydde for Baker. Det finnes endel som ikke helt får taket på Bakers måte å synge på. Jeg kjenner flere som synes det blir for mye. De som synes Chet Baker har en flott klang, men som ellers kan styre seg litt, bør kjenne sin besøkstid her. Det er en litt annen side av Baker, og jeg har til dags dato ikke møtt noen som har misslikt det. Sett bort fra min egen tiåring, men på den tiden var det bare System Of A Down som var godt nok for ham.
Det begynner forresten å synke inn i soppen at platene han digger jo kommer fra min samling, så gamlingen kan ikke være så døv likevel. :
