Knall skive det der! Marillion uten Fish er ikke Marillion , ferdig snakka!
Ferdig snakka! Ikke åpent for diskusjon engang som tilfellet er med Wall of Voodoo. Spiller forøvrig fortsatt Kajsa & Malena etter en liten pause for å kose meg med mitt gudbarn og hans prinsesse av en storesøster. ;D
Vel, alt kan sikkert diskuteres og det kan jo tenkes at noen tenker at Marillion fungerer fint uten Fish (
syke tanker er også tanker )

kos deg videre med gudebarna
!!!
Sterkt undervurdert i mange år, men kanskje det endelig har fått den aksept det fortjener? Jeg har i alle fall alltid ment at der er undervurdert.
Det var musikken som var ubehjelpelig, baluba. Ikke du eller din tro. Du kjenner meg, jeg ville aldri angripe deg. I det aller meste er vi enige.
Men - kan ikke fatte at noe vil gi ut noe så utspjåka og påtatt, men det er det altså. Syntes det var en helt unødvendig og til tider kvalm og sentimental plate. Helt uten sjel. Men romklang, det har den, Jizziz.
Jeg tror intensjonen er bra - men resultatet holder ikke mål. Enerverende plate. Best å glemme jo før jo heller.
Hørte du virkelig gjennom hele platen? Vel vel, jeg kan ikke forvente perfekt smak fra mine venner heller...

Alt er jo ikke for alle, men at dette er sjelløst vil jeg ikke være med på. Hadde en samtale med Hillestad før platen ble gitt ut digitalt. Den var enda ikke klargjort for utgivelse, men Hillestad ble veldig glad for min henvendelse fordi det er hans personlige favoritt i hele KKV-katalogen.
Michael Franks - The Art Of Tea
Starter dagen i et landskap som ikke er ukjent for denne herren, nemlig Hall & Oates avgjørende andrealbum, Abandoned Luncheonette. Er det nødvendig å velge albumtitler som er så kronglete å få rett? Det er et album jeg har hørt flere ganger i det siste, og det sitter godt i mine ører. Mindre glamour enn de senere platene, mer fokus på de gode låtene. Og gode låter er platen bredfull av.
Det ble hevdet for noen måneder siden av en kjent musikkjournalist (tror jeg det var, husker ikke hvem) og gjentatt av flere musikere i min omkrets at Hall & Oates er syretesten på om du faktisk har snøring på musikk. Hvis du misliker dem (av "ideologiske" årsaker) så viser du at du egentlig ikke har snøring, men bare emulerer kunnskap og smak som skal passe et image. Det har vært mer populært å offentlig disse Hall & Oates enn det motsatte. Jeg tror nok mange av disserne ville ha forandret mening om duoen hvis de hadde hørt dette albumet:
http://tidal.com/album/3120899
Bare coveret lover på en måte en annen opplevelse enn det mange forventer fra Hall & Oates.