Eg trur alle er einige om at desse sakene definitivt høyrer heime i tråden her, men eg trur det er noko meir enn berre den klassiske h/v-konflikten mellom privat og offentleg (som barnehage og sjukeheimar).
Hunch: at dette ligg mellom spesialist- og kommunalhelse i samhandlingareforma. Det har vore eit mål gjennom lang tid å redusera døgnplasser i det første (“få ned talet på liggjedøgn”), behandla så mykje som råd poliklinisk og så overføra til kommunal sektor.
Kommunal helse er som kjent eit synonym for sparebluss, rus er i utgangspunktet lågstatus-sjukdom, men det slike institusjonar tilbyr, er langvarig psyko-sosial terapi for å leva med seg sjølv utan dop og sprit, ikkje intensiv medisinsk behandling tilsvarande å ha ein somatisk pasient innlagt på sjukehus.
Mange pasientar opplever slik behandling som bra, medan eg tippar helsebyråkratar ser på det som dyr og lite effektiv behandling.
Eg skulle gjerne forstått problemet betre.
Min ene broder ( lege ) jobbet mye med psykiatri og rus. Han var VELDIG skeptisk til poliklinisk behandling for disse. De burde være på dertil egnede institusjoner der de fikk oppølging 2-3-4 ganger pr døgn hvis behandlingen skulle ha virkning. Kommunalt system der man fikk samtale med psykiater/psykolog en gang hver 14.de dag eller i beste fall en gang i uken var stort sett bortkastet for de fleste pasientene, men det var selvsagt mye billigere for Staten.