Nå var det visst kjønnsinkongruens vi endte med å diskutere her, og det var din påstand at økt aksept ikke var en god ting. Eksempelet du trekker fram er èn enkelt person som hadde udiagnostiserte tilstander som ADHD og Aspergers, og han hadde det i tillegg ikke noe bra på hormoner og fortsatte likevel å stå på det i syv år? Hvordan, i alle dager, tenker du at dette enkelttilfellet er relevant for de tusenvis av andre som får et mye bedre liv med hormoner, og som ikke angrer? Sist jeg sjekket var andelen som angrer på behandling nede på 2% eller noe sånt.
Det er omtrent 10% som angrer på fedmeoperasjoner, så kanskje du heller burde rette omsorgen din mot den gruppen? Jeg syns ærlig talt dette er en søkt sammenligning, selv om jeg ser hva du prøver på.
Og så får man den behandlingen som er velprøvd og kjent, og som ligger i de nasjonale retningslinjene. Allikevel må pasientene være informert nok til å vite hva slags behandling de ønsker, og jeg opplever at det er en høy bevissthet rundt medisinering blant transpersoner. Veldig mange er godt oppleste på hva man kan forvente av behandling, eventuelle bivirkninger, og risikoer. Det er også sånn at man kan velge selv hvor mye behandling man vil ha og føler at man selv trenger, hvis man først slipper gjennom nåløyet til nasjonalt behandlingssenter. Det er f.eks. ingen som blir tvunget til kirurgi hvis de bare vil ha hormonterapi.
Det som derimot kan være farlig, er at mange velger å selvmedisinere fordi det er vanskelig for mange å få behandling gjennom det offentlige i Norge.
Jeg vet ikke mye om dette vanskelige tema men etter litt googling og noen artikler blir man litt mer opplyst.
Kjønns-inkongruens er ikke en psykiatrisk diagnose nå lenger men det hefter seg til noen sekundære kjennetrekk.
ca. 10 % , muligens flere, av transer har en autist diagnose ( Asberger, ADD, ADHD ) I tillegg er mange plaget av angst og depresjon.Omsorgssvikt og mishandling.
Svært mange som er til utredning for kjønn-inkongruens har i barneårene vært utredet innenfor BUP, for diverse avvik i barnealder.
Over halvparten av de som er behandlet er ikke i stand til å arbeide men er trygdet av fysisk eller psykisk årsak.
Allikevel er det bare 0,3- 2% som angrer på behandlingen og det er litt merkelig. De fleste sier de har fått et bedre liv etter behandling, men ikke kommet i jobb.
36 % har prøvd å ta sitt eget liv og mange har lykkes med det.
Det er en god del å lese om dette og tallene spriker i diverse artikler. Både tilstanden og behandlingen er meget inngripende og alvorlig, kirurgi er irreversibelt.
Det virker i alle fall på meg som at dette er en gruppe som ikke har det bra.
Antallet som er rammet spriker også fra noen få tusen til 260 000.
( er i tvil om dette hører til denne tråden, men det er nå tatt opp her) mulig det er ei grein av woke diskusjonen?
www.nrj.no
