staker
Hi-Fi entusiast
- Ble medlem
- 02.06.2004
- Innlegg
- 475
- Antall liker
- 26
Sitter nå her god og brisen på en fredagskveld og tenkte jeg skulle spre noen visdoms ord..
En ting som har irritert meg til de grader, er de som skal si hva som er god eller dårlig lyd. Takke f for blader som fidelety som ikke setter karaterer på sine tester, men heller prøver å beskrive et produkt etter beste evne. Må kanskje si at dere må ta eventuelle øl, cognak, rom briller pluss en smule dyseleksi med på kjøpet i denne tråden.
Selv har jeg vært gjennom en rekke stadier når det gjelder hifi. Først var det mest murlig bass(anlegg med cervin wega..) Så var det om å gjøre å finne noe som låt "bra". Electrocompaniet pioneer og patos 501. Etter dette var jeg på vill ferd gjennom en rekke merker og komponenter. Myriad, dynaudio, gjennom cary til EAR.
En periode trodde jeg hva som låt nøytral var viktig, helt til jeg fant ut at dette ikke nødvendigvis var riktig. Etter dette har jeg lett etter et anlegg som har evnen til å engasjere. Er det ikke det som er den store hovedsaken med vår hobby? Det at musikk skal ha evnen til å engasjere? Det som skjedde med meg når jeg møtte rørenes verden, var et sterkt behov for mer. Som dere ser har jeg nå rør der det går å ha rør. Dette åpnet øynene mine for hva lyd kan være. Ved flere anledninger har jeg blitt dratt med av venner for å gjøre et hifi kjøp. Hva sier dette dem? At jeg liker det de kjøper? Er det nødvendigvis riktig for dem?
For meg er i alle fall engasjement viktig, det at en middelmådig plate vekker din lyst til å høre mer. Dette har jeg opplevd ved flere anledninger, og er hva som gjør denne hobbyen til det den er.
Det jeg her vil forsøke å meddele i en ikke alt for edru tilstand, er at så leneg musikken evner å engasjere de som lytter, hvem er så vi til å si at noe er dårlig og noe er bra? Jeg har funnet ut at rør er tingen for meg, men det overrasker ikke om noen har en annen oppfattning av saken.
Målet med dette inlegget, var ikke å si hva som er bra eller dårlig musikk, men rett å slett bevistgjøre den enkelte på hva som berører en. Dersom noen har lest Hauwk i siste fidelety, gjelder dette i stor grad følelser. Hva får deg til å føle mer enn annet? Det som rett og slett får oss til å ville lytte mer. Få nærhet til følelser uten å måtte produsere dem selv. Det er kanskje det som er essensen i mannens interesse for musikk\følelser. De er alerede følt, og vi kan gjennom en god gjemgivelse gjenoppleve den uten å ha den fjerneste ide om hva som ligger bak.
Er det noen som mener jeg ikke er i nærheten av blinken her, må dere bare si i fra.
En ting som har irritert meg til de grader, er de som skal si hva som er god eller dårlig lyd. Takke f for blader som fidelety som ikke setter karaterer på sine tester, men heller prøver å beskrive et produkt etter beste evne. Må kanskje si at dere må ta eventuelle øl, cognak, rom briller pluss en smule dyseleksi med på kjøpet i denne tråden.
Selv har jeg vært gjennom en rekke stadier når det gjelder hifi. Først var det mest murlig bass(anlegg med cervin wega..) Så var det om å gjøre å finne noe som låt "bra". Electrocompaniet pioneer og patos 501. Etter dette var jeg på vill ferd gjennom en rekke merker og komponenter. Myriad, dynaudio, gjennom cary til EAR.
En periode trodde jeg hva som låt nøytral var viktig, helt til jeg fant ut at dette ikke nødvendigvis var riktig. Etter dette har jeg lett etter et anlegg som har evnen til å engasjere. Er det ikke det som er den store hovedsaken med vår hobby? Det at musikk skal ha evnen til å engasjere? Det som skjedde med meg når jeg møtte rørenes verden, var et sterkt behov for mer. Som dere ser har jeg nå rør der det går å ha rør. Dette åpnet øynene mine for hva lyd kan være. Ved flere anledninger har jeg blitt dratt med av venner for å gjøre et hifi kjøp. Hva sier dette dem? At jeg liker det de kjøper? Er det nødvendigvis riktig for dem?
For meg er i alle fall engasjement viktig, det at en middelmådig plate vekker din lyst til å høre mer. Dette har jeg opplevd ved flere anledninger, og er hva som gjør denne hobbyen til det den er.
Det jeg her vil forsøke å meddele i en ikke alt for edru tilstand, er at så leneg musikken evner å engasjere de som lytter, hvem er så vi til å si at noe er dårlig og noe er bra? Jeg har funnet ut at rør er tingen for meg, men det overrasker ikke om noen har en annen oppfattning av saken.
Målet med dette inlegget, var ikke å si hva som er bra eller dårlig musikk, men rett å slett bevistgjøre den enkelte på hva som berører en. Dersom noen har lest Hauwk i siste fidelety, gjelder dette i stor grad følelser. Hva får deg til å føle mer enn annet? Det som rett og slett får oss til å ville lytte mer. Få nærhet til følelser uten å måtte produsere dem selv. Det er kanskje det som er essensen i mannens interesse for musikk\følelser. De er alerede følt, og vi kan gjennom en god gjemgivelse gjenoppleve den uten å ha den fjerneste ide om hva som ligger bak.
Er det noen som mener jeg ikke er i nærheten av blinken her, må dere bare si i fra.