I går åpnet Ulf døren for vredensgnag, som kom gram i hus under en sky av agg og vrangvilje.
Nei, det var umulig. Dagen var for fin, jeg hadde smilt fra grytidlig morgen. Det må ha vært minst 18 grader på Ulfs terrasse og det krevde viljestyrke å trekke innendørs for å lytte til musikk. To høyttalere jeg kjenner hadde fått en plassering som skulle vise seg å være meget god, og det tok ikke lang tid før jeg var i lyttestolen.
Jeg visste det ville bli en interessant lytterunde, siden Ulf ikke har sidevegger som reflekterer det som kommer fra de akustiske linsene, så det ville bli annerledes fra mitt lytterom, der høyttalerne står symmetrisk plassert i forhold til sidevegger.
Installasjonen er "sparsmakat" som svenskene liker å kalle det. To høyttalere, ingen synlige kabler, en Squeezebox skjult bak en gardin. Musikken fremkalles med en fjernkontroll, og leveres straks fra harddisk via s/pdif til høyttalerne.
Jeg kunne bla meg gjennom et ytterst rikholdig jazz-arkiv, og trakk frem forskjellige spor jeg visste ville avsløre hva dette rommet hadde å fortelle.
Selv om BL5 har kalibrering av bass opp til 440Hz, så vil selvsagt rommet prege hva som skjer i mellomtone og topp. Men selv om man kan forvente en forholdsvis lik bass-output, er det ikke gitt at man hører det samme i lyttestolen. Og Ulf er en heldig mann - en elefant kan stå og gynge der han har høyttalerne, uten at det vil være så mye som en millimy bevegelse i gulvet. Der er det nemlig hele to bærevegger tett på hverandre. En rett bak høyttalerne, der trappen går opp, og en ca. én meter foran lytter, der bærende og tykk murvegg kommer opp i underetasjen. Mellom disse ligger det så bærebjelker som holder konstruksjonen, og oppå disse står Ulfs BeoLab 5.
Dette er viktig - for det er noen store karnøfler av noen Subwoofere som peker rett ned i gulvet, og de kan flytte 1,8l luft i hvert utslag, og har stempelkraft så det kan blåse kuling i Brückner.
Er det svikt i gulvet så får ikke stempelet den motskyven mot underlaget det skal ha for at bassen tegner helt rett. En australier på BeoWorld hadde store problemer med dette, etter at han flyttet fra en betongkonstruksjon til en trekonstruksjon. Og han endte opp med å sende folk inn under huset for å stive opp tregulvet undenifra, og da kom bassen tilbake som han hadde blitt bortskjemt med i forrige bolig.
Selv bor jeg i en gård fra 1898, og bør slett ikke eksperimentere med gyngende elefanter, for jeg har svikt i gulvet og har brukt mye tid på å få høyttalerne over et bærende element, samtidig som jeg aldri har vært helt fornøyd med basstegningen på grunn av dette. Her snakker vi detaljgjengivelse på mikroplan, men slikt er viktig, og jeg har visst at hos meg har romkonstruksjonen på akkurat dette punktet sviktet, i dobbel forstand.
Det var en lang innledning for å si at Ulf har drømmegulv for sine BeoLab 5, og han har en fantastisk troverdig og umudret bassgjengivelse - just right. Han kunne bekrefte at andre som hadde vært innom og lyttet hadde måttet erkjenne at det som kom fra de to skulpturene hadde de ikke hørt før.
Forskjellen er demring og morgengry, og altså ikke natt og dag som det gjerne er i audiofil sammenheng. Men slikt er viktig, og Ulf har bedre bass enn hva jeg har - så nå er det bare å aksellerere flytteplanene. ;D
Når det gjelder mellomtone og topp så har man valgt å gi høyttalerne ganske markant toe-in. Dave Moulton ser gjerne at de pekes perpendikulært ut fra høyttaleraksen, men er ikke motstander av toe-in - og skal man følge Moultons anbefaling bør man ha dem symmetrisk plassert med sidevegger som reflekterer til lytter. Hos Ulf er ikke dette gjennomførbart, men den toe-in som er valgt sender mer lydenergi rett til lytter enn i en perpendikulær retting av ht.
Uansett var det bare å nyte. Jeg må tilstå at jeg monopoliserte fjernkontrollen, men siden det var vertens musikk jeg lyttet til så ble det ikke altfor uhøflig. Jeg fikk en saksofon i Porgy & Bess med Miles Davis som det bare var å stige rett inn i - og da jeg gjorde nettopp det, ved å reise meg fra stolen og gå inn i saksofonlyden - ble Ulf litt bekymret og lurte på hva jeg hadde funnet som var galt.
"Ingenting," kunne jeg svare. "Det var bare så fint at jeg måtte kjenne på det."
Hos Ulf er trappeoppgangen omvendt orkestergrav, og man kan forestille seg at mye rart er gjemt nedi der - fra Bayreuth til Newport. Jeg tror jeg ville hengt portrettet på veggen sentrert bak høyttalerne - slik det nå er så trekkes "hjernen" ut til venstre av bildet når man lytter - men utover det var det vakker soundstage og rike detaljer.
Det er forskjell fra mellomtone/topp hos meg. Besøkende hos meg blir gjerne bedt om å tre fra direktelyden uten refleksjoner inn i direktelyd med refleksjoner, og det er stor forskjell - hos Ulf har man naturligvis refleksjoner, men ikke i samme symmetriske grad, og med langt lavere lydenergi fordi veggene er lenger unna. Her er det smak og behag - hos meg blir det mer fysisk rom i musikken, syns jeg, men det er igjen en gradsforskjell. (Og vanskelig å uttale seg om, siden man ikke lytter til anleggene rett ved siden av hverandre - men hos meg står høyttalerne i henhold til konstruktørenes idealforestilling om plassering, og det syns jeg gir noe jeg liker.)
Til avrunding studerte vi først hvorfor B-siden av Kind of Blue spilles så sjelden av folk, mens man med BeoLab 5 nesten ikke kan få nok av den.
To timer forsvant hurtig - Cassandra Wilson fikk gleden av å avslutte, og det endte med at jeg måtte lytte til samme innspilling da jeg kom hjem. Jeg lyttet også til noen av de tidligere, for å være sikker på at jeg ikke hadde innbilt meg bassforskjellen, og det hadde jeg ikke.
Ulf har bedre bass, og det er bare helt i orden!
Takker for invitasjonen.