Vi bestemmer oss for å brenne av vår etterhvert anseelige mengde bonuspoeng på en tur med en av de nye tidsreisemaskinene vi har hørt så mye om. Etter å ha klatret ombord og studert innstillinger for dato, bredde- og lengdegrad uten helt å klare å bestemme oss, finner vi til slutt en vennlig, grønn knapp med teksten "I feel lucky!" Denne trykker vi på.
Vi er tilbake i begynnelsen av femtenhundretallet og befinner oss ombord ei seilskute fra en av kolonimaktene. Det er hav på alle kanter og ikke land å se i noen retning. Vi rekker knapt å sette sjøbein før skuta, til vår store forundring, dundrer på grunn med et brak. Kapteinen er like forundret som oss. "Hva vi enn har truffet, så er det ikke tegnet inn på noen av kartene våre", sier han med en bekymret mine. "Jøden der hjemme blir ikke mye blid dersom vi mister skipet og lasten hans". Noen timer senere har det blitt fjære og vårt hinder åpenbarer seg. Et nesten sirkelformet rev, flere kilometer i diameter. Revet er hult i midten. Vi tenker at dette må utgjøre litt av fare for fremtidig skipsfart, og setter oss tilbake i tidsmaskinen for å sjekke, nysgjerrige som vi er. Vi beholder de geografiske koordinatene og setter dato til 2010 og i et ønske om å forbli tørre på bena, setter vi klokkeslettet etter tidevannstabellen.
Vel tilbake (eller fremme?) i nåtiden treffer vi noen hyggelige marinbiologer som er her for å dykke og studere det rike, marine dyrelivet som blir fanget i revet hver gang det flør. Våre egne dykkeplaner blir det ikke noe av; marinbiologene forteller oss at dyrelivet her anses som såpass verneverdig at dersom man blir tatt i å dykke uten tillatelse risikerer man ikke bare å bli bortvist, men kan tilogmed få inndratt både utstyr, fartøy og, formoder vi, tidsmaskiner. Men marinbiologene kan bekrefte vår mistanke: det er flust med skipsvrak her. Siden sist vi var her, har revet i 1897 blitt annektert av en annen tidligere kolonimakt og gitt et navn som vi skjønner må bero på en feiloversettelse av en eller annen slurvete kartograf. Det høres ut som om stedet er tilknyttet et land som nesten er like langt borte som den forhenværende kolonimakten. Et tredje land, en yndet mark for norske misjonærer, krever suverenitet over stedet.
Hvor er vi nå?
(Dersom besteforeldrene til Ulf-B eller andre har sendt postkort herfra, blir jeg mer enn imponert!)