Valentino,
Takk for at du dro i gang denne diskusjonen.
Valentino skrev:
Nåværende targetkurve hos Tangen. Legg merke til BBC-dip og englestøv:
Prøver en slik til jul jeg. 8)
Jeg regner med at alle vet at jeg rynker på nesen når det er skrukker på target responsen. Jeg er nærmest allergisk mot slike avvik. Og særlig synes jeg det er problematisk når det dukker opp artifakter i stemmer og instrumenter som følge av dette. Og i mine ører så gjør det nesten alltid det når man forsøker å tilføre sminke et annet sted.
Da jeg i sin tid eksperimenterte mye med ulike target responser oppdaget jeg etterhvert at det var overraskende store forskjeller i klangstruktur på disse to:
Mens de to som følger nedenfor låt forbløffende likt:
De første forskjellene gjør at stemmer og instrumenter får forskjellig klangstruktur. Og ofte synes jeg det er i en grad som gjør det relativt enkelt å høre at det ene alternativet har åpenbare feil mens det andre låter betydelig riktigere. Altså ikke smak og behag men riktig/feil. Mellom de to nederste kurvne er forskjellene mye mer subtile. Tonalt så låter hvert eneste instrument og hver eneste utøver forbløffende likt. Men varierende grad av tilt gir mer varm / kjølig presentasjon overall. Noen vil kanskje si mer kjøttfullt versus mer luftig. (fat / air) Jeg vil si at tilting fungerer som en tonekontroll uten bieffekter. Man får mer vekting av høyere eller lavere frekvenser alt ettersom hvilken vei man tilter. Men alt som skal gjengis beholder sin klangmessige karakter. (Eneste unntaket er i den dype bassen hvor en kraftig tilt kan tippe over slik at det blir for mye bass. Dette tror jeg henger sammen med Fletcher-Munson effekten. Vi er svært følsomme for små variasjoner i lydnivå i bassen når det spilles høyt.)
Forklaringen må være at relasjonen til nærliggende frekvenser betyr mye mer enn relasjonen til fjernere frekvenser. Og når det blir nært nok så snakker vi om den deriverte av frekvensresponsen. Kjappe endringer i frekvensresponsen = hørbare artifakter.
Når det snakkes om transparens så får ofte diskanten for mye av æren for det som foregår. Diskant er viktig, det er ikke det. Men transparens er ikke bare å høre detaljer som gjengis ved høye frekvenser. Transparens er mer enn en ren og luftig diskant og en tydelig presens. Det er å høre alt godt, uansett hvilken frekvens som det går i. Man kan ikke få et transparent resultat hvis enkelte frekvenser skygger for andre.
Jeg har etter beste evne forsøkt å kopiere hedmarkskurven nedenfor. Deretter har jeg laget en kopi av Hedmarkskurven og rotert den slik at den skal være tilnærmet en "vannrett" utgave. Jeg mener denne vannrette varianten gir et ganske bra bilde av hvordan slike kurver farger lyden. Til slutt har jeg tatt denne roterte utgaven og fjernet noen dB med bass i tilfelle det skulle være en målefeil*.
Jeg kjenner ikke utgangspunktet for denne hedmarkskurven godt nok til å være helt sikker på hva som blir nettoeffekten. Måling og bearbeiding kan gjøre en del forskjell og hvor man måler fra kan ha mye å si.
Men et anlegg som korrigeres med Audiolense på denne måten vil i alle fall være ganske langt fra det som låter nøytralt. I beste fall vil det låte slankt og åpent med en stor og litt bløt bass. Men søkket i nedre mellomtone pleier ofte å gi en unaturlig "brystklangeffekt" på herrestemmer, og også noen rariteter på enkelte instrumenter. Men ikke alltid. Og aldri på alle innspillinger. Det er også fare for at enkelte rytmegitarer f.eks. mister store deler av grunnklangen i kompet. Vil ellers si at typisk symfonisk musikk og særlig strykere synes å være mindre følsom for frekvensvariasjoner enn mye annet. Den gode lydkvaliteten som er på mye klassisk og fravær av komprimering gjør også opptakene mer robuste i så måte. Den økende vektingen mot de høye frekvenser vil også tilføre litt ekstra bitt i lyden. Hvis dette er gjort på en subtil måte så kan det bidra til at det låter mer åpent og mere utendørsaktig, noe som kan være OK. Men så er det gjerne også enkelte skiver som blir lyse i lyden på den slitsomme måten. Og kombinasjonen av diskantbetoning, en framhevet bass og en tilbaketrukket nedre mellomtone vil ofte gi en slags PA-lyd der man levende kan fornemme både mikrofonen og PA-riggen på scenen.
Noen liker slik og det er heldigvis opptil enhver å skru lyden slik man vil. Men det kan være greit å være obs på hva som skjer med helheten når man gjør noe med et lite frekvensutsnitt.
Det er forøvrig forbausende hvor godt tilvendt man kan bli til huslyden. Hvis man eksempelvis er blitt vant til et lydbilde der det er altfor mye energi i presensområdet så vil en tuning til nøytralt umiddelbart oppleves som en nesten dramatisk komprimering og mudring av lyden. Hvis man går andre veien vil det oppleves som svært syntetisk, slitsom og blodfattig lyd. Og hvorfor høres alle sangere på alle plater plutselig ut som de står ute og synger? Tar man en høyttaler med dramatisk hengekøye og korrigerer så kan man oppleve at det låter forferdelig "in your face" og krympet i forhold til tidligeere. Har man en liten kolle et sted mellom 3 og 10 kHz som man glatter ut, ja - så låter det glattere etterpå. Og snillere. Og den ekstra spruten som denne kollen tilførte lydbildet blir borte. Selvfølgelig. Da er det også enkelte lyder som vil låte tammere enn tidligere.
Denne tilvenningen gjør at det man kan trekke helt gale konklusjoner ved rask A/B sammenlikning. Det man switcher til vil alltid låte svært galt hvis ørene var vant til den andre lyden. Og bytter man mye fram og tilbake så blir man helt tussete i hodet dersom det er store klangmessige forskjeller. Det tar tid å kalibrere ørene slik at man hører helheten i gjengivelsen
Frekvensresponsen har også stor betydning på størrelse og dybde og transparens og mange andre hifi parametere som mange legger stor vekt på. Men jeg mener det er litt småskummelt å forsøke å maksimere disse ved å skru på frekvensresponsen. Det dukker nesten alltid opp artifakter i gjengivelsen av enkelte instrumenter og stemmer når man gjør slikt. Hvis man jakter på riktig timber/klangstruktur på alle involverte stemmer og instrumenter - og får dette på plass - så blir det et ganske bra resultat på de ovenfornevnte audiofile parametrene også. Korrekt gjengivelse av ambience på diverse opptak er om mulig enda mer kilen på korrekt og nøytral frekvensrespons enn direktelyden i opptaket. Kødder man mye med frekvensresponsen så vil man få en systematisk farging av ambience som gjør at man i mindre grad hører forskjell på ulike opptak. Det høres ikke unaturlig ut nødvendigvis. Men det høres likt ut. Hvis man kjører en stram og nøytral frekvensrespons så vil høyttaleren i mye større grad oppføre seg som en kameleon, og levere vidt forskjellige lydbilder på vidt forskjellige opptak.
*Jeg har lenge lurt på om noe av Hedmarkskurven skyldes en systematisk målefeil i MLS og det hadde vært greit om noen kunne produsere lavfrekvensmålinger der ulike metoder ble sammenliknet.
Dette ble kanskje litt vel belærende i form. Beklager i så fall det. Det er ikke tilsiktet. Jeg tror at det er slik jeg har skrevet. Jeg har ikke noe vanntett bevis. Konklusjonene bærer selvfølgelig også preg av mine lydmessige prioriteringer. Bildet er helt sikkert mer nyansert enn det jeg har gitt kategorisk uttrykk for. ;D
