BT skrev:
Valentino skrev:
Likte bassisten til Sie Gubba. Foten på monitoren i ekte Maiden-stil...
Samme Fender-bassen også. Hadde han i tillegg spilt som Harris...
Den genren som flest dansebandmusikere i dag egentlig startet med er heavy metall (og annen hard rock). Det er et uomtvistelig faktum at det er i de tyngre musikktypene de får sin "utdannelse". Heavy-musikere er mer opptatt av teknikk enn de fleste andre, og er mer opptatt av musikerfaget. Dermed har de få problemer med å tjene til livets opphold med å spille til dans. Det starter med det et tidligere medlem av et kjent norsk (moderne) progband kalte fjaseband da han begynte overgangen. Nå har jeg ikke pratet med ham på et par år, men det spørs om ikke det tidligere medlemmet av xxxx (jeg lar bandet være anonymt av hensyn til familie og venner) i dag livnærer seg 100% av "fjasejobber".
Danseband har rett og slett enorme repertoar, noe som stiller store krav til teknisk dyktighet. For å overhodet klare å forholde seg til så store mengder innøvd musikk så er det grenser for hvor mye repetering hver enkelt låt får, og da må de som spiller være veldig trygge på seg selv.
De fleste som tar overgangen fra heavy til danseband lever med et håp om å kunne vende tilbake til den mer aksepterte delen av bransjen igjen. Dessverre er det bare plass til et visst antall personer som tjener nok til å ha villa, Volvo og voff av rock'n'roll. Og det er sjelden at de vender tilbake til heavy. Det beste eksemplet i min private omkrets gjennom tidene er nok produsent og låtskriver for Maria Mena, Arvid Solvang. Han startet som gitarist i heavybandet Thunder, som utviklet seg til å bli et rocka danseband utover åttitallet. Litt utdannelse på høyere nivå og noen gode ideer senere er han eier Viagram Audio Productions og har et godt knippe hits med forskjellige størrelser i norsk musikkliv i lommen. Ut fra vår kontakt på fjesboka så er det tydelig at smaken fortsatt henger igjen fra den tiden vi delte øvingslokale, men uten de begrensningene vi i våre ungdoms pretensjoner satte høyt.
Jeg tror han "savner" de pretensiøse holdningene fra pre-prolivet enda mindre enn meg, og føler neppe at han går på kompromiss med sin overbevisning på noen som helst måte. Uten folk som han så ville det ikke eksistert så mange alternativer til Rainbow Studio, hvis topp lydutstyr er ønskelig uten å måtte reise utenlands. Derfor har folk som Sie Gubba min fulle respekt, for de på mange måter "finansiere" levevilkårene for den smalere musikken som vi foretrekker å spille over våre egne anlegg. Og fordi de faktisk er svært dyktige, og står for kvalitetsmusikk innenfor sin egen genre. Uten forkleinelse for svensktoppar synes jeg det er for drøyt å sette dem i bås med Vikingarna, og vil også minne på den gange Ole Ivars laget en plate i protest mot P4 og Akersgatas holdninger mot dem. De mente at de lett kunne lage cred musikk, hvis de var opptatt av slikt. Og så spilte de inn en plate med låter spesiallaget for kritikerne i lite opplag, som fikk terningkast 5 over hele linjen. Dessverre har jeg aldri fått høre den platen. Kanskje jeg skal spørre Jan E om han har et eksemplar, for det har han garantert.
Spesielt finner jeg det litt kvalmende når jeg opplever det når folk som i sin tid har valgt å utdanne seg til en fjong tittel og høy lønn i det vanlige arbeidsliv disser de som valgte å leve av musikken sin. Når de sitter i sin Volvo X90 og snakker om å selge sjelen sin for å få spille gitar på heltid, så synes jeg de bommer totalt. Uten proffe aktører slutter dessverre bransjenhjulene å rulle, og da blir levekårene for den mer anerkjente musikken dårligere. Ingen har råd til å ha skikkelige mic-er i studio, for det koster for mye å drive studio med topp utstyr som et skikkelig knippe Neuman og Telefunken rørmikrofoner.
Jeg forventer ikke at en ungdom i kjelleren på Garage skal forstå hvor viktige faktorer det er snakk om her, og derfor ikke har den nødvendige respekten for det profesjonelle grunnfjellets dyktighet. Men halv og helgamle sie gubba som sentralens medlemsmasse bør forstå såpass av bransjens nødvendigheter og mekanismer. Og vise at de forstår andre kvaliteter enn sin egen kompromissløse smak.
Stiller jeg altfor høye krav til sølle musikkelskere på vårt lille forum, siden jeg mener at innsikt og alder bør gi utgangspunkt for litt mer moderate meninger om musikk som ikke faller innenfor egen kjerneinteresse?
men jaggu er det "friskt" på en måte.. tror vi trenger mer av dette!
