Du har sikkert rett - jeg har ikke så mye kontakt med moderne barnefotball i dag, men da barna mine var småaktive - rundt 1990 og utover - var situasjonen ganske tragisk. Og det er jo denne generasjonen som er i sin "beste fotballalder" i dag.Jeg tror ikke det er så ille. Min sønn (10 år) spiller fotball på skolen og idrettsakademiet hver eneste dag, det samme gjør de av kompisene hans som spiller aktiv fotball. Selve klubbfotballen er myyyyyyyyye bedre lagt opp nå enn da jeg spilte. Mer småspill, mer frihet, mer teknikk og ingen kondistrening. Selv ungene vet at skal man bli god må man være i form så det fikser de selv, ingen grunn til å kaste bort halve treningen på jogging. Det er også flust med ballbinger og på østlandet er det i hvert fall ganske bra innendørstilbud om vinteren. Norge har nok en vei å gå på trenerutdanning i breddefotballen men også der har mulighetene blitt mye bedre. Det største problemet slik jeg ser det er for stor grad av resultatorientering blant trenerne i barnefotballen, man kan fokusere enda mer på individuell mestring og variert trening men vi er på rett vei tror jeg.Uten å være ekspert på området: fint lite.
Da vi var unge - og det er lenge siden - hadde en del av guttene i klassen med seg fotball på skolen. Like naturlig å ha med fotball som skolebøker. Og vi spilte i hvert eneste friminutt. Og gjerne etter skoletid. Ikke noe skolefritidsordning den gangen. De som ville - og det var ganske mange - ble igjen og spilte litt. Gjerne mot både litt eldre og yngre som var interessert i å sparke litt fremfor å gå hjem og gjøre lekser.
Etter middag og lekser, gikk man ut for å sparke mer ball. Ikke noe facebook og slikt den gangen - det var på denne måten man traff likesinnede. Så sparket vi litt igjen. Og var vi for tidlig ute - og de andre ikke hadde spist ferdig eller ikke var ferdig med leksene - fant man seg en garasjeport, hvor man siktet inn utagbare skudd mot en imaginær superkeeper.
Går man forbi en idrettsplass i dag, er det stort sett ganske øde. Hvis det ikke tilfeldigvis er "treningstime", da. Som ungene blir kjørt til og fra, av utålmodige foreldre. Jeg tipper at vi fikk mer balltrening i løpet av en dag enn dagens unge fotballtalenter får i løpet av en hel uke. Det blir ikke noe ballferdigheter og innøvde fotballreflekser av dette.
Dette begynte antageligvis i 1970-årene. Da forsvant alle barna inn i TVstuene for å se på barneTV fremfor å gå ut og leke seg med ball. Etter hvert har dette bare utviklet seg - PC, dataspill, facebook og hva vet jeg. Det sosiale spillet har endret seg - man trenger ikke lenger å gå ut for å treffe likesinnede. Det var slikt man gjorde i steinalderen. Men vi ble ganske gode til å sparke ball.
Men selv om de mest ihuga fotballgærningene sikkert får sin tilmålte treningsdose, er landslagsfotball også et spørsmål om statistikk: Hvor stor er befolkningen, og hvor stor andel av denne satser på fotball på et seriøst nivå. Sånn sett har Norge ikke det beste utgangspunktet - for å si det mildt - hvis vi sammenligner med de store fotballnasjonene. Altfor mange som blir avledet til å drive med andre ting her på berget. Ikke at det gjør noe: det er viktigere for nasjonens velferd at de unge utdanner seg til gagns mennesker - som kan gjøre nytte for seg der de trengs i forskjellige yrker - enn at de blir best i verden til noe så unyttig som å sparke en ball.