I går var jeg en tur på Hedmarken. Etter litt over en time på toget befant jeg meg på Stange, i Valentinos uhyre smakfulle stue og lytterom. Denne anledningen hadde jeg ventet på en stund. Den har vært "in the pipeline" siden nyttår omtrent, men det går litt tid når det skal passe for samtlige involverte, eksamen skal unnagjøres først og mye man ikke kan forutse inntreffer. Dermed ble det først sent i April. Vårværet var nærmest til å ta å føle på. Det samme kunne sies om den stikkende eimen av bråtebrann som tydeligvis hjemsøker traktene på denne tiden av året.
Men det var utenfor. Valentinos hjem er behørig avbildet og kommentert, også av meg, i hans egen anleggsblogg.
Det gjelder forresten anlegget også, men jeg har ikke fått anledning til å høre på det før i går.
Vel plassert i den komfortable lyttestolen ble jeg servert et tweak med gastrotouch. Sveitsisk sjokolade! Slett ikke dumt å innlede en lytteseanse med.
Dag Arnesens "Norwegian song" ligger i micromegadrevet. I forhold til min hjemlige lytting sitter jeg nærmest i ekstrem nærfelt. Griegs "Ved Rondane", arrangert for jazztrio, blir påtagelig vakkert forløst mellom to hvite, slanke og svakt bakoverlente søyler av noen høyttalere. Det låter svært åpent, og tonalt er det ingenting å utsette. Jeg kjenner faktisk igjen tonaliteten jeg er bortskjemt med hjemme...
Min aller første innskytelse er faktisk dette likner signaturen til min uhyre gode riaa! Åpent og luftig på en totalt uanstrengt måte. Oppløsning som gir musikere både farger og albuerom. Avslappet, men med driv. En åpenhet som aldri kommer i nærheten av å ofre musikaliteten. Her gis ingen fragmentert sprengskisse av det musikalske uttrykket, men luftig og tredimensjonal fremførelse.Dynamisk og levende. Aldri syntetisk. Dette kunne jeg jaggu levd med!
Terje Gewelts bass har tyngde som man kan forvente av et fullrangesystem. Men også konturer, snert og tredimensjonalitet. Den synger og swinger virkelig! Bassen er helt integrert i lydbildet, her er det ingenting av den litt uvirkelige faseforskyvningsproblematikken som ofte finnes i sub-systemer. Arnesens flygel er stoooort. Ikke et snev av bedehuspiano! Diskanten er vektløs. Og da mener jeg virkelig vektløs..Den åpenheten og innsikten som preger lydbildet er aldri påtrengende, og inviterer ikke til å dissekere musikken. Den forteller derimot hvordan timing, arr, instrumenter, innlevelse og spillestil blir til et musikalsk hele. Det er definisjonen av musikalitet i min bok.
I forhold til hva jeg er vant med, er dette en litt mer nøktern presentasjon. Det er ikke i nærheten av å mangle noe, men mitt rørbaserte system framtvinger nok noen flere klangfarger. Ikke annet å vente. Det er jo tross alt trioderørenes force. Samtidig låter Valentinos oppsett mye mer upåvirket av rommet. En åpenbar fordel med nærfeltslytting.
Dette er å betrakte som begynnelsen på historien. Vi hørte på mye mer enn jazz, og også med et nytt komponent i kjeden. Mer om det senere i dag. Jeg må lage middag!
Men det var utenfor. Valentinos hjem er behørig avbildet og kommentert, også av meg, i hans egen anleggsblogg.
Det gjelder forresten anlegget også, men jeg har ikke fått anledning til å høre på det før i går.
Vel plassert i den komfortable lyttestolen ble jeg servert et tweak med gastrotouch. Sveitsisk sjokolade! Slett ikke dumt å innlede en lytteseanse med.
Dag Arnesens "Norwegian song" ligger i micromegadrevet. I forhold til min hjemlige lytting sitter jeg nærmest i ekstrem nærfelt. Griegs "Ved Rondane", arrangert for jazztrio, blir påtagelig vakkert forløst mellom to hvite, slanke og svakt bakoverlente søyler av noen høyttalere. Det låter svært åpent, og tonalt er det ingenting å utsette. Jeg kjenner faktisk igjen tonaliteten jeg er bortskjemt med hjemme...
Min aller første innskytelse er faktisk dette likner signaturen til min uhyre gode riaa! Åpent og luftig på en totalt uanstrengt måte. Oppløsning som gir musikere både farger og albuerom. Avslappet, men med driv. En åpenhet som aldri kommer i nærheten av å ofre musikaliteten. Her gis ingen fragmentert sprengskisse av det musikalske uttrykket, men luftig og tredimensjonal fremførelse.Dynamisk og levende. Aldri syntetisk. Dette kunne jeg jaggu levd med!
Terje Gewelts bass har tyngde som man kan forvente av et fullrangesystem. Men også konturer, snert og tredimensjonalitet. Den synger og swinger virkelig! Bassen er helt integrert i lydbildet, her er det ingenting av den litt uvirkelige faseforskyvningsproblematikken som ofte finnes i sub-systemer. Arnesens flygel er stoooort. Ikke et snev av bedehuspiano! Diskanten er vektløs. Og da mener jeg virkelig vektløs..Den åpenheten og innsikten som preger lydbildet er aldri påtrengende, og inviterer ikke til å dissekere musikken. Den forteller derimot hvordan timing, arr, instrumenter, innlevelse og spillestil blir til et musikalsk hele. Det er definisjonen av musikalitet i min bok.
I forhold til hva jeg er vant med, er dette en litt mer nøktern presentasjon. Det er ikke i nærheten av å mangle noe, men mitt rørbaserte system framtvinger nok noen flere klangfarger. Ikke annet å vente. Det er jo tross alt trioderørenes force. Samtidig låter Valentinos oppsett mye mer upåvirket av rommet. En åpenbar fordel med nærfeltslytting.
Dette er å betrakte som begynnelsen på historien. Vi hørte på mye mer enn jazz, og også med et nytt komponent i kjeden. Mer om det senere i dag. Jeg må lage middag!
