Andy skrev:
Hei voff!
Tror vi har ganske så lik musikksmak. Leser med stor interesse jazzrock anbefalingene dine.
Men, når det gjelder "Lamb Lies Down" så tror jeg ikke at vi er enige.
"Lamb Lies Down" synes jeg er det beste albumet Genesis har laget. Dette albumet spiller jeg bare ved spesielle anledninger.
Jeg synes alle låtene henger sammen på en helt spesiell måte, ulikt alle andre Genesis album. Låtene har hyppigere taktskifter og er litt tyngre å fordøye enn andre Genesis låter, men når de først sitter så blir det bare magiskt.
Blir en helt spesiell stemning i stua når jeg spiller denne.
Uansett sjanger så tror jeg kanskje jeg våger den påstanden at "Lamb Lies Down" er den beste plata i samlingen min.
Smaken er forskjellig!
Der er vi enig Andy!
Fra første utgivelse, "Trespass" og videre fremover til "The Lamb..." ble Genesis bedre og mer proffe for hver utgivelse: de var inne i en svært kreativ periode og lærte mye underveis. Det høres. "Selling England by the Pound" var stort og det skikkelige gjennombruddet for Genesis, men "The lamb" ble høydepunktet og finalen i Gabriel æraen. Som du skriver så er dette albumet litt tyngre enn de andre, men når det først kommer innenfor huden så sitter det. Og det er helt klart, skal man få en skikkelig opplevelse så må det høres fra begynnelse til slutt. Det er da dette konseptalbumet (Genesis' eneste) virkelig vokser og blir stort. Og da blir det egentlig ingen dødpunkter heller, i motsetning til alle foregående album som alle har sine svakere sider.
Da Peter G forlot gruppa var et av de mest kreative elementene borte, men ånden hans var der fortsatt da de to neste albumene ble lagd. "A trick of the tail" er for meg Genesis' beste plate. Den er enklere, mer proff faktisk og bedre lydmessig med mer bruk av akustiske instrumenter (piano/gitar). Og ikke minst: her fikk de to gjenværende kreative drivkreftene Tony Banks (keyboard/piano) og Steve Hackett (gitar) større alburom. Men jeg føler som sagt at Peters ånd fortsatt er der. I 1977 forlater også Hackett gruppa og gruppa tar en ny retning og nedturen starter.
Høydepunktet er altså for meg midten av 70-tallet, med to meget gode plater før og det samme etter at Peter forlater gruppa. Før den tid er det en gradvis stigende opptur, etter dette det motsatte. Likevel sitter "Duke" fra 1979 fortsatt som en påle! 8)