Fra samtid til klassisk

[toref]

Ble fascinert av en liten diskusjon i tråden for samtidsmusikk. Hva er det som bestemmer om musikk laget på 1950-tallet etter hvert får plass i kategorien klassisk musikk eller ikke? Må musikk ha vært innom «samtidsmusikk båsen» før den slipper ut i den andre enden som klassisk? Eller holder det at musikken blir tilstrekkelig gammel, dvs. overlever noen generasjoner homo sapiens musicalis?

(Og ja, jeg er inneforstått med at det er tilstrekkelig sent til at dette kan være det reneste sludder. Måtte bare tenke på noe annet et organisasjonsteori et øyeblikk.)

Mvh

 

[otare]

Har ikke begrepet klassisk musikk gått litt ut på dato? Kanskje vi kan kalle det kunstmusikk kontra bruksmusikk? I gamle dager var det ingen forskjell. De store komponistene var den tidens popmusikere og musikken deres ble sunget og spilt på puber og i heimen og man var avhengig av å kunne spille den selv, evt. kjenne noen som kunne spille den. Schuberts sanger ble sunget på kroene i Wien, sanger og klavermusikk ble spilt av amatører i heimen, og i finere selskaper engasjerte man musikere for å få musikk. Utover i romantikken utviklet musikken seg slik at den ikke ble mulig å spille i private hjem (men man hadde fremdeles behovet, og dermed fikk man alle disse arrangementene av musikken slik at den kunne spilles hjemme). Dermed fikk vi skillet mellom bruksmusikk og kunstmusikk.
Med utviklingen av avspillingsutstyr og opptaksteknikker er det igjen blitt mulig å høre musikk i private hjem, men skillet mellom folkelig musikk og kunstmusikk er beholdt.
Hvis det bare er alder som betyr noe så begynner vel The Beatles å være klassiske komponister, og Revolver er i ferd med å bli klassisk musikk. men det er det vel ikke? Eller?

 

[toref]

Jeg tror nok at begrepet klassisk musikk er veldig godt etablert. Selve ordet, klassisk, bærer jo også preg av noe fornemt og ekstra elegant. I tillegg til at det representerer musikk som har tålt tidens tann, selvsagt. Jeg sitter med en fornemmelse av at begrepet er verdibetont, delvis kanskje opprettholdt for å gi seriøs musikk et godt navn. Er det ikke også et snev av konservatisme i begrepet? Å skifte det ut ville nok skape en god del friksjon. Hva er egentlig opphavet til begrepet klassisk musikk?

Men, all den tid det er praktisk å kunne kategorisere musikk, bør jo kategoriene være mest mulig beskrivende. Som du argumenterer for, kunstmusikk kunne antakelig erstattet klassisk musikk. Kunstmusikken vil jo da også kunne inneholde samtidsmusikken, så sant begrepet samtidsmusikk er temporært og egentlig bare dekker kunstmusikk som er knyttet til samtiden, eller nuet.

Et interessant spørsmål dette med Beatles. Vi bruker jo gjerne begrepet klassikere om noen av låtene deres. Noen tiår til med språklig forfall, så er kanskje klassikere og klassisk musikk det samme?


Mvh

 

[Wright]

Hva er egentlig opphavet til begrepet klassisk musikk?

classic
1613, from Fr. classique, from L. classicus "relating to the (highest) classes of the Roman people," hence, "superior," from classis (see class). Originally in Eng. "of the first class;" meaning "belonging to standard authors of Gk. and Roman antiquity" is 1628. Classics is 1711; classical is 1599, "of the highest rank." Of music, first recorded 1836.
http://www.etymonline.com/index.php?l=c&p=15

Overgangen mellom «klassisk» og «klassiker» er glidende; kun konvensjon skaper en skillelinje. Slik jeg tolker etymologien bak og bruken av klassisk dreier det seg historisk sett ikke om særlig annet enn det eliten til enhver tid måtte ta seg til med. I løpet av historien har uttrykket sporet av i mange retninger, med mer eller mindre heldige tilleggsbetydninger. Wienerklassisismen kan jeg ha sans for; ytterligere utvanning av og forvirring rundt uttrykket ikke fullt så meget.

(Det er altså ikke fremtidens slepphendte språkbruk som gjør at vi kan komme til å forveksle Brahms med Rocky Raccoon når vi er på jakt etter klassikere – historien har mer enn nok ullent språk å vise til; det måtte noen hundre år med forvirring til for å skille det klassiske fra klassikerne!)

Å komme med en klar og entydig definisjon på klassisk musikk er vanskelig, kanskje også meningsløst. Heldigvis gir språket mulighet til betydelig mer presisjon enn den en kan få gjennom enkeltuttrykk.

 

[toref]

Dette er flere styrkende argumenter for å gå bort fra det trykkende begrepet klassisk musikk. Dette forumet burde kalles kunstmusikk.

Mvh

 

[Pesquera]

Dette er flere styrkende argumenter for å gå bort fra det trykkende begrepet klassisk musikk. Dette forumet burde kalles kunstmusikk.

Mvh

Det spørs om det hjelper noe særlig; hvorledes i all verden vil du definere begrepet "kunstmusikk" slik at det svarer til en eller flere avgrensede og meningsfulle musikkgenre ???

 

[erato]

Dette er flere styrkende argumenter for å gå bort fra det trykkende begrepet klassisk musikk. Dette forumet burde kalles kunstmusikk.

Mvh

Det spørs om det hjelper noe særlig; hvorledes i all verden vil du definere begrepet "kunstmusikk" slik at det svarer til en eller flere avgrensede og meningsfulle musikkgenre ???

Ja, Gentle Giant oppfyller etter min oppfastning trolig flere av de sannsynlige kriteriene for kunstmusikk enn feks Philip Glass....

 

[toref]

Ja, jeg ser utfordringene. Men kanskje er kunstmusikken og bruksmusikken kategorier som går på tvers av de tradisjonelle genrene? Legger merke til at no.wikipedia.org definerer kunst som «et fantasifullt og nyskapende, estetisk kulturuttrykk for indre eller ytre opplevelser». Man kan lage kunstmusikk innen electronica like gjerne som man kan lage bruksmusikk med orkester.

Mvh

 

[kbwh]

Ikke sant? Jeg er egentlig ikke veldig opphengt i hvilke ord vi bruker, men akkurat ordet "samtidmusikk" finner jeg begrensende, som jeg var inne på i den andre tråden.

Nykomponert kunstmusikk? Når slutter det å være nytt?
Malapropos: Hvis jeg nå plutselig skulle "oppdage" Hildegard von Bingen ville det være nytt for meg...

Jeg har forresten et konsertopptak med Ellington fra '48, og der finnes både "sitt pent på stolen og hør etter"-musikk (kunstmusikk?) og kom deg ut i midtgangen og dans-musikk (bruksmusikk?).

 

[berxter]

Ja, det er sant. Jeg er redd for at begrepet "samtidsmusikk" for meg er direkte knyttet mot "musikk jeg hverken liker eller forstår", og omfatter alt fra Ives, Webern, Fliflæt Bræin til Gubaidulina, Glass, Adams, Stockhausen og Nordheim.

Om det nå skulle være av interesse.

Bernt K

 

[toref]

Jeg synes det er interessant å høre andres meninger om ting jeg berxter. Synes du har et bra poeng også Valentino, samtidsmusikk har en litt ugjestmild «klang» (og det er greit nok med den rent musikalske klangen). For jeg tror det er nettopp på denne måten, ved negativt ladede begreper, at det skapes unødvendig avstand mellom kunsten og publikum. Personlig har jeg faktisk hatt mange aha-opplevelser med moderne musikk, men jeg tror det betinger at man er åpen og kanskje mer positivt innstilt til uttrykket. Hadde for eksempel gleden av å oppleve Ensemble Intercontemporian under ledelse av Pierre-André Valade fremføre musikk av Pasados, Murail og Grisey i Cité de la Musique i Paris for et par år siden. Det var utrolig flott! Delvis atonalt, men virkelig spennende og vakkert. Jeg hadde hørt strofer av Grisey tidligere, men det meste var egentlig nytt stoff. Jeg anbefaler i alle fall å ha et åpent sinn til det nye. Det hender at det lages fine ting innen kunstmusikken fortsatt.

Mvh

 

[Wright]

Personlig synes jeg klassisk musikk er et godt uttrykk, så lenge en er bevisst på etymologien. Klassisk musikk er – og har alltid vært – forbeholdt de spesielt interesserte; det øvre sjiktet som har brydd seg med (eller hatt midler til) å sette seg inn i musikkens kompleksitet.

Skillet bruks-/kunstmusikk føler jeg meg ikke helt komfortabel med. De aller fleste gir jamt beng i mye av musikken jeg lytter til, uten at jeg har noen grunn til å skulle vurdere musikken andre lytter til som mindre «kunstnerisk», hva som enn måtte ligge i det.

Referansene til de styrende kretser i det gamle Hellas og Rom (jfr. mitt forrige innlegg) gir en viss struktur. Den grunnleggende troen på at mennesket er tenkende – gjennom analyse og meningsutveksling kan en skape fremgang – er en viktig del av arven. Klassisk musikk er gjenstand for nøye analyse fra komponist, musiker, dirigent og tilhører; gjennom å dykke dypt inn i musikken klarer en å uttrykke følelser og tanker langt klarere og kraftigere enn ellers. Det overordnede budskapet jeg oppfatter fra all klassisk musikk er at fantastiske løsninger oppstår i krysningen mellom rigorøs tankegang og kreativitet, en linje som ikke er særlig langt fra tidlige greske filosofers syn.

Dette blir en veldig abstrakt definisjon, kanskje også en meningsløs suppe. Imidlertid synes jeg den hjelper med struktureringen – hvordan klassifiserer en for eksempel en del «utilgjengelig» jazz i kunst-/bruksmusikk-strukturen? Samtidsmusikken får sin naturlige rolle som en del av det klassiske; idealene er der, formen er oppstått gjennom en gradvis utvidelse av konvensjoner over lengre tid.

 

[erato]

Nei, selv Hindemith kalte musikken sin bruksmusikk (Gebrauchsmusik).....musikk som var skrevet for å brukes (altså spilles).

Jeg tror ikke man klarer å lage noe definert skille mellom "pop" og "klassisk"; kanskje ut over det som brukes av noen, nedskrevet musikk (som i et partitur) vs ikke-nedskrevet musikk.