Det er ikke gull alt som glimrer. For å være litt ekkel, kan man kanskje si at det alltid vil være endel svake sjeler som hypnotiseres av merkevare-nimbusen. Endel kan være bra, men det er også mye latterlig "overkill" ute å går, det kan det ikke være tvil om. Jeg har forøvrig hørt loppemarked-anlegg* som har hatt mer tifredstillende lyd enn den "high end" som står hos enkelte bekjente. No
*Jeg vil beskrive et slikt loppemarked-anlegg som jeg opplevde for noen år siden. Jeg regner ikke med at det er stor interesse, men det får stå sin prøve.
Det begynte med at en bekjent -la oss kalle henne enkefru Olsen- ba meg se på stereoanlegget hun hadde i stuen. Det kom lyd bare fra en av høyttalerne. Jeg hadde vært i den praktfulle stuen tidligere, men hadde aldri hørt anlegget, som var plassert i bokhyllen, som på sin side dekket en hel vegg.
Jeg synes slike oppdrag er morsomme. Som regel er det enkelt å imponere, siden det gjerne bare er en løs ledning det handler om. Det var det også her.
Ledningene (kablene) var de usleste jeg noen gang har sett, en type som en ringeklokkemontør ville skammet seg over. Ikke bare var de tynne og gebrekklige, men det lå kveiler på mangfoldige overflødige meter bak forsterkeren, forøvrig en billig Tandberg receiver med firkantede knotter fra 70 årene, kanskje på en 10-12 watt, eller noe. Høyttalerne var merket "Expert" og besto av en 8" papirbass og en 1" dome diskant med rektangulær monteringsflens, kanskje en Peerless fra domediskantenes barndom, eller noe. En flyktig tanke fløy gjennom hodet, at hey, dette er jo Audionote og gamle Snell sin oppskrift, kanskje det var i en "Expert" butikk de herrer engang så lyset! Det sjokkerende var imidletid at skum-opphenget på begge 8 tommerne hadde smuldret nesten helt bort. Det var gapende hull: Man kunne stikke inn alle fingertuppene samtidg ved siden av membranene på et par steder. (Var det slik B&W hadde fått ideen til sine kantløse membraner, tro?). Den ene høyttaleren sto klemt inn i rommets hjørne inntil et vindu, mens den andre sto litt høyere i hylla opp og ca midt på veggen. Begge var plassert inne mellom bøker. Jeg satte ledningene ordentlig på plass, men uten å fjerne kveilen, bare for å sjekke om alt virket. Satte inn en plate i den ur-gamle "Fisher" cd spilleren, modell ca 1985. (det var den som med sitt ufattelig triste utseende først fikk meg til å tenke ordet "loppemarked"). Det var nok det aller billigste man kunne få kjøpt i 1985. Jeg husker enda platen jeg satte inn, det var en Haydn Messe med solister, kor og orkester. Jeg var ikke forberedt på det som skulle komme. Det var en lavine av lyd. Saftig og medrivende, med all den glans og glød som man bare kunne forestille seg. Absolutt helt utrolig, når jeg tenkte på den litt fisefine og|uengasjerende lyden jeg har hørt endel av rundt omkring på nokså dyre anlegg. Dette minnet nesten litt om de store Duelund Egoisthornene jeg engang hadde vært så heldig å besitte, når det gjaldt driv og spilleglede. Det mest overraskende var at oppløsningen var skyhøy!
Jeg lånte nøklene til enkefru Olsen og inviterte med meg noen audio-interesserte venner en helg hun skulle bort.
De var absolutt like himmelfalne. Alt de hadde investert, uten å komme i nærheten! (jaffal hvis vi snakker om total-opplevelse) Jeg tror den ene av dem til og med fikk en alvorlig knekk. (jeg fikk en mindre, et såkalt selvbyggerknekk). Den ene fant frem en Horowitz plate i reolen som han satte på. Han var amatørpianist og Horowitz-fan, forøvrig. Nå skulle anlegget avsløres. Han hadde samme CD hjemme. Og piano er notorisk vanskelig å gjengi tilfredstillende. Men igjen satt vi som fjetret. Det var så livaktig som det kunne bli!
Forklaringen er enkel nok. Alt passet sammen som hånd i hanske.På de punktene der anlegget overdrev litt, var det akkurat slik at det ga en passende "piff" til lyden, uten å skjemme den ut. Plasseringen var akkurat det som skulle til for å gi høyttalerne det løft den trengte i bassen for å veie opp for den livlige diskanten, og fylle romme med bass. Det assymetriske ved plasseringen kan også ha hatt en god virkning. (Rommet var stort og en tanke uregelmessig og med mange rare møbler og blandt annet et flygel). Senere fant jeg ut om noen av disse tandbergmodellene at de hadde en fast loudness funksjon innebygget i volumreguleringen (correct me if I am wrong), men isåfall må det ha vært nøyaktig det som skulle til der og da. Et enkelt og lite effektslukende delefilter, som må ha gjort jobben. Det eneste jeg virkelig sliter med å fatte er at den der steinalder-modellen av en CD funket så bra. Kan tenke meg at folk som samler inn til loppemarked ville grint på nesen av noe slikt (bokstavelig talt). Og så de kablene da...
Eieren, den forhenværende ektemann Olsen, og deretter den nuværende enkefru Olsen, var ikke det minste interessert i lydgjengivelse, det hører med til historien. Det glimrende resultatet skyldtes 90% flaks (=flaks, flaks, flaks og atter flaks!) + 10% tilfeldigheter.
.
og tro du kan ALT om filtre,komponenter og kretsløsninger som tilskammegjør alle fysiske lover
