I første omgang er det max spenning ut fra forsterker som er utslagsgivende... en typisk transistorforsterker med feks +/- 50V forsyning vil kunne gi ca 45V max ut, da man alltid taper litt i utgangstransisorer og balanseringsmotstander men det er toppspenning, så for et normalt regnestykke gir det ca 32V RMS, som tilsvarer ca 130W i 8 ohm... men for at dette skal funke må utgangstrinnet også kunne levere tilstrekkelig strøm, - i dette tilfellet ca 4A kontinuerlig, med en peak strøm på ca 5,6 A. Dette er ikke imponerende tall i og for seg, men vanlig test er at dette skal leveres "kontinuerlig"..... Forholdet mellom 4 og 8 ohm er at 4 ohm krever mer strøm for samme effekt, men mindre spenning. Om sluttrinnet fortsatt er i stand til å levere mer strøm, vil man derved få større effekt i 4 ohm...
Så er det dette med overdimensjonerte strømforsyninger, som først og fremst er beregnet på å levere mer strøm, ønskelig både til kortvarige impulser men også til partier i musikken med høyere volum.... Høyttalere har stort sett varierende impedans gjennom frekvensspektret, og er nesten som oftest alt annet enn nominell impedans. Noen har svært store variasjoner, hvor særlig lav impedans er problematisk for enkelte forsterkere som da ikke klarer å levere nok strøm....
Det er vel mest en slags HiFi-myte at enkelte forsterkere "spiller" som om de er mye kraftigere enn de er, - en 100W forsterker er fortsatt en 100 watter, selv om den kan ha strømreserver til å levere mer i korte perioder. En for spinkel strømforsyning vil også føre til en modulasjon av forsyningsspenningene, som igjen gir opphav til små ( eller større) ulineariteter som bl.a. gir økt forvrenging, men det er også en logisk grense andre veien, hvor for store trafoer og kondensatorer nærmest bare er bortkastet... Nok er nok, - da trengs det ikke mer....