Jeg har tidligere uttrykt min begeistring for Fidelity nr. 49 i andre tråder, ting derfra passer også her.
Får lyst til å begynne med noe Lyngen skrev om det å gjøre nær-mic opptak:
"Det er jo egentlig som å synge rett inn i øret på lytteren, men det låter jo fint om enn ikke alltid helt naturlig."
Tenk over det. Altså direktelyden fra instrumentet, direkte inn i øret, uten noen som helst rominteraksjon.
"Det låter helt fint, om enn ikke alltid helt naturlig."
Det er hele nøkkelen i denne diskusjonen.
Side 38 i Fidelity49:
Et bilde av en gammel mikrofon, med billedtekst: Hvorfor låter gamle opptak såpass bra?
Jeg vil våge den påstand at det skyldes at man ikke hadde tenkt tanken å nær-mic'e, at man faktisk ikke en gang hadde teknologien - og at man derfor i mange tilfeller var tvunget til å finne et oppsett der klangresultatet i mikrofonposisjon var utmerket. Også en funksjon av at det dengang var ren luksus å ha fire spor å spille inn på. (Mens man i dag kan ha så mange man vil.)
DECCAs sinnsyke satsing på Soltis RING var ikke unik - man la virkelig enorme ressurser i å finne de riktige utøverne og det riktige opptaksstedet dengang. RCA fløy spesialutstyr til Moskva for å gjøre opptak av Van Cliburns konsert, for eksempel ...
Men det er mer å hente i Fidelity49. På side 26 begynner et meget interessant intervju med Wilson Audios utsendte, Peter McGrath. Han gjør selv opptak, og har noen tanker om slike.
Han er inne på et faktum som kanskje enda ikke er sunket inn hos deltagerne i denne tråden: veldig mange av dagens utgivelser produseres uten at samtlige som er med på innspillingen noensinne befinner seg i samme rom, på samme tid.
Og det kan gå så langt som i tilfellene McGrath nevner, hvor et klikk-spor er blitt sendt via internett til ulike innspillingsstudio rundt omkring i verden, og hvor artistene så har bidratt med sitt spor i et lokalt lydstudio (med nær-mic teknikk for å unngå ulike klangkarakteristika). Utgivelsen er så blitt spleiset og limt i et masterstudio - og så har man rattet til nødvendig "rombidrag."
Ta meg faen at Lyngen har rett i at det "ikke alltid er helt naturlig."
McGrath fortsetter: "Selv benytter han markedets mest nøytrale mikrofoner, og jobber desto mer med opptakslokalet og plasseringen,
en luksus selv de store plateselskapene ikke tar seg råd til."
Jeg har markert det viktige her: fordi man kan gjøre hurtige innspillinger vha nær-mic teknikken, så prioriterer man ikke lenger det naturlige rombidraget som tidligere ble satt høyest når man søkte best mulige opptaksrom til en innspilling. (Og som McGrath og 2L fortsatt sverger ved.)
McGrath: "Her er det etter hans mening mer snakk om å gjøre opptaket fort og gæærnt med mange mikrofoner til mange spor, og så bruke mye tid i etterarbeidet med frekvenskorrigering og romklang når musikernes taksameter er slått av. Den viktige interaksjonen mellom artistene blir også en vits når opptakene foregår rundt omkring i verden. Og da vel å merke med opptak til det samme musikksporet!"
Her er vi ved kjernen - og ved det som er en potensiell varm potet i audiofil sammenheng. Roald har også rett i at for visse musikktyper så er det ikke viktig å prioritere dette - fordi bearbeidingen er en viktig del av produktet. (F.eks. så har jeg ingen innvendinger mot Supertramps bruk av Moog-piano på mange av sine innspillinger, og jeg har slett ikke reagert over "at det ikke låter som et ekte piano." Det hører jeg fra første akkord, men det er innarbeidet i musikken og er fullstendig akseptabelt. Supertramp (og mange andre tilsvarende band) har heller aldri ønsket å påstå at de spiller akustisk. Roald igjen: dette er musikk som skal ut gjennom PA.
Men hva med akustisk musikk?
Fidelity49 gir meg bekreftelse på at jeg enda ikke har blitt døv. McGrath nevner spesifikt Slettahjells utgivelse "En natt i Betlehem" (som i bladet kalles 'Betlehem') som et høydepunkt i to-kanals holografi, som McGrath mener har "en holografisk dybde i to kanaler som han mener er noe av det mest forbløffende han har hørt." (Opptatt på location i en kirke i Betlehem).
McGrath kommenterer i detalj arbeidet til 2L, utfra samme mål: det å oppnå mest mulig dybde og rom i opptaket, og han stiller seg helt uforstående til "hvordan ... et lite plateselskap har fått tak i Ashkenazy og Philharmoniaorkesteret, går nesten over min begripelse. Bravo!"
Det har 2L fått til fordi Ashkenazy hørte noe rikt og riktig da han lyttet til 2Ls øvrige produksjoner.
La meg avrunde dette innlegget med et spørsmål jeg fikk fra thor72:
Jeg skriver: Lytt til en fugl - du hører direktelyden, men du hører den også reflektert fra flere ulike steder; det plasserer den på et helt unikt vis, i forhold til hva man ofte hører av musikk.
thor72 spør: Hvordan gør du det så i et åbent område, en stor mark en hede, jeg har ikke selv nogensomhelst problemer med at vurdere hvor højt fuglen flyver over mig, selv om der ikke er en eneste reflekterende flade, og det tror jeg faktisk heller du har.
Og dette viser at thor72 enda ikke har "fattet pointen" her. Som tidligere nevnt av flere deltagere i tråden, kan man vha justeringer i en punktkildes SPL i forhold til andre lyder, skape en fornemmelse av dybde/avstand. Her spiller også hvilke frekvenser som når frem, med hvilket trykk og med hvilken detaljtegning, også en rolle.
MEN - hva så med jungellandskapet, hvorfor lyder det så formidabelt åpent og stort der?
Fordi vi i tillegg til direktelyden også får sterke bidrag av siderefleksjoner, og bakrefleksjoner, og topp- og bunnrefleksjoner - og i jungelen så lytter vi nærmest som om vi bruker en stor hørelur, da de mange reflekterende flatene gir oss en dimensjon omkring direktelyden som er helt fraværende i et nær-mic opptak, eller når vi lytter til en fugl som kvitrer høyt i sky.
Det som skjer kan sammenlignes med triangulering av et radiosignal vha forskjellige mottakere - med den forskjell at vi er alle mottakerne, men vi er i stand til å skille mellom direktelyden som når oss sterkt, og de mange reflekterte lydene av samme signal, som når oss med redusert effekt, men som hjelper oss å både lokalisere og fange opprinnelseslyden bedre.
Min løsning har vært å lytte mer og mer til konsertopptak, live-opptak, og opptak etter "live" prinsipper, og å unngå sterkt bearbeidede (canned) opptak når jeg skal lytte til akustisk musikk. Forskjellene er blitt så store (syns jeg) mellom rattet musikk og "autentisk" musikk, at man er nødt til å gjøre det valget.
