Litt off topic, men: Vinylen har fulgt meg siden 45-skivenes, Philips Bambinos, Scatschmo Armstrong og Fats Dominos dager. Så kom Rolling Stones, Free, The Byrds, Bob Dylan og alle de andre.. Tror forresten at jeg hørte Jussi Bjørling og Caruso hos oldemora mi før det..
På -70 og -80tallet var nok vinylsamlinga mi betydelig større enn den er i dag. Så kom cd'en og alt ble så fordømrade mye enklere - skivene kunne slenge rundt omkring, de skulle liksom tåle alt, i motsetning til vinyl, som var noe skjøre, rare, tungvinte, gammeldagse greier - som cd-spillerselgerne pumpa oss fulle av på den tida. Jeg satt der, med en nyinnkjøpt "workingmans Linn Sondek", Harman Kardon T60 og masse vinyl..Sjølsagt kjøpte jeg cd-spiller, jeg som ALLE andre. Mye vinyl, masse "perler", forøvrig, ble lånt bort og kom aldri tilbake. Noe ble solgt. All Stones, Led Zep, Frank Zappa, Moody Blues, Chicago, Cream, Johnny og Edgar Winther, King Crimson, ELP, Jethro Tull og mye, mye meir forsvant. Heldigvis beholdt jeg en god del blues, et lite, men representativt utvalg av klassiske skiver, og 60-70 titler blanda folkrock og rock - og heldigvis den første Bob Dylanplata. Coveret var sikkert så stygt og slitt at ingen ville låne / stjele den! Og faktum er at inntil i fjor høst, trodde jeg faktisk at det ikke ble utgitt nye vinylskiver lenger. Det oppdaga jeg da platebutikkene ble overtatt av spillpusherkjedene, og jeg måtte på nettet for å kjøpe musikk. DER var vinylen... og det førte til at støvlokket kom av T60'en igjen, en slitt Ortofon OM20 fikk ny stylus - og siden har det bare dratt på seg. Platesamlingen min er likevel ikke over så mange hyllemeter, men det som er der, det liker jeg jækla godt. Og nå får jeg 100 skiver med Vpi'en...
Av vinylspillere har jeg hatt i mitt eie tre Garrard'er, alle med en grusom automatikk som kunne skremme fanden på flatmark. Så ble det en Philips electronic..202, tror jeg den het, så en liten perle,en ERA. Mener å huske at den hadde S-forma SME arm, uten at jeg ante hva SME var - eller skulle bli. Antiskatinga var det lille loddet som henger i en bit tynn fiskesnøre. Deretter kom B & O-perioden, med en tangensialarmspiller. husker ikke nr. på den - mulig den het Beogram 1500. Det var deres første tangensialarmspiller, og den både spilte greit, og var befriende enkel å betjene. Og så kjøpte jeg Harman Kardon'en. Den er ikke å kimse av. Rega P5'en var ingen høydare i forhold, såpass kan jeg si. Det er meir driv, dynamikk og dybde fra T60'en med Ortofon 2M Blue p.u. enn fra P5'en med Elys p.u. Det var et historisk tilbakeblikk over platesamling og vinylspiller-erfaringa mi. Jeg er imidlertid gledelig redd for at vinylinterressen har kommet for å bli. Det blir ikkesamme sjela i musikken fra cd-spillerne. Og så er vinyl så mye,mye artigere!
Da jeg bestemte meg for å prøve en nyere spiller, satte jeg en maks.budsjettlimit på 10K. Jeg så først på brukt Michell Gyrodeck, som jeg har hørt og mener er bra. Det samme gjaldt Rega P25, P5 og P7. Jeg ble ikke fortrolig med de to siste, og P5'en var som sagt ikke bedre lydmessig enn den jeg har. Så etter å ha fundert og svetta en del, innså jeg at skulle jeg bli fornøyd, måtte jeg opp i pris - sjøl som brukt. Og etter en masse kvaler over om jeg skulle gå for Vpi Scout, Avid Diva eller Clearaudio Performance, ble det Scout. Jeg er skikkelig spent på hva den kan tilføre vinylinterressen....men "blindsporet" har jeg nok forlatt,ja.
;D