Ketil
Hi-Fi freak
- Ble medlem
- 11.05.2004
- Innlegg
- 2.318
- Antall liker
- 886
En trend innen Hifi miljøene på tvers av de fleste landegrenser er at de såkalte skeptikerne har inntatt hobbyen vår med sine for mange kjetterske oppfatninger. Hifi produkter er ofte humbug pakket inn i magisk sølvpapir, priset in absurdium. Men vi hører jo forskjell sier vi. Men det er fordi du tror det er forskjell, er påstanden.
Og slik står saken, diskutert in absurdium den også kanskje. Men hva om begge parter på egentlig har rett, men synsvinkelen er så forskjellig at man forstår ikke hverandres oppfatning.
Isolert sett har skeptikerne rett. Mye, for ikke å si det meste innen Hifi er absurd overpriset med ofte tildels latterlige tekniske løsninger. Men likevel er det noen som fortsetter og fortsetter å betale in absurdium. Hvorfor det mon tro?
Hifi markedet er egentlig ganske lite sett i forhold til andre kommersielle markeder. Så lite at diverse publikasjoner knyttet til bransjen går konkurs en etter en. Dette i motsetning til publikasjoner om graviditet og ymse andre aktiviteter. Men det er jo alltid noen som er gravid. Kanskje i motsetning til audiofil?
Det jeg har lurt på er om avhengighet til lydreproduksjon av en litt høyere kvalitet faktisk er knyttet opp mot en form for avhengighet. På mange måter på samme måte som avhengighet i forhold til narkotiske rusmidler. Det er en likhet mellom disse markedene. Begge er relativt små i forhold til den totale populasjon. Og begge miljøer blir betraktet som relativt spesielle i forhold til sin dedikasjon og opptatthet av sin spesielle hobby.
Er audiofili (eller hva man nå ønsker å kalle det) å betrakte som en avhengig tilstand der man mister all fornuft og betaler nær sagt hva det skal være for å oppnå et slags følelsesmessig rus som på sett og vis kan sammenlignes med de rusavhengiges higen etter en kroppslig lykketilstand? Treffer kanskje begrepet Hifi pusher mer målrettet enn bare betraktet som en ironisk kommentar? Oppstår det kjemiske konstellasjoner i hjernen ved inntak av de audiofile rusmidler som ikke er så ulike de som oppstår ved inntak av mer fysisk relaterte rusmidler?
Hva mener du, er din søken etter den perfekte lydmessige reproduksjon påvirket av en form for følelsesmessig avhengighet? Er denne søken preget av erstatning for andre følelsesmessige opplevelser/erfaringer? Ikke ulik den søken man ser innenfor de rusavhengiges miljøer? Eller går jeg litt for langt i mine antagelser nå?
Og slik står saken, diskutert in absurdium den også kanskje. Men hva om begge parter på egentlig har rett, men synsvinkelen er så forskjellig at man forstår ikke hverandres oppfatning.
Isolert sett har skeptikerne rett. Mye, for ikke å si det meste innen Hifi er absurd overpriset med ofte tildels latterlige tekniske løsninger. Men likevel er det noen som fortsetter og fortsetter å betale in absurdium. Hvorfor det mon tro?
Hifi markedet er egentlig ganske lite sett i forhold til andre kommersielle markeder. Så lite at diverse publikasjoner knyttet til bransjen går konkurs en etter en. Dette i motsetning til publikasjoner om graviditet og ymse andre aktiviteter. Men det er jo alltid noen som er gravid. Kanskje i motsetning til audiofil?
Det jeg har lurt på er om avhengighet til lydreproduksjon av en litt høyere kvalitet faktisk er knyttet opp mot en form for avhengighet. På mange måter på samme måte som avhengighet i forhold til narkotiske rusmidler. Det er en likhet mellom disse markedene. Begge er relativt små i forhold til den totale populasjon. Og begge miljøer blir betraktet som relativt spesielle i forhold til sin dedikasjon og opptatthet av sin spesielle hobby.
Er audiofili (eller hva man nå ønsker å kalle det) å betrakte som en avhengig tilstand der man mister all fornuft og betaler nær sagt hva det skal være for å oppnå et slags følelsesmessig rus som på sett og vis kan sammenlignes med de rusavhengiges higen etter en kroppslig lykketilstand? Treffer kanskje begrepet Hifi pusher mer målrettet enn bare betraktet som en ironisk kommentar? Oppstår det kjemiske konstellasjoner i hjernen ved inntak av de audiofile rusmidler som ikke er så ulike de som oppstår ved inntak av mer fysisk relaterte rusmidler?
Hva mener du, er din søken etter den perfekte lydmessige reproduksjon påvirket av en form for følelsesmessig avhengighet? Er denne søken preget av erstatning for andre følelsesmessige opplevelser/erfaringer? Ikke ulik den søken man ser innenfor de rusavhengiges miljøer? Eller går jeg litt for langt i mine antagelser nå?