Dylan - endelig

[Kjappfot]

Så gikk det altså nesten 38 år før jeg fikk opp øynene. Velmente anbefalinger er i årene som er gått blitt avfeid med sleivete bemerkninger om denne lille, bustete, nasale mannen. Knitrende radioklipp av "Blowin' in the Wind" og "Times they are a-changin'" har - for å si det rett ut - gitt meg svært lite. Tanken på at så mange ikke kan ta helt feil, har imidlertid streifet meg, så jeg krøp jeg til korset og kjøpte "Blonde on Blonde" på vinyl. Er vel ikke annet å si enn at jeg forbereder meg på en pinefull retrett overfor kolleger, venner og bekjente. Jeg har fot! Også lyden da... Fascinerende å tenke på at dette ble spilt inn fire år før jeg ble født. Hvilken av mannens utallige utgivelser burde være neste ut?

Mvh Arve

 

[Slabbedask]

Blood on the Tracks.

 

[KW]

Hei!
Bob Dylan har jeg vært med helt fra da brodern kom hjem med
The Freewheelin` Bob Dylan i 63.
Ta deg noe godt drikke, sett deg i sweetspot og nyt "Sad Eyed Lady Of The Lowlands" en av mine favoritter fra Blonde on Blonde.

Jeg har vinylutgaven som er fra 1966, og den har litt ekstra betydning for meg, fordi den tilhørte bestekameraten min som omkom i motorsykkelulykke året etter i 67.
Husker godt at vi satt og digget denne på rommet hans.
Jeg fikk overta denne av broren hans riktignok i bytte med en lp det av helt andre grunner hadde vært artigere og hatt i eie i dag, nemlig med norske Dream.

Jeg har likevel opplevd noe liknende som du har gjort, Van Morrison hadde holdt på (av en eller annen uforståelig grunn) i ALT for mange år før jeg begynte å kjøpe hans plater.
Det er bare å begynne å samle, stadig billige cder med han (Dylan)

En ting til, med en gang jeg leste dette, så bare dobbeltklikket jeg på nevnte låt i iTunes biblioteket mitt og der var`n med en gang, mimre...mimre.
Mvh.KW

 

[Kjappfot]

KW - utgaven min av "Blonde on Blonde" er en 180 grams pressing fra Simply Vinyl. Etter tre gjennomhøringer følger jeg deg gladelig i anbefalingen av "Sad Eyed Lady of the Lowlands" - en vakker låt!
Mvh Arve

 

[Trane]

Jeg har også i stadig større grad latt meg fascinere av mr. Bob den siste tiden. Jeg er svært langt fra noen Dylanolog, men mitt tips er de tre live-skivene i bootleg-serien. "...at Philharmonic Hall 1964", "The Royal Albert Hall Concert 1966" og "The Rolling Thunder Revue 1975" gir samlet et veldig godt innblikk i mannen og historien. Alle er dobbel-CD'er med bra lyd og velskrevne og lærerike hefter om konsertene historiene rundt. For 79,90 på kompaniet er de et røverkjøp !

 

[rolfozzy]

Så gikk det altså nesten 38 år før jeg fikk opp øynene. Velmente anbefalinger er i årene som er gått blitt avfeid med sleivete bemerkninger om denne lille, bustete, nasale mannen. Knitrende radioklipp av "Blowin' in the Wind" og "Times they are a-changin'" har - for å si det rett ut - gitt meg svært lite. Tanken på at så mange ikke kan ta helt feil, har imidlertid streifet meg, så jeg krøp jeg til korset og kjøpte "Blonde on Blonde" på vinyl. Er vel ikke annet å si enn at jeg forbereder meg på en pinefull retrett overfor kolleger, venner og bekjente. Jeg har fot! Også lyden da... Fascinerende å tenke på at dette ble spilt inn fire år før jeg ble født. Hvilken av mannens utallige utgivelser burde være neste ut?

Mvh Arve

Blonde on Blonde er vel antagelig Dylans beste, sammen med Highway 61 Revisited. Følgelig er det den neste du bør skaffe. Med åpningslåten Like a Rolling Stone, verdens beste låt, er dette en av rockens og Dylans absolutte høydepunkter.

Bringing it all Back Home er nesten like bra, en god nummer tre.
Begge disse er fra 1965, og er utgitt på bl.a. Simply Vinyl.

Blood on the Tracks fra 1971. Også en av hans aller beste. Den med best lyd av Simply Vinyl utgivelsene.

Derfra er det bare og forsyne seg av hans noenogførti utgivelser.

F.eks. Desire, Oh Mercy, Nahville Skyline. Alle tre blandt Dylans beste.

Og hans tre siste. Time out of Mind 1998. Produsert av Daniel Lanois, slik Oh Mercy ble.
Love an Theft 2001 og Modern Times 2006.
Virker som ringen er sluttet for Dylan på de to siste platene. Han er tilbake der han starta med og utforske den blues og amerikansk rootsmusikk, med egne melodier og tekster. Men som han og andre alltid har gjort stjeler han litt her og der.

 

[ch]

Hei,
Så tittelen på tråden og da måtte Simply Vinyl versjonen av Blonde on Blonde på spilleren.
Highway 61 Revisited er et must.
Egentlig er dette to album alle som har noen som helst interesse/forhold til musikk fra det 20. århundre bør ha hørt.

Er stort sett enig med Rolfozzy, over. Unntak; vil heller anbefale John Wesley Harding før Nashville Skyline. Og Infidels før Desire. Men det er greit at vi alle har våre ulike Dylan favoritter. Det er litt av attraksjonen med mannen.

Hvis du kommer over The Bootleg Series volumes 1-3, hør sangen Blind Willie Mctell. Sangen ikke utgitt på noen av Dylan sine vanlige utgivelser. Han har altså råd til å la være å utgi en sang med mer substans/kvalitet enn det enkelte andre artister presterer i en hel karriære.
Meg fan? Neida, ikke i det hele att.

mvh

 

[svk]

Blood on the Tracks.

dette er den eneste dylan plata jeg eier...bør være i enhver samling

 

[rolfozzy]

Hei,
Så tittelen på tråden og da måtte Simply Vinyl versjonen av Blonde on Blonde på spilleren.
Highway 61 Revisited er et must.
Egentlig er dette to album alle som har noen som helst interesse/forhold til musikk fra det 20. århundre bør ha hørt.

Er stort sett enig med Rolfozzy, over. Unntak; vil heller anbefale John Wesley Harding før Nashville Skyline. Og Infidels før Desire. Men det er greit at vi alle har våre ulike Dylan favoritter. Det er litt av attraksjonen med mannen.

Hvis du kommer over The Bootleg Series volumes 1-3, hør sangen Blind Willie Mctell. Sangen ikke utgitt på noen av Dylan sine vanlige utgivelser. Han har altså råd til å la være å utgi en sang med mer substans/kvalitet enn det enkelte andre artister presterer i en hel karriære.
Meg fan? Neida, ikke i det hele att.

mvh

Helt enig i at John Wesley Harding burde vært nevnt av meg. En av hans store plater det også selvfølgelig. Men Infidels er etter min mening ikke blandt hans beste, selv om den ble regna som et slags comeback da den kom i 1982. Da mye heller tut og kjør plata Desire, der Emmylou Harris bare måtte henge med så godt hun kunne. Hun klarte forøvrig jobben med glans.

Nashville Skyline mener jeg er blandt hans bedre det også. Han oppfant jo countryrocken med den.

 

[mikefish]

hei !

hver gang Dylan er tema her på forumet stepper jeg inn og anbefaler "street legal" ('78).mitt første møte med Bob.kanskje ikke hans aller beste,men bør anskaffes når de obligatoriske er på plass i hylla.

de "nyfrelst-platene" som følgte etter bør du styre unna.("shot of love","slow train comming")

forøvrig er hans nyeste "modern times" svært bra.denne er nylig observert på nice-price.

mvh. s,

 

[MaKi]

Highway 61 Revisited er et naturlig supplement, som så mange er inne på. Bortsett fra at den i mine øyne er en av hans aller beste, så kan det være kjekt å fortsette med den fordi den er like lett å like som Blonde On Blonde. Da får du en naturlig utvikling, det kan bli litt tøft å hoppe på hans særere plater med en gang