Spiralis skrev:
Det kan tenkes at far ville kunne få omsorgen for barnet, men her er det i praksis ikke noen automatikk. Denne delen av norsk politikk styres av "tantokratiet" og "statsfeministene" og her råder det en sterk kjønnsdiskriminering i menns disfavør. Det eneste som er garantert sikkert er at far ville bli fotfulgt herfra til Helvete og tilbake igjen for å inndrive bidraget han uansett vil måtte betale!! Om far til barnet i dette tilfellet er Boliviansk statsborger vil han nok ikke komme i betraktning.
Først og fremst vil jeg takke for innsiktsfulle bidrag i denne og andre tråder der din erfaring kan bidra til forståelse for problemstillingene fra et formelt standpunkt, men jeg er som tidligere nevnt uenig i det at det skulle være naturlig at faren til barnet er lokal. Det er mange grunner til at det ikke skulle være tilfellet.
For det er nok ikke så mye omgang de som sitter i boliviansk kvinnefengsler har med menn som ikke jobber i fengslet, eller er partner til en annen innsatt. Dum er hun kanskje, men neppe så strategisk dum at hun våger å rote med tøffe innsattes menn. Fangevoktere er selvsagt et alternativ, men jeg tror det mest sannsynlige er besøk av kjæresten hjemmefra. De får jo lov til å ha omgang nok til å sprekke en kondom. :
Jeg må forresten si at det ofte tas merkelige beslutninger av barnevernet med hensyn til hvem som skal ha den midlertidige omsorgen. I det hele tatt har jeg opplevd et par tilfeller av merkelige utslag, uten at det betyr at jeg demoniserere barnevernet. De gjør stort sett en god jobb. Det som bekymrer meg er at de kan være veldig arrogante og tviholde på vedtak, selv etter at fakta om forhold senere viser seg å være feiltolket. Jeg har opplevd tilfeller der terapeuter og psykologer har skrevet veldig klare uttalelser om en forelders kvaliteter som forelder basert på en skikkelig utført epikrise. I mangel av reelle kunnskaper om psykologi så tolkes store grupper av mennesker som en gruppe. De som lider av en eller annen form for bipolar lidelse blir ofte behandlet som manisk depressive (som er bipolar type 1), selv om de lider av en ubetydelig diagnose innenfor bipolar type 2. De fleste har jo et eller annet grums i sitt sinn, og når barnevern kan klassifisere hele 10% av befolkningen som manisk depressive så sier det seg selv at det er grunnlag for stygge overgrep mot veldig mange. Den typen feiltagelser som bygger på manglende kunnskaper om psykiske lidelser (som kan være alt fra mild angst til multipel personlighet eller klinisk depresjon) har ført til mange stygge tilfeller der barnevernet har gjort feil vedtak.
Jeg har til og med opplevd at i en av mine tidligere samboeres omkrets ble gitt omsorgen av et barn til faren, etter at barnet var vokst opp med moren til barnet var fem år. I etterkant har barnevernet støttet faren (og barnets) påstand om at det er kjedelig å besøke moren fordi hun kun har dvd-spiller, og at det derfor er greit at barnet ikke ønsker å besøke moren når det regner etc. Hjemme hos faren finnes det både PS3 og Xbox, noe som sees på som en fullgod årsak til begrenset besøksrett. Som ekstra argument ble det sagt at barnet er redd for moren, en oppfatning som er blitt prentet inn i barnet av en (rasistisk) far som hater moren (som i sin tid ikke ønsket å gifte seg med ham). Fakta ble lagt frem om farens holdninger til moren, og hadde de undersøkt nærmere hadde de også funnet ut at faren har vært drikkfeldig under barnets første leveår. Det siste ble ikke nevnt av noen for å skjerme barnet mot ytterligere trauma (fosterhjem etc.). Jeg har ikke hatt noen kontakt med den kvinnen på flere år, så hvordan situasjonen er i dag vet jeg ikke.
På det grunnlaget kan jeg på sett og vis se at moren kan ha en litt irrasjonell årsak til å ikke overlate barnet til myndighetene. Et tåpelig grunnlag i praksis, men forståelig ut fra en persons desperate livssituasjon. Det er slik at følelse av tap kan føre til at en mor tar en avgjørelse som til slutt ikke er til barnets beste, men moren kan ikke påstås å være dum på det grunnlaget. Her finnes det dog andre årsaker til at hun kan stemples som dum, men det er ikke det samme som å hevde at hun er dum i denne situasjonen. Det er ikke nødvendig å være dum for å ta feil avgjørelse, også i denne saken.
