Karakteristisk impedans vil nok ikke ha allverdens betydning på en 1,5m kabel.
Karakteristisk impedans er forholdet mellom spenning og strøm for et signal som "reiser" i en uendelig lang kabel. Den generelle regel er at kabler må ha en lengde på minst en tiendedel av signalets bølgelengde før karakteristisk impedans blir av betydning. Er kabelen så lang (evt bølgelengden så kort) så omtales kabelen som en transmisjonslinje og må behandles deretter. Akustikk i rom og transmisjonlinjebetraktninger har mye felles.
Hvis vi, for å gjøre det enkelt for oss selv, antar at vi har et digitalt musikksignal med frekvens 3MHz så er vi vel ikke så langt unna hva som faktisk forekommer i praksis (har ikke regnet på det).
I vakuum vil et 3MHz elektromagnetisk signal ha en bølgelengde = lyshastigheten : frekvensen = 300 000 000 : 3 000 000 = 100m.
I en kabel har signalet en forplantningshastighet på f.eks. 80% av lyshastigheten i vakuum (kanskje ikke verdens mest imponerende kabel, men den er grei å regne på). Da blir regnestykket slik at bølgelengden ender opp som 80m ved 3 MHz. En tiendedel av dette er 8m, så for vanlige musikkanleggsanvendelser er ikke den karakteriske impedansen av betydning. Jeg tenker da på kabler på 1,5-2,5m lengde. Det skader ikke å ha det hele i orden, men det er nok ingen "må ha".
Til et hjemmekinoanlegg med prosjektør i taket og overføring av videosignaler derimot, blir dette fort ganske viktig. Derfor må man ta antennekabeltilkopling til TV og radio alvorlig og sørge for å unngå mistilpasning.
Hvordan tilpasser man? Jo en transmisjonslinje som avsluttes med en impedans (motstand overfor vekselstrøm) som er lik karakteristisk impedans vil se en avslutning som er helt lik seg selv og derfor "tro" at kabelen fortsetter i det uendelige. Avslutter man med en annen impedans kan det vises at det oppstår refleksjoner som man kan se som skyggebilder på analoge TV-systemer f.eks. og det er jo ikke noe man har lyst på...