Brahms' symfonier med Klemperer

[awe]

Brahms skrev bare fire symfonier. Med den fjerde hadde han sagt det han hadde å si i dette formatet. Hvis en hører og forstår litt av den, skjønner en at det måtte være slik. De fire står som selvstendige, helstøpte uttrykk - som landemerker i den romantiske bevegelsen og i det symfoniske repertoaret i det hele tatt. Samtidig har de til sammen et syklisk preg, som årstider eller livsfaser, med rekviemet (og kanskje Haydn-variasjonene) som prolog og dobbeltkonserten som epilog. Slike linjer og slikt format gjør unektelig et visst inntrykk.

Otto Klemperer var omtrent 12 år gammel da Brahms døde. Selv om han resolutt benektet at han var romantiker, hadde han sanseinntrykkene fra tiden og stedene i seg (familien hans flyttet til Brahms' fødeby Hamburg da han var fire). Da han 70 år gammel overtok Philharmonia i 1955, utløste det en kjede av mer eller mindre usannsynlig heldige omstendigheter. Et av de mest fruktbare og legendariske dirigent og orkester-forhold vokste frem.

1957-innspillingene av symfoniene var for det meste en stor suksess i fagpressen. I stereo og med, for datiden, super lyd. Jeg har tilbrakt de siste kveldene nå med disse tolkningene, og ser annerledes på både musikken og tolkningshistorien etterpå. Klemperer/Philharmonia vinner ingen enkeltdisipliner (presisjon, klang, soli osv.), men summen gir et overveldende uttrykk. Alle elementene er på plass, lett hørbare, og de gis mening og retning av Klemperers innsikt. Ingen løse tråder, ingen avledninger, ingen huller, ingen dveling eller nøling. Fri for føleri og posering tar musikken vinger umiddelbart - og flyr til siste takt.

 

[awe]

Hvis andre har lyttet til Klemperer eller andre dirigenter i Brahms' symfonier, en eller flere, er det bare å klemme i vei. Favoritter i enkeltsymfonier er interessant. Det er nærmest talløse innspillinger der ute.

 

[Minutten]

Er vel nesten ikke lov å si det, men jeg liker Karajan (DG) i nr.1.

 

[ottone]

Brahms symfonier er elsket av mange, inkludert musikere og dirigenter.
Veldig mange får gode ting ut av dette materialet, masse gode innsplillnger, og selv har jeg erfart at Brahms ofte er vellykket på konserter. Sist opplevde jeg det i Brahms 2 med det lokale spelemannslaget her, det var frydefullt.

Jeg har Furtwängler og Jochum sine gamle i mono, fine med klanglig intensitet og liv.
Men favoritten hos meg er nok Karajan sine innspillinger fra 60-tallet, jeg var så heldig å få tak i dem på vinyl.

(bilde fra ebay)

 

[ottone]

Og i forbindelse med konserten her forrige uke hørte jeg noen som beskrev Brahms 2. symfoni med Szell og Cleveland som den ultimate versjon. Den ser jeg etter på vinyl.

 

[kibsgard]

Jeg nilyttet til en 10-15 fremførelser av symfoni nr. 3 for noen år siden (deriblant Klemperer). Min favoritt var Kempes versjon!

Tror ikke nødvendigvis Kempe er min favoritt for de andre symfoniene. Husker f.eks. jeg likte Klemperers fremførelse av den første symfonien veldig godt. Settet til Kubelik med BRSO synes jeg også er utrolig flott og det er en organisk kvalitet ved hans tolkninger, samt at han får symfoniene til å henge godt sammen.

 

[Vidar P]

Bare supre innspillinger nevnt her jo, rent så man får lyst å ta en ny runde med disse symfoniene asap. Klemperer sin 1957-syklus er stor, så takk for påminning! Og så må man vel ikke glemme å inkludere mesteren selv (imo iallefall) Furtwängler på lyttelisten sammen med de andre nevnte storheter. Rent så man gleder seg.

 

[awe]

Istemmer Vidar Ps kommentar om supre innspillinger. Furtwängler må skrives inn i lyttelisten, helt klart. Hans fjerde er et høydepunkt i all Brahms-interpretasjon, tillike med Carlos Kleibers. I nr. 2 og 3 er Bruno Walters versjoner fra 1960 med Columbia SO på Sony blant mine favoritter. Karajans sett fra 60-tallet har fulgt meg fra tenårene, ottone. Med uforminsket kraft! Særlig den tredje er blant de utvalgte få på toppen. Den første er kanskje enda bedre i versjonen fra 1978. Takk til alle for fine bidrag.

 

[Audiophile-Arve]

Høyrde gjennom Klemperer sin 4. Veldig bra, som kan bli vurdert når Brahms skal kjøpast inn på vinyl. Har ikkje prioritert dette så langt, men Brahms er brah.

 

[vredensgnag]

Karajans andre innspillingsrunde hadde jeg mye glede av som ung entusiast, ble min innføring i symfoniene, fra kassett!

En tid tilbake fikk jeg fatt i et mint sett med Steinbergs fortolkning sammen med Pittsburgh, for Command. Opptak på 35mm magnetfilm. Nydelig dynamikk og spesielt 2. anbefales. (Edit - ser på nettet at den 2. vant Grammy som årets klassisk-innspilling i 1962. Den er jeg med på).

Nå skal jeg nyte Klemperers!

Mer om disse her:
http://www.hifisentralen.no/forum/index.php/topic,60486.msg1196807.html#msg1196807

 

[awe]

En liten Klemperer-historie: Jeg snakket nettopp med en som jobbet som tekniker hos EMI, og han fortalte at de satt og hørte playback da Klemperer plutselig peker på produsenten Suvi Raj Grubb, som satt med partituret fullt av notater, og brøler: "Can he read?"

Teknikeren beskriver Giulini som den hyggeligste og Klemperer som den verste av de store dirigentene. Det får så være, musiseringen vil jeg ikke unnvære.

 

[emotikon]

Ja, her er det mange fine innspillinger som kommer frem.

Bruno Walter`s syklus med Columbia Symph. Orch. setter jeg personlig stor pris på.
Som nærmest Soltianer er jeg forpliktet til å ta med hans innspillinger med CSO også.

 

[awe]

Brahms i Chicago er en broket affære. Syklusene fra Solti og Barenboim er veldig flotte, og får ikke den oppmerksomhet de fortjener. Det har kanskje med Reiner å gjøre. I hans bygging og perfeksjonering av CSO profileres ikke orkesteret gjennom Brahms-symfoniene. Cleveland, derimot, fikk ry som Brahms-orkester under Szell, og med rette.

 

[vredensgnag]

Takker for impulsen, awe. Jeg har hatt stor glede av å lytte til Klemperer/Philharmonia i 2. og 3. i dag.

En vakker fløyelslyd i strykerne, flott perspektiv, blåsere som virkelig er i rommet (Kingsway Hall), og det hele ført med sart hånd. Følte verkene ble loddet, ikke utnyttet for effekter.

I innlegget om The Golden Age of Stereo, litt ned i linken, nevnes Kingsway Hall somutgangspunkt for mange stjerneopptak:
http://davidpickett.wordpress.com/2009/07/26/the-golden-age-of-stereo/

 

[awe]

Jeg synes vi har mange flotte innspillinger fra Kingsway Hall som er gjort i EMIs glansdager, i mono og stereo. I morges hørte jeg på Karajan/Philharmonia i Brahms fjerde fra 1955 (in glorious mono); også en gripende versjon, med super klangbalanse og nyanserte strykere. Karajan fortsatte å gjøre mange innspillinger (frem til 1960) etter Klemperers ankomst, og orkesteret har en annen klang under hans taktstokk. For eksempel Respighis "Pini di Roma" fra 1958 er et mirakel av opptakskunst og nyansert orkesterspill.

Klemperer er nesten av eller på i sammenligning, langt mindre smidig og elegant, men utrolig effektiv med hensyn til å få elementene i musikken til å stå klart og poengtert frem. Særlig blåsere står skarpere i lydbildet. Kanskje han forlangte å få det slik fordi han var tunghørt? Men altså, han har uansett et uomtvistelig grep om selve musikken.

 

[Steen]

En liten Klemperer-historie: Jeg snakket nettopp med en som jobbet som tekniker hos EMI, og han fortalte at de satt og hørte playback da Klemperer plutselig peker på produsenten Suvi Raj Grubb, som satt med partituret fullt av notater, og brøler: "Can he read?"

En annen liten anekdote:
Klemperer skal en gang ha blitt spurt av en musikk journalist om hvorfor han bestandig satt og kigget i partituret når han dirigerte, hvorpå maestro'en svarte: "Because I can read music"
Trådstarter sier vel mye, når han sier at klemperer ikke er best i noen spesielle parametre, men at helheten ofte er uovertruffen (lett omskrevet). Det jeg personlig liker best med klemperer, er hans evne til ikke å dra oppmerksomheten mot dirigenten, men mot helheten i musikken. På det punkt er han den rake motsetningen til bl.a. Rattle
Steen

 

[awe]

Hugh Bean, som var konsertmester i Philharmonia under Klemperer, sa at orkesteret måtte lære seg å lytte akutt til hverandre - og spille som et stort kammerensemble, fordi de visste at de ikke ville få klare nok direktiver fra podiet. Er det en årsak til flyt og organisk klang og helhet i Klemperers Philharmonia-innspillinger? Vi kan ikke avgjøre det, men Klemperer dirigerte også andre orkestre med suksess. Brahms tredje (spesielt krevende å dirigere) gjorde han teknisk sett dårlig, men det musikalske resultatet er strålende.

Nei, dette er vanskelig å forklare med fornuft og erfaring. På sinnrikt vis må han ha klart å formidle energi og innsikt til orkesteret.

 

[ch]

For et par uker siden i London fikk jeg nå kjøpt en brukt vinyl boks med Klemperer (alle 4).
4 GBP
Har hørt gjennom dem og det var absolutt lovende, men det må høres flere ganger og da også på de andre jeg har;
Karajan, alle, 1978 versjonene på CD
Kleiber nr. 4 på CD (denne liker jeg godt)
Solti, alle 4 på vinyl, 1979. Har knapt hørt disse, selv om de har stått i hyllene i årevis. Må vel høres for sammenligning.
Rapporterer tilbake om noen måneder.

 

[lano2]

Finnes det noen 2014 Brahms utgivelser som har bemerket seg? (Ikke ødelagt med loudness)

 

[Minutten]

Det skrives mye pent om Chailly (ikke 2014, men sent 2013), står på listen men har ikke hørt dem selv enda.
The Classical Reviewer: Brahms recordings to treasure from Riccardo Chailly and the Gewandhausorchester on a new release from Decca

 

[awe]

Orkesterutvikleren Chailly har revitalisert Gewandhausorchester til de store høyder. Brahms-boksen på Decca beviser det: Smidig, potent og med en mangfoldig og uttrykksfull klangpalett. Klangen kan være dyp og mektig, men like gjerne lys og luftig. Denne elastiske og varierte klangbehandlingen i kombinasjon med livfull frasering og rytme er ganske uimotståelig, og dessuten forskjellig fra alt jeg har hørt før i Brahms. Lyden er i toppklasse.

 

[awe]

Og der var sannelig en annen, fersk Brahms-syklus underveis: Thielemann med Staatskapelle Dresden på DG. Spent på den. Mørkere, tyngre og hardere drevet, sier kommentatorene. Brahms kan absolutt gjøres slik, også. Mer i tradisjonen fra Furtwängler, Karajan og for den saks skyld Klemperer.

Med på kjøpet får du begge klaverkonsertene med Pollini på DVD. Fiolinkonserten er visst også der.