awe
Hi-Fi freak
Brahms skrev bare fire symfonier. Med den fjerde hadde han sagt det han hadde å si i dette formatet. Hvis en hører og forstår litt av den, skjønner en at det måtte være slik. De fire står som selvstendige, helstøpte uttrykk - som landemerker i den romantiske bevegelsen og i det symfoniske repertoaret i det hele tatt. Samtidig har de til sammen et syklisk preg, som årstider eller livsfaser, med rekviemet (og kanskje Haydn-variasjonene) som prolog og dobbeltkonserten som epilog. Slike linjer og slikt format gjør unektelig et visst inntrykk.
Otto Klemperer var omtrent 12 år gammel da Brahms døde. Selv om han resolutt benektet at han var romantiker, hadde han sanseinntrykkene fra tiden og stedene i seg (familien hans flyttet til Brahms' fødeby Hamburg da han var fire). Da han 70 år gammel overtok Philharmonia i 1955, utløste det en kjede av mer eller mindre usannsynlig heldige omstendigheter. Et av de mest fruktbare og legendariske dirigent og orkester-forhold vokste frem.
1957-innspillingene av symfoniene var for det meste en stor suksess i fagpressen. I stereo og med, for datiden, super lyd. Jeg har tilbrakt de siste kveldene nå med disse tolkningene, og ser annerledes på både musikken og tolkningshistorien etterpå. Klemperer/Philharmonia vinner ingen enkeltdisipliner (presisjon, klang, soli osv.), men summen gir et overveldende uttrykk. Alle elementene er på plass, lett hørbare, og de gis mening og retning av Klemperers innsikt. Ingen løse tråder, ingen avledninger, ingen huller, ingen dveling eller nøling. Fri for føleri og posering tar musikken vinger umiddelbart - og flyr til siste takt.
Otto Klemperer var omtrent 12 år gammel da Brahms døde. Selv om han resolutt benektet at han var romantiker, hadde han sanseinntrykkene fra tiden og stedene i seg (familien hans flyttet til Brahms' fødeby Hamburg da han var fire). Da han 70 år gammel overtok Philharmonia i 1955, utløste det en kjede av mer eller mindre usannsynlig heldige omstendigheter. Et av de mest fruktbare og legendariske dirigent og orkester-forhold vokste frem.
1957-innspillingene av symfoniene var for det meste en stor suksess i fagpressen. I stereo og med, for datiden, super lyd. Jeg har tilbrakt de siste kveldene nå med disse tolkningene, og ser annerledes på både musikken og tolkningshistorien etterpå. Klemperer/Philharmonia vinner ingen enkeltdisipliner (presisjon, klang, soli osv.), men summen gir et overveldende uttrykk. Alle elementene er på plass, lett hørbare, og de gis mening og retning av Klemperers innsikt. Ingen løse tråder, ingen avledninger, ingen huller, ingen dveling eller nøling. Fri for føleri og posering tar musikken vinger umiddelbart - og flyr til siste takt.