Min erfaring om kabler er i korte trekk:
Det er lett å høre FORSKJELL mellom ymse kabler. Slike forskjeller fremtreder tydeligere på gode (dyre) anlegg enn på rimeligere anlegg. Her tror jeg de aller fleste ser seg enig.
Men, og det er et stort men: FORSKJELL er nødvendigvis ikke FORBEDRING. Ofte opplever jeg kabelforskjeller som ett skritt sideveis, og ikke nødvendigvis ett skritt fram. Dette bekreftes av en annen observasjon: En kabel som var lykken med mine gamle høyttalere, blir opplagt feil sammen med mine nye høyttalere. Altså skjønte jeg i ettertid at kabelen objektivt ikke var bedre, den var bare annerledes på en komplementær måte i samspill med feilene i mine gamle høyttalere. [IRONISK SIDEBLIKK: Feil på feil blir av fagpressen ofte fremstilt som synergi. He-he].
Det konkrete eksempelet var Flatline Quatrofil XLR signalkabel. (Unnskyld, Geir). Sammen med mine Forsman Ultima så var det som om diskanten ble betydelig friskere og hurtigere, uten at det oppsto noen bieffekter. Det ble verifisert av flere kritiske besøkende medentusiaster og det stemte også bra med rapporter fra andre tidsskrifter. Denne kabelen var jo i sin tid referanse hos mange internasjonale skribenter, inklusive HP i TAS. Så kjøpte jeg meg Magnepan 3.6 som er utstyrt med en båndiskant som regnes for å være i verdensklasse (i motsetning til Forsman som den gang brukte en forholdsvis billig modifisert SEAS diskantdome). Da falt plutselig Quatrofil igjennom. Den låt simpelthen litt masete i diskanten. Så da gikk Quatrofil ut og inn med med SILK igjen. Da falt alt på plass igjen. Senere leste jeg at Quatrofil fikk passet påskrevet internasjonalt for å låte for lyst
Dette som ett eksempel. Jeg kunne ha nevnt mange flere. Jeg skriver som sagt ut i fra hva jeg selv har erfart i eget anlegg gjennom årene.
-Det finnes uendelig mange måter å lage kabler på. Ved å variere faktorer som materialvalg i ledere, tverrsnitt i ledere, valg av dielektrikum (isolasjon), mekanisk oppbygging (mikrofoni/kapasitans), skjerming, etc så kan man skape et utall av lydmessige varianter. Og det er det mange produsenter som benytter seg av, og her kunne man ha satt MANGE i gapestokken.
Og så kommer den kontroversielle biten:
Oppskriften på en korrekt kabel gir ikke så mye slingringsmonn. Med rent kobber (solid core), teflon, riktig tverrsnitt og en stabil mekanisk oppbygging så slipper 95% av signalet helskinnet gjennom. Å lede 2 volt vekselstrøm gjennom en signalkabel på 1 meter er faktisk ikke noe heksekunst, og trenger heller ikke koste ti tusen kroner. SILK er et eksempel på en slik no-nonsense signalkabel, som utfører transportetappen med 95% resultat. Hadde den hatt ledere av rent sølv og vært dypfryst til nullpunktet så hadde den kanskje prestert 97%. Altså betydelig mer kostbar, og kun litt bedre. Alle prosentangivelser er av illustrativ art, selvsagt. (SILK er selvsagt ikke alene om å være en no-nonsense kabel, det finnes sikkert flere alternativer. Jeg bruker SILK som eksempel da jeg kjenner den godt).
Hver leder i SILK har et tverrsnitt på 0,5mm2. Hvis denne kabelen hadde blitt laget med mindre tverrsnitt, så hadde man oppnådd en interessant effekt. Da ville den låte mer detaljert i toppen, som et resultat av økt skinneffekt. Så kunne den vært markedsført som en kabel som slipper mer igjennom og bla. bla. (fyll inn alle standardfraser vi Hi-Fi entusiaster bruker i slike tilfeller). Det ville dog bare vært en illusjon. Det er ikke mer som slipper igjennom, det er bare litt annerledes. Sagt på en annen måte: Det er samme informasjon men i modifisert rekkefølge. Ved å bruke tynnere ledere så øker skinneffekten. Dette er blitt meg fortalt å være en gammel og utdypet vitenskap siden 40-tallet. Nøyaktig hvor idealtverrsnittet ligger kan selvsagt diskuteres, men effekten er udiskutabel. Tverrsnittet er en av de viktigste parametrene ved audiokabler, men hvor mange produsenter er det som oppgir dette i sine brosjyrer? Nei, i stedet for en slik banal faktaopplysning, så kjører man på med masse quasi-tech snikk-snakk.
I stedet for å kjøpe nye kabler med tynnere tverrsnitt, så kan du legge en mynt i bakkant på hver høyttaler, slik at du (i de fleste konstruksjoner) tilter diskanten litt nærmere øret, enn mellomtone/bass. Vips, så har du noe av det samme lydmessige resultatet for kr 2,- og ikke kr 20.000,-. He-he. (Nei forresten, ikke lov til å le av dette før dere har prøvd ut selv
)
I den store sammenheng, så har jeg oppdaget at kraftige effektforsterkere gir bedre kontroll på høyttalerne og merkbart bedre lyd. Og at trykkammerhøyttalere låter betydelig bedre i bassen enn bassrefleks. Og at høyttalere med aktiv deling/drift fullstendig parkerer høyttalere med passiv deling. Og at en linjekildehøyttaler skaper mindre akustikkproblemer enn en punktkilde. Dette som noen eksempler hvor oppgradering virkelig monner lydmessig, og som kan verifiseres teknisk og målemessig. Etter at jeg har gjennomført betydelige oppgradering på slike viktige punkter i anlegget mitt, så oppdager jeg at kabler à la SILK faktisk er gode nok. Oppløsningen er så høyt at jeg trenger ikke tilføre noen skinneffekt i de øvre oktaver. Jeg tror dette kan overføres til andre anlegg også.
Som sagt, dette er mine erfaringer pr dato. Men hvis det er noen som har 5 sett eksotiske XLR kabler å låne ut, så kan vi gjerne ta en testrunde...