BBC Music Magazine

[kibsgard]

Jeg abonnerer allerede på Gramophone, men jeg vurderer å begynne å abonnere på BBC Music Magazine i tillegg. Jeg kjøper det jo likevel som oftest, og det er jo ca. like bra som Gramophone. Noe jeg liker med Gramophone-abonnementet er at bladet kommer ca. en uke før det kommer på Narvesen. Hvordan er dette for BBC MM? Jeg tviler på at jeg orker å abonnere hvis det kommer etter at det kommer på Narvesen, selv om det er billigere. Det er jo ikke alltid jeg kjøper det.

 

[Vidar P]

Det kommer før. Og cd'ene som følger med er verdt abonnementsprisen alene... og vel så det mange ganger

Mvh Vidar P

 

[kibsgard]

Takk for svaret. Da legger jeg inn en bestilling.

 

[costello]

Lagt inn bestilling jeg også...

Så får man jo 2 CD'er med Bach på kjøpet. Vet ikke hvilke, men det er ikke så nøye.

Har jo sånn sporadisk kjøpt klassiske blad med gratis CD, men det skal bli artig å få dette bladet i posten.

Mvh

 

[Bach_Man]

En bra deal med de cdene som følger med, mye spennende der, gjerne unge interessante artister. Gramophone sin cd er jo til sammenligning nesten verdiløs, spesielt etter at de kuttet ned lydklippene og la inn koseprat.

 

[Vidar P]

Godt valg av blad. Både "Building a Library", "Composer of the Month", reviews, features og "Music Travels" er godt lesestoff. Platene er som sagt oftest veldig gode, aldri under pari; enkelte ganger, flere ganger årlig, er de stormende gode (hvem abonnent husker vel ikke f.eks Purcell's "Dido & Aenas" i superfremførelse!).

Mvh Vidar P

 

[awe]

Også jeg har hatt glede av BBC Music Magazine fra tid til annen.

Per dato er det tre dominerende allround-klassiske blader fra britene: International Record Review (IRR), Gramophone (G) og altså BBC Music Magazine (BMM). De har litt ulik profil.
IRR: Mye tekst og mindre bilder. Henvender seg i større grad til musikkyndige i tilnærming og språk.
G: En mellomting av IRR og BMM mht. layout og innhold. Kan skilte med en del tunge navn blant klassiske musikkjournalister.
BMM: Mye bilder og mindre tekst. Lettlest.

Jolly good. Man kan velge og vrake i spesialisert lektyre. Det er britene gode på. Men jeg må tilstå at BMM kan være litt vel raske i svingene stundom. They've made me frown more than once, I'm afraid.

Jeg kan nevne flere, men nøyer meg med ett eksempel.

1. Årets februarutgave konsentrerer seg om Tsjaikovskij. Vedlagt cd byr som hovedverk på 2. symfoni med dirigenten Noseda og BBC Philharmonic, Ulster Orchestra. Klart for lytting og lesing. Lyden er lett og luftig. Orkesteret spiller kompetent. Men etter bare få minutter må en spørre seg selv om innholdet i musikken. Noe mangler, og denne fornemmelsen øker underveis. I finalen blir det ille: Høyt oppdrevet tempo der de musikalske poengene ryker i rask rekkefølge. Frem med bladet og intervjuet med Noseda: "I have to say, even in the revised version, the finale seems to me a bit too long, too repetitive...So I take the tempo perhaps a little bit faster...I think it works a little bit better that way." (Redigeringen er ikke tendensiøs.) En må gni seg i øynene og lese en gang til. Men nei. En spiller finalen en gang til. Den vinner seg absolutt ikke på gjenhør. Altså: Han synes ikke finalen er spesielt vellykket, så han setter opp tempoet!

Hvordan kan han finne på å dirigere musikk han bare liker så måtelig, eller til og med ikke forstår? Det er min mistanke. Ulike versjoner kommer ned fra hyllene. Ah! Vidt forskjellige tolkninger, men musikken puster, lever og gir mening. Siden dette ikke er en artikkel om 2. symfoni, tar jeg kortversjonen: Karajan/BPO og Pletnev/RNSO (begge DG) leder feltet. G velger Karajan, jeg velger Pletnev. Smak og behag. Jeg er redd det samme ikke kan gjelde Noseda/BBC PUO. Den burde ikke vært utgitt, og særlig ikke promotert og anbefalt av et fagtidsskrift for klassisk musikk.

 

[kbwh]

Jeg har bestemt meg for å være flink og ikke abbonere på noen av disse bladene. Min far holder Gramophone, og det er riktig flott, men det blir fort dyrt om man skal ha med seg de highlights som det pekes på hver måned.

Etter år med gubbene i Penguin og de yngre i Gramophone-guiden, har jeg funnet ut at det er minst like lærerikt å lese skriveføre musikkelskendes meninger på internettfora.

Det blir "bloody English" kun å få sine anbefalinger fra en liten krets musikkanmeldere i UK synes jeg.

Flott eksemplifisering, awe. Du er et unikum, virkelig.

 

[erato]

Glem ikke det amerikanske Fanfare. Dekker mye innspillinger de engelske bladene ikke dekket, og var i sin tid (avsluttet abonnementet mitt for ca 5 år siden) trolig det mest innholdsrike når det gjaldt plateanmeldelser.  I sin tid (jeg har 10 årganger) dekket det feks den internasjonale samtidsmusikken vesentlig bedre enn BMM og G gjorde.

Ellers er fonoforum og diapason på hhv tysk og fransk, jeg blar gjennom begge tidvis på biblioteket, en øyeåpner over alt som skjer på klassiskfronten utenfor det britiske området, det er MYE de britiske bladene ikke dekker.  

 

[Handsoer]

Takk til awe og valentino.
En plass må en starte, men jeg har avsluttet mitt abo på BBCMM, mest fordi bladet ble for lite interresant. Cd'ene er helt greie, tror nok jeg har etpar som jeg har spillt mer enn x 20.
Nå abonnerer jeg ikke på noen, og det jeg savner er International Record Review. De anmelder musikk, uavhengig av selskap, utøver eller komponist. Hadde gode og grundige bakgrunnsartikler de første 2 årene ihvertfall.

The Penguine Good CD guide er vel et must uansett.

 

[awe]

Dette er innlegg nr. to fra min side i denne - etter Hifisentralen-standard - antikvariske tråden, og det bygger på det foregående. I september-utgaven av BMM fant jeg en anmeldelse som må få selv det mest besinnede menneske til å reagere. Et drøyt halvår etter lanseringen finner man det for godt å omtale Maazel/NYPOs Stravinskij/Ravel-utgivelse i DG Concerts-serien. Det kan godt være at dette er det verste makkverket av en anmeldelse i et fagtidsskrift jeg har lest noen gang.

Christopher Dingle heter tufsen, og han har all mulig grunn til å skamme seg over sin virksomhet som anmelder. Etter først å ha dømt utgivelsen nord og ned med den generelle uttalelsen ".. these performances do not have much to say about the music.", gir han seg i kast med en argumentasjon som er like syltynn som den er direkte feilaktig. Jeg plukker argumentene ett for ett som eksempler til skrekk og
advarsel.

1. "there is little sense that this is ballet music."
Hva skal det bety? Svak rytmikk? Uheldige tempi? Vi må bare gjette, for nærmere begrunnelse er ikke å finne.

2. (Om Ravels Daphnis et Chloé) "..the opening sunrise is accompanied not so much by forest murmurs as mutterings,....it seems to be
cocoa that fuels the "Danse Bacchanale".
Vi skjønner jo nå at vi har med en språkets mester å gjøre, en som håndterer språklige bilder like elegant som det musikkfaglige. Rent
bortsett fra at omtalte sats faktisk heter "Danse Générale", må enhver begripe at maestro Maazel var angrepet av sløvsinn denne
kvelden. Nei og nei, mumling og kakao på en gang!

3. "The Firebird's "Infernal Dance" is leaden-footed, lacking the visceral excitement generated by Bernstein with the same orchestra.."
Dette tredje og siste argumentet er selvfølgelig nådestøtet. En oppvisning i ren Zorro-stil, før det hele rundes av med nok en generell
kommentar: "None of the works takes wing when it really matters."

BMM gir karakter for "performance" og "recording", nærmere bestemt fra en til fem stjerner. Tolkning/fremførelse får i dette tilfellet to stjerner, mens lyden får fem (selv om mr. Dingle jamrer i sterke ordelag over mangel på SACD-utgave). Leseren må konsekvent få det inntrykk at dette er eksepsjonelt kjedelige tolkninger som en for all del bør styre unna. De to første argumentene er tåkeprat og langt på vei innholdstomme. Det siste argumentet ser bedre ut, men er i virkeligheten ren desinformasjon. Jeg kjøpte disse opptakene på cd da de kom, og de er et fyrverkeri av orkesterspill, klangfarver og dynamikk. Ikke like utagerende eksplosive som gjengen i Chicago, men absolutt med like mye bitt, nerve og tekniske/atletiske ressurser. Nok av "visceral excitement", med andre ord.

Det finnes andre og bedre anmeldere i BMM, men bladet mister seriøsitet og troverdighet ved å publisere slikt tøv som dette. Jeg mener det bidrar til at BMM havner et par hakk under de to andre klassiske magasinene i kvalitet, og at det må leses med en ekstra drøy klype salt. Det blir i salteste laget for denne leseren.

 

[awe]

For en som virkelig nyter engelsk litteratur, musikk og humor, er det dobbelt irriterende å støte på det tomme snobberi som dessverre også er en del av (sør-)engelsk kultur. Et eksempel på dette er "The Richard Morrison Column" i BBC Music. I mars-utgaven lurer han på hvorfor Edward Gardner sier opp sin stilling ved Den engelske nasjonaloperaen. Gardner beskrives av Morrison som allerede betydelig, og med talent og potensial til å bli en av de aller største. Nå, det sjokkerende er ikke at han sier opp ved ENO, men at han går til "..the not exactly world-famous Bergen Philharmonic."! Kan det være at han trenger en "..recuperative period in some musical outpost", undrer Morrison, eller skyldes det at ".. Bergen offered Gardner financial rewards well beyond what any British ensemble could pay."? Han nevner Bamberg, Munchen og Luzerne som andre eksempler på ubetydelige steder og/eller orkestre som har kjøpt seg store navn "..to leap quickly from obscurity to international acclaim..". Hele tiden i en konsekvent frekk, plump, nedlatende, arrogant, overforenklet og selvgod tone. Så tendensiøst beskåret til formålet er beskrivelsene at hele spalten er en vits med tanke på informasjon og forståelse. Morrison runder kjekt av med at Gardner nok kommer tilbake, med erfaring og "..a nicely bulging wallet. But I hope he does come back to us soon. He's too exciting a talent to be stuck for long in a Norwegian fjord." Morrison er komplett ufordragelig, selvsagt, og en tom hylse hva angår tekstens tema. Jeg tror ikke at han prøver engang. Formålet er å hevde egen og engelsk overlegenhet, og å rakke ned på provinsene - som er nesten alle andre. Og det verst tenkelige er altså en norsk fjord. Eller er han kanskje redd for at England skal tape ytterligere terreng, økonomisk, kulturelt og på den internasjonale musikkscenen?

 

[erato]

Gardner er en glitrende dirigent, og det er utvilsomt penger involvert (Rieberstiftelsen la penger på bordet), men britene har problemer med å forstå at de er et passelig stort land i utkanten av Europa, og ikke lenger sentrum i et imperium. Bergensorkesteret er i meget høy klasse etter hvert, noe som alle som følger med på plateanmeldelser etter hvert vet.

 

[awe]

Det er nettopp det som er poenget, Erato. Bergen filharmoniske hevder seg virkelig bra i mange sammenhenger, og det bør en kjent spaltist i BBC Music vite. Jeg har ham mistenkt for å snakke mot bedre vitende, så desorientert kan han umulig være. Hvorfor? Tyskland har for lengst overtatt ledertrøyen både på bredde og nivå i den klassiske musikkverdenen, og det smerter nok en imperiets sønn å se britiske talenter bli fristet av et attraktivt orkester i Bergen - med gode rammevilkår og på fremmarsj. Det kan jeg i grunnen forstå. Det jeg ikke forstår, er at han som en sentral britisk røst på feltet, tror han kan oppnå noe som helst med plump arroganse og nedlatenhet. Meg gleder det å se hva den langsiktige satsningen på kultur og musikk i Bergen har ført - og fremdeles fører - til.

 

[ErosLoveking]

Engelskmenn er engelskmenn, bergensere er bergensere. "Morsomt" regnestykke. Hilsen livsglad trønderfaen

 

[awe]

Jeg er telemarking, med bergensk mor. Men mye sterkere enn tilknytningen til landsdel og nasjon, er gleden ved musikk. Det er lidenskap! Så jeg reiser gjerne for å oppleve det ypperste, og i disse opplevelsene er jeg aller mest hjemme. Slik er det vel i vår velstående, individualiserte del av verden. På en måte reiser vi i tid og rom når vi opplever musikk foran avspillingsutstyret der vi bor også. Fra min adresse er det omtrent like lettvint å reise til London som til Bergen. Eller Oslo, for den sakens skyld. Jeg fulgte eventyret med Jansons i Oslo i sin tid, og det kan godt være at Bergen blomstrer med Gardner At han, som Jansons eller Rattle, får kunstnerisk klaff, blir lenge og tar et veldig godt orkester til neste nivå.