Vel, du er nok inne på noe der. Men noen av dem kan finne på å like musikken. Hvis jeg ikke husker feil så har frøkna i Casa Evo tendenser i retning av rockabilly. Eller hadde, disse tenåringene er så flyktige. Ser en form for rød tråd i juniors skiftende musikksmak, og det er ikke slik at han legger ting bak seg for godt. De bare skifter fokus oftere enn vår generasjon gjorde, noe som kan føre dem i uante retninger når de kommer til anerkjennelsen om at dagens populærmusikk ikke har en like rikholdig meny å tilby. Vil vi gamle hevde...
Men det der er altså ei knall plate.
Dere blakker dere ikke på å bestille et eksemplar, € 8 i mint tilstand fra Frankrike. De fleste av låtene er nykomponerte av ham selv og en av hans sønner, Greg. Jeg har faktisk Gregs gamle Zippo liggende et sted, jeg byttet den til meg mot en halvliter i Oslo eller Bergen i 1987. Fresh rockabilly som er tro mot musikkens sjel fra 1989, altså.
Her er jeg i ferd med å runde av etter en kveld foran TV-skjermen (binge watching av serien Good Place på Netflix. Anbefales!), og musikk er det som står på menyen. For å være presis, Chet Bakers Baker's Holiday fra 1965. Det er ikke en av hans beste plater, men i mine ører langt bedre enn det meste av hans øvrige produksjon i perioden. Jeg har jo skrevet det mange ganger før, Baker fra ca 1960 og fram til comebacket på syttitallet er så sterkt preget av hans rusmisbruk at jeg opplever at det ofte går ut over kvaliteten på hans ytelser. Det som gjør Baker's Holiday annerledes enn mange andre fra den tiden er at han åpenbart er i en av de bedre formperiodene på sekstitallet. Hvordan vet vi det? Rett og slett fordi han får lov til å synge. Det første som forsvant når han var i dårlig form var stemmen, Keepnews nektet ham å synge på et i mine ører oppskrytt album fra årene før dette.
Ellers er det fortsatt flygelhornet som gjelder, som er en annen indikator på at han ikke har vært helt i form. Han har altså på denne platen hatt krefter til å synge, men ikke til å spille trompet. Det siste tror jeg hadde med at han ble lat i utviklingen sin. Det virker for meg som om han på dette albumet egentlig er i god nok form til å spille trompet, men det har blitt så komfortabelt for ham å plukke opp flygelhornet isteden. Dette er bare noen tanker jeg gjør meg fordi jeg opplever at jeg har skjønt litt av hvordan han fungerte, og ser helt klar sammenheng mellom ytelse og rusmisbruk i hans karrière. Eller kanskje det hadde med god tilgang til topp kvalitet heroin som gjorde at han ytte best i enkelte perioder. For eksempel på synes jeg at hans teknisk og kunstnerisk beste periode etter femtitallet er tiden hans på Steeplechase i København. Neppe en by for helsekuropphold for en hardhudet junkie. Eller kanskje det var det? Konen hans fortalte meg i Haugesund i 1983 at han hadde vært uten heroin en god stund. Men det var fire år etter at han spilte inn de mest ikoniske Steeplechase-utgivelsene. Og det er naturlig å undre seg hvordan slikt forløper seg i en så ubehjelpelig narkoman som han faktisk var. Han var ikke den ressurssterke Miles Davis, han var den typen som du gjerne traff under broen samme med de andre utslåtte individene med sprøytestikk over alt.
Men tilbake til Baker's Holiday. Den heter det fordi det er en hyllest til Billie Holiday, så låtene er fra hennes katalog. Altså byr det på mer vokal enn vanlig på hans sekstitallsplater. Tromp... flygelhornet hans er lyrisk som faen, slik er det nå engang med Chet Baker. Han uttrykker følelser, og kanskje det er derfor vi gjerne dyrker middelmådige album fra ham. For det gjør jo jeg også. Dette synes jeg er flott, men det har ingen stor kultstatus så kritikerkorpset er neppe panegyriske i alle fall. Kanskje det blir for pent? Ikke vet jeg, men for meg er det å høre ham i noe jeg tolker som fint balansert form en glede for ørene.
En annen glede for både meg og sikkert mange andre er at den er å finne som Tidal Masters.
Og med det skjenker jeg meg en bitteliten klunk, hever glasset rett i været for å ikke diskriminere noen himmelretninger, og sier skål. Chet er ferdig, jeg må finne noe annet å avrunde med fordi jeg er liksom ikke helt ferdig. Men god natt kan jeg skrive, for det blir med den ene klunken.
