Jeg synes ikke analogiene til kapasitans og induktans var kjempegode. La meg presisere hvordan jeg tenker (og det blir også mer gyldig mht energi):
Når vi tilfører elektrisk ladning til en kondensator øker dennes elektriske potensiale. Dette kan sammenliknes med å komprimere en fjær. Dette potensialet kan tas ut ved å koble en last mellom polene på kondensatoren. Man kan på samme måte la fjæren utføre et arbeid. Dette arbeidet tilsvarer da den energien som krevdes for å komprimere fjæren. I sammenhengen impedans har dette en litt annen egenskap, nemlig at når man komprimerer fjæren så skjer dette uten forsinkelse. I det man begynner å tilføre kraft til fjæra får man umiddelbar respons av samme størrelse som den tilførte bevegelsen. Når fjæra begynner å komprimeres derimot, vil den tilførte kraften møte en større motstand, og fjæra vil dermed respondere med mindre bevegelse. Når kraften vendes vil derimot fjæra hjelpe bevegelsen i gang, og den vil komme i gang raskere enn den tilførte kraften tilsier. Når fjæra så strekkes vil den tilførte kraften igjen møte motstand og bevegelsen begrenses. Dette gjør at man både får en reduksjon i bevegelsen som følge av fjærens egenskaper, men bevegelsesmønsteret til systemet vil også ligge litt i forkant av den tilførte kraften. På denne måten vil en kondensator tilføre en negativ fasedreining (en akselrasjon av fasen) og størrelsen på denne effekten avhenger av hvor stor dempningen er. Vi vet fra delefilterteori at når en kondensator alene demper et signal 3dB vil den samtidig akselerere fasen med 45 grader, altså tilsvarende 1/8 signalperiode. I elektriske kretser tilsvarer den påtrykte kraften selve spenningen i det elektriske signalet, mens systemets respons tilsvarer strømmen. Det betyr at når en kondensator sitter i serie med kretsen vil den ha den egenskapen at den trekker mye strøm i starten på signalet, mens strømmen avtar etter hvert som kondensatoren lades opp. Det maksimale strømtrekket ligger dermed ikke på samme punkt i tid som den maksimale spenningen slik det gjør ved resistive laster.
Om vi ser på induktans så kan vi si at ekvivalenten til masse er riktig, men vi må tenke oss dette for eksempel som en stein i verdensrommet. Man gir massen en dytt, og den beveger seg friksjonsfritt avgårde uten å endre retning eller hastighet. Det kreves en kraft for å stoppe denne bevegelsen. Dette betyr at når man tilfører en kraft så tar det tid før legemet oppnår samme hastighet som den tilførte kraften. Når dette først inntreffer beveger det seg villig videre, og når den tilførte kraften vender vil legemet motsette seg vendingen, og det tar tid før vendingen av kraften faktisk endrer retningen på legemet. På samme måte som for kapasitansen får vi et avvikende forhold mellom input og respons, men responsen er her forsinket. Det betyr at kraften (spenningen) som utøves på objektet/massen (induktansen) fører til at objektet responderer med en bevegelse (strøm) som ligger forsinket i forhold til kraften. På samme måte som kapasitansen vil dette gjøre at strømmen ligger 45 grader ute av fase ved -3dB.
Siden disse to komponentene kan holde på hhv kinetisk og potensiell ennergi kan man koble to slike komponenter sammen og få dem til å kaste energi frem og tilbake mellom seg slik at den tilførte energien veksler mellom å være kinetisk og potensiell. Dette kaller vi en resonanskrets. En slik krets har det vi kaller høy Q-verdi, noe som betyr lite tap. Dersom man setter en motstand i kretsen vil denne omsette en del av energien til varme slik at energi tapes. Man får da lavere Q som følge av det økte tapet. Q forteller oss med andre ord noe om hvor lenge resonansen vil fortsette før den dør ut og havner under en gitt grenseverdi relativt til utgangspunktet.
