Vidar P skrev:
Man spesialiserer seg ved å arbeide innen sin spesialitet. Ganske enkelt. Noen små kurs og noen års arbeide så er man spesialist, de fleste leger blir det. Som spesialist selv så kan jeg bekrefte at det ikke skal noen videre studier utover embedsstudiet til, såvidt jeg vet iallefall, og såfremt autorisasjonskontoret ikke har gjort samme feil som da de ansatte sin direktør Liv i sin tid
Nå tuller du godt Vidar P.
En psykologisk spesialitet er bygd opp etter modell av legenes. Det finnes som hos dere en rekke spesialiteter; barnepsykolog, skolepsykolog, klinisk voksen psykolog, rus, PUH, organisasjonspsykolog, samfunnpskykolog, nevropsykolog osv.
For å bli spesialist i psykologi kreves det minst 5 års nærmere definert arbeid innen feltet psykologen ønsker å bli spesialist i. Hvis man vil bli bli banepsykolog, f eks, må man jobbe mest med barn. Og vice versa med voksenpsykolog. Det kreves sengepostpraksis, førtelinjepraksis, poliklinisk praksis og forpliktende samarbeid med tverfaglig team bestående bl a lege. (Kan dog være ass lege).
Det kreves en rekke sideløpende obligatoriske kurs, og noen selvvalgte. Eller man kan følge allerede oppsatte kurs, f eks fra Institutt for kognitiv terapi, Institutt for Psykoterapi, Psykoanalytisk Institutt osv, eller man kan følge Psykologforeningens egne kurs.
Det kreves ca 200 timer sideløpende veileding over minst 2 år hos en allerede godkjent spesialist, og psykologen skal levere en egenprodusert artikkel som omhandler et tema innfor sin spesialitet.
Så kan man søke om å bli godkjent spesialist. En del blir ikke godkjente ved første søknad.
Gjennomsnittlig tid på spesialisering for psykolger er 8 år.
Trøste og bære hvis kirurgene kun har grunnutdanningen sin, eller gynekologene, eller indremedisinerne, eller nevrologene eller som du antyder; almennlegene.
Psykiaterne har liknede spesialisering som psykologene, men har større krav til innholdet i praksisen og ikke noe krav til artikkelskriving.