Noen som vet hvor dypt den berømte/beryktede pedaltonen i begynnelsen går? Mener å huske noe med 32, men det er kanskje 32' orgelpiper, snarere enn 32Hz? Jeg spør fordi dette kom opp under en familiesammenkomst ikveld.
Also sprach Zarathustra
- Trådstarter Steinar_Lund
- Startdato
Den jeg har hørt er iallefall ikke 32 hz, for da hadde jeg ikke hørt den i tidligere tider. Om 32 er et nøkkeltall så har det sikkert med andre ting enn hz å gjøre. Men det er kun basert på at jeg har hørt dette med høyttalere som ikke skal gå på langt nær så dypt. Dessuten er det ikke mye tone igjen ved 32 hz… den dypeste strengen på en elbass er normalt stemt rundt 40hz åpen.
OK. Så i den grad 32 i det hele tatt er involvert her, har det vel snarere med orgelpipene å gjøre. Etter å ha googlet litt, forstår jeg forøvrig at det er mer enn bare orgel (og pauker) i starten, bl.a. kontrafagott og kontrabass. Og da er det vel neppe dypere enn 40hz?
- Ble medlem
- 25.12.2003
- Innlegg
- 3.071
- Antall liker
- 34
Det skal visstnok være snakk om 32 hz fra 16' piper ifølge diverse nettsteder. Andre igjen snakker om 16 hz fra 32' piper.
Da har jeg nok aldri hørt den 
Du verden.Jøgga skrev:
Da er det kanskje ikke så rart det låter litt grumsete. Jeg tenker konkret på Karajans innspilling. Den fra syttitallet. På DG. Edit: På CD.
Og det har man f.eks. i Nidarosdomen. Var på en konsert for mange år siden med orgelmusikk av Liszt. Tror det var Nikolas Kynaston som spilte. Der følte jeg lufttrykket av de laveste tonene uten å høre noe. Steinmeyerorgelet i Nidarosdomen har rimelig god output på 16 Hz. Stolene der det ikke satt noen klapret.
Vi som har Karajan (og Reiner/CSO 1954) på vinyl får vel klare oss med overtonene da, grunntonen blir neppe med på vinylen. Men tonen høres jo allikevel, selv på stativere da.
Kynaston har gitt ut en CD med orgelmusikk av Liszt. Lyden på den er visst legendarisk.otare skrev:
Tror det. CDen er på Guild. Husker ikke serienr.otare skrev:
S
Supertramp
Gjest
Jeg har OST versjonen av denne fra 2001-filmen på CD, men også selve filmen på DVD.
Filmen er vel ispedd ekstra bass for det er enda mere i bunnen der enn på CD.
På CD er det hele 3 "versjoner", 2 med The Vienna Philharmonic, Herbert Von Karajan men også 1 med The Sudwesfunk Orchestra. Sistnevnte er dypere - ihvertfall er subelementet i mye mer bevegelse i begynnelsen enn på de 2 første....
Hva regner dere som referanseinnspilling av dette verket (Prelude spesielt) ?
Denne?
Sinopoli har jeg god erfaring med - noen som har hørt denne?:
Filmen er vel ispedd ekstra bass for det er enda mere i bunnen der enn på CD.
På CD er det hele 3 "versjoner", 2 med The Vienna Philharmonic, Herbert Von Karajan men også 1 med The Sudwesfunk Orchestra. Sistnevnte er dypere - ihvertfall er subelementet i mye mer bevegelse i begynnelsen enn på de 2 første....
Hva regner dere som referanseinnspilling av dette verket (Prelude spesielt) ?
Denne?
Sinopoli har jeg god erfaring med - noen som har hørt denne?:
N
nb
Gjest
Vidar P får eventuelt arrestere meg, men når det gjelder R. Strauss er det ofte Karajan som gjelder.Supertramp skrev:
Ikke når det gjelder første ffr stereoinnspilling av Zarathustranb skrev:
Da er det stort sett denne (fra 1954) som gjelder;
Borsett fra det så gjelder vel Kempe minst like mye som Karajan vel. Karajan er jo alltid der, men sjelden aller best. Imo.
N
nb
Gjest
Når du nevner det, så har jeg lest om den der noen ganger, så du er neppe alene om den oppfatningen. Har den ikke selv, men er jeg snill får jeg den kanskje av meg selv i gave ved en passende anledning.Vidar P skrev:Ikke når det gjelder første ffr stereoinnspilling av Zarathustra
Da er det stort sett denne (fra 1954) som gjelder;
S
Supertramp
Gjest
Mulig jeg slår til på en SACD med Kempe innspillingen, eller denne:
Royal Philharmonic Orchestra (Artist), Richard Strauss (Composer), Charles Mackerras (Conductor)
Royal Philharmonic Orchestra (Artist), Richard Strauss (Composer), Charles Mackerras (Conductor)
Karajan spilte den også inn på slutten av 50-tallet, på Decca. Synes det er mer trøkk i begynnelsen der enn på DG-versjonen. Når jeg hører dette stykket, får jeg assosiasjoner til Skapelsen. I begynnelsen ligger Gud og brummer noen sekunder, og så plutselig eksploderer det hele i noe jeg føler som "Licht!", og så er det hele i gang. Det siste hører jo egentlig til Haydns "Die Schöpfung", men det får ikke hjelpe. ;D
Synes du skal spandere på deg den snarest- det fortjener allenb skrev:Når du nevner det, så har jeg lest om den der noen ganger, så du er neppe alene om den oppfatningen. Har den ikke selv, men er jeg snill får jeg den kanskje av meg selv i gave ved en passende anledning.Vidar P skrev:Ikke når det gjelder første ffr stereoinnspilling av Zarathustra
Da er det stort sett denne (fra 1954) som gjelder;
Jeg har sannelig også en utgave i samlingen:
Richard Strauss - Also Sprach Zarathustra, Op. 30 [LIM K2HD 035]
http://www.amazon.co.uk/Also-Sprach-Zarathustra-Zubin-Mehta/dp/B001GA0GS4
Richard Strauss - Also Sprach Zarathustra, Op. 30 [LIM K2HD 035]
http://www.amazon.co.uk/Also-Sprach-Zarathustra-Zubin-Mehta/dp/B001GA0GS4
Vidar P skrev:Ikke når det gjelder første ffr stereoinnspilling av Zarathustranb skrev:
Da er det stort sett denne (fra 1954) som gjelder;
Borsett fra det så gjelder vel Kempe minst like mye som Karajan vel. Karajan er jo alltid der, men sjelden aller best. Imo.
Dumt spørsmål, men la det stå til: Hva betyr ffr?
Sånn helt forenklet, når man blir ferdig med de kjekke fra Karajan og Munch, så syns jeg det er Rudolf Kempe som gjelder i Richard Strauss, og Zarathustra kan fåes på denne
hvis man da ikke var så lur å få tak i boksen
Kempe var litt av en Strauss-spesialist, elsket av noen og sett ned på av andre, men for meg finner han den riktige balansen mellom sentimentalitet, eleganse og patos i Richard Strauss.
ed: boksen er vel verd prisen også på grunn av hornkonsertene med Peter Damm som solist. Den beste tilgjengelige mener jeg.
Ellers kan nevnes Andre Previn, som jeg også er underlig svak for
Jørgen
hvis man da ikke var så lur å få tak i boksen
Kempe var litt av en Strauss-spesialist, elsket av noen og sett ned på av andre, men for meg finner han den riktige balansen mellom sentimentalitet, eleganse og patos i Richard Strauss.
ed: boksen er vel verd prisen også på grunn av hornkonsertene med Peter Damm som solist. Den beste tilgjengelige mener jeg.
Ellers kan nevnes Andre Previn, som jeg også er underlig svak for
Jørgen
For de som lurer på hva de egentlig hører (eller burde høre) i åpningen på Also Sprach Zarathustra, så er det et orgel som spiller pedal C (på 32Hz, jada), kontrafagott med kontra C (senter 64Hz), stortromme trille (stille buldring) med pauker til hjelp, og kontrabasser med tremolo kontra C i doble oktaver.
Hvis alt man hører er orgeltonen, har man et problem med frekvensresponsen og oppløsningen i det lavere registeret. Hvis man hører bare buldring har man en viss dekning men ujevn respons og dårlig kontroll. Hvis man har Sennheiser HD800 eller Stax elektrostater på hodet og noen timer for seg selv midt på natten hører man det hele, også på gamle innspillinger, og kan sjekke det mot partituret på
http://imslp.info/files/imglnks/usi...s_-_Also_sprach_Zarathustra__orch._score_.pdf
Samtidig må det sies at åpningen her ikke er det mest spennende, i tillegg til at alle selvfølglig har hørt den hundre ganger før. Løft gjerne IQen over minimum, åpne for to eller flere dimensjoner i musikken, og la spilleren gå forbi de første to minuttene. Det ligger mye mer der enn bassen i åpningen.
Hvis alt man hører er orgeltonen, har man et problem med frekvensresponsen og oppløsningen i det lavere registeret. Hvis man hører bare buldring har man en viss dekning men ujevn respons og dårlig kontroll. Hvis man har Sennheiser HD800 eller Stax elektrostater på hodet og noen timer for seg selv midt på natten hører man det hele, også på gamle innspillinger, og kan sjekke det mot partituret på
http://imslp.info/files/imglnks/usi...s_-_Also_sprach_Zarathustra__orch._score_.pdf
Samtidig må det sies at åpningen her ikke er det mest spennende, i tillegg til at alle selvfølglig har hørt den hundre ganger før. Løft gjerne IQen over minimum, åpne for to eller flere dimensjoner i musikken, og la spilleren gå forbi de første to minuttene. Det ligger mye mer der enn bassen i åpningen.
Ikke dumt spørsmål, heller uvettig bruk av begrepet fra min side. Sleivete begrep muligens, men Full Frequency Range (Recording). Brukt av flere plateselskaper på den tiden for å fortelle at de fikk med høy diskant og lav bass, det var slett ingen selvfølge på den tiden.Barbaresco skrev:
spennede saker ffr visste ikke jeg hva var heller Vidar , takk for oppklaringen....
Man lærer så lenge man lever...
Jeg tar en tur til Gøteborg på Mandag , for å lete etter klassisk på vinyl.
skal ha denne fra R.Strauss på minne,.
Espen
Man lærer så lenge man lever...
Jeg tar en tur til Gøteborg på Mandag , for å lete etter klassisk på vinyl.
skal ha denne fra R.Strauss på minne,.
Espen
Det var noe av det siste som kom før stereo kom det der.
Vedlegg
Kjøpte min på MDT jeg, der er den forresten på tilbud nå.
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//7591.htm
http://www.mdt.co.uk/MDTSite/product//7591.htm
V
vredensgnag
Gjest
Mange orkestre som har innledet en Cinema Classics utgivelse med "Soloppgangen."
Har alltid likt blåserne i Zinmans versjon med Tonhalle Orkester Zürich.
Karl Böhm har en med Berlin Philharmoniker der de har latt være å sette paukene i en tunnel, og det er fint.
Av interesse er hvor få som respekterer "pustepausen i dyplyden" før blåserne kommer inn - enkelte glir rett over denne pausen, andre markerer den så man opplever det som et klipp.
Karajan gjør som Tennstedt og glir rett over den, i ulike innspillinger, og har forresten noen skrekkelige pauker i sin Wiener Philharmoniker versjon. Nesten så man skulle tro Karajan viftet under protest.
Solti respekterer pustet - men ikke som Böhm, som tar seg tid til å rulle en røyk for han går videre. Mackerras løfter foten av pedalen, men går på igjen.
Selv Nic Raine, i sin absurd bassmarkerte City of Prague Philharmonic versjon, følger notene presist.
Haitink gjør et lite kniks. Zinman er i "det må være en feil" skolen.
Og så gir vi minuspoeng til alle som faktisk barberer åpningen, fordi deres produsenter ønsker å unngå en lang stum innledning (for anlegg som ikke går så dypt).
Er enig med Jøgga, hele verket er lytteverdig så det holder, og man har ikke levd før man har hørt Reiners versjon av Das Grablied med CSO.
;D
Må jeg ellers, på det aller, aller sterkeste, få anbefale Ein Heldenleben og spesielt Till Eulenspiegel med Cristoph von Dohnanyi, med Cleveland Symphony Orchestra.
(Helt en passant, som en total tangent, er det ingen som har gjort en så dårlig åpning på Eroica som Rattle med Wiener Philharmoniker; det kom jeg på nå, fordi jeg nettopp har hørt Reiners med Chicago SO.)
Har alltid likt blåserne i Zinmans versjon med Tonhalle Orkester Zürich.
Karl Böhm har en med Berlin Philharmoniker der de har latt være å sette paukene i en tunnel, og det er fint.
Av interesse er hvor få som respekterer "pustepausen i dyplyden" før blåserne kommer inn - enkelte glir rett over denne pausen, andre markerer den så man opplever det som et klipp.
Karajan gjør som Tennstedt og glir rett over den, i ulike innspillinger, og har forresten noen skrekkelige pauker i sin Wiener Philharmoniker versjon. Nesten så man skulle tro Karajan viftet under protest.
Solti respekterer pustet - men ikke som Böhm, som tar seg tid til å rulle en røyk for han går videre. Mackerras løfter foten av pedalen, men går på igjen.
Selv Nic Raine, i sin absurd bassmarkerte City of Prague Philharmonic versjon, følger notene presist.
Haitink gjør et lite kniks. Zinman er i "det må være en feil" skolen.
Og så gir vi minuspoeng til alle som faktisk barberer åpningen, fordi deres produsenter ønsker å unngå en lang stum innledning (for anlegg som ikke går så dypt).
Er enig med Jøgga, hele verket er lytteverdig så det holder, og man har ikke levd før man har hørt Reiners versjon av Das Grablied med CSO.
;D
Må jeg ellers, på det aller, aller sterkeste, få anbefale Ein Heldenleben og spesielt Till Eulenspiegel med Cristoph von Dohnanyi, med Cleveland Symphony Orchestra.
(Helt en passant, som en total tangent, er det ingen som har gjort en så dårlig åpning på Eroica som Rattle med Wiener Philharmoniker; det kom jeg på nå, fordi jeg nettopp har hørt Reiners med Chicago SO.)
V
vredensgnag
Gjest
Har du Spotify, Emotikon, hadde det vært interessant å få din vurdering av Opus 30 med Tonhalle Orkester Zürich og David Zinman. (For alt jeg vet har du den ...)emotikon skrev:
Jeg har dessverre ikke Spoti og heller ikke Also Sprach med Zinman.
Skal se om jeg finner den et annet sted.
Blir alltid så nysgjerrig når folk kommer dragende med masse spennende alternative innspillinger på verk.
Skal se om jeg finner den et annet sted.
Blir alltid så nysgjerrig når folk kommer dragende med masse spennende alternative innspillinger på verk.
Det merkes hvilket forum man er på når 32 hz får slik oppmerksomhet. Når det er sagt, er denne åpningen viktig både i forhold til den litterære referansen og til komponisten og mennesket Richard Strauss. Tror jeg har postet en del om både "Don Quixote" og "Ein Heldenleben", som "Also Sprach.." bør ses i sammenheng med, hvis ovennevnte er uklart.
Kempe er flott og bør høres, til like med Reiner, Böhm, Dohnanyi, Solti og Sinopoli. Likevel må min stemme gå til Karajans DG-innspilling fra -74. Den rommer hele spekteret fra sorthet til ekstase, realisert gjennom orkesterspill i en klasse for seg. I Strauss kunne Karajan treffe de mange emosjonelle lagene slående presist samtidig som musikken alltid har skyv og fremdrift. Strauss' tonespråk er både romantisk og moderne på en gang, og i mine ører og min forståelse er Karajan den eneste som klarer å forene disse dimensjonene fullt ut. Stemingene skifter hurtig i denne musikken, og for hvert skifte må den nye stemningen treffe lytteren umiddelbart og med fullt utviklet klang. Timing, puls og tempo må sitte i ryggmargen hos de utøvende. I nevnte innspilling blir dette en eruptiv, ustoppelig kraft som binder verket sammen i én, gigantisk bevegelse.
Karajan/BPO gjorde en ny innspilling et tiår senere, der man godt nok lettere kan skille orgel og kontrabasser i åpningen. Også den er musikalsk sett medrivende, men mangler den uforlignelige elastisiteten og spontaniteten hos forgjengeren.
Kempe er flott og bør høres, til like med Reiner, Böhm, Dohnanyi, Solti og Sinopoli. Likevel må min stemme gå til Karajans DG-innspilling fra -74. Den rommer hele spekteret fra sorthet til ekstase, realisert gjennom orkesterspill i en klasse for seg. I Strauss kunne Karajan treffe de mange emosjonelle lagene slående presist samtidig som musikken alltid har skyv og fremdrift. Strauss' tonespråk er både romantisk og moderne på en gang, og i mine ører og min forståelse er Karajan den eneste som klarer å forene disse dimensjonene fullt ut. Stemingene skifter hurtig i denne musikken, og for hvert skifte må den nye stemningen treffe lytteren umiddelbart og med fullt utviklet klang. Timing, puls og tempo må sitte i ryggmargen hos de utøvende. I nevnte innspilling blir dette en eruptiv, ustoppelig kraft som binder verket sammen i én, gigantisk bevegelse.
Karajan/BPO gjorde en ny innspilling et tiår senere, der man godt nok lettere kan skille orgel og kontrabasser i åpningen. Også den er musikalsk sett medrivende, men mangler den uforlignelige elastisiteten og spontaniteten hos forgjengeren.
S