U
utgatt60135
Gjest
The Magnetic Fields - The Charm of the Highway Strip (1994)
The Magnetic Fields var ikke noe ukjent navn for meg, men musikken deres kunne jeg ikke huske så mye av. Det er først og fremst 69 Love Songs plata deres som jeg stadig har sett positivt fremhevet av andre. Jeg må da ha spilt den, men den kunne ikke ha gitt så store inntrykk da? Første møte med The Charm of the Highway Strip ble ikke så veldig god og jeg tenkte at dette endte noe i retning 4/10. Sløvete synging og den nokså uharmoniske og monotone bidraget fra musikerne falt ikke helt i smak. Men de skulle selvfølgelig få flere sjanser. Nesten påkrevd i stafett-trådene det. Og sakte men sikkert smøg den seg nærmere og nærmere de gode stimulansene. De klarte å sjarmere meg. Det lønner seg stadig å være tålmodig.
Bandnavnet har den homofile Stephin Merritt tatt fra en boktittel og han har flere musikkprosjekter bak seg. The Charm of the Higway Stripe (hva han ser i sjarmen med militære landingsstriper langs motorveier vites ikke), føles for meg tvers igjennom melankolsk og trist. Men litt gladtrist også.
Et nyere bilde av mannen:
Motorveien, eneste venn. Det er ganske så kraftfult vemodig.
I'm never going back to Jackson
I couldn't bear to show my face
I nearly killed you with my drinking
Wouldn't be caught dead in that place
Lonely highway, only friend
You've got me to keep you warm again
Lonely highway, don't you cry
Let me hold you in my arms tonight
And as I hurdled down the highway
Passed the factories and the graves
I think of all the years I've wasted
I think of all the years I've saved
Lonely highway, only friend
You've got me to keep you warm again
Lonely highway, don't you cry
Let me hold you in my arms tonight
Slik åpner albumet, mens de fleste tekster er vanskelige å tolke. Men det er vel ulike tanker og refleksjoner rundt mørke ensomme kjøreturer langs øde motorveier. Eller som metaforer. Som om han bare synger lavmælt og snøvlende trett av kjøringen.
Fjerde låt ut, I Have the Moon har tiltalende poesi. Og det sier alså jeg som ikke er noen poesimann.
We have walked in ancient times
And we've been burned for many crimes
We have ended many lives
But we never really died
You have the sun, I have the moon
You have to fly around the world all day
To keep the sun upon your face
I'd like to come and comfort you
But I'd be blinded by the blue
You have the sun, I have the moon
You're bound to die under the sun
And I'll be doomed to carry on
You have become like other men
But let me kiss you once again
You have the sun, I have the moon
Man det er mest musikken som skiller seg ut på en litt orginal måte. Det var kanskje blandingen av gotisk og moderne musikk føltes litt uharmonisk i begynnelsen, men som åpenbarte seg mer og mer som sjarmfullt og søtt. De spiller godt og sjelfullt i den samme sakte takten som endeløse veier. Sammen med den mørke og distinkte vokalen blir det hele ganske så sur-søtt.
Men særlig lystig er det ikke ....
8. Then the Open Road is Closing in:
Time, measured in dotted yellow lines has passed you by
and I never said an honest thing to you in all my life
Hard times go slowly and the good times never come
The world is a motor inn in the Iowa highway slum
when the open road is closing in
and you can't say where it ends and you begin
when every truckstop dive's you another five years off your life
when the open road is closing in
and the dotted yellow lines begin to spin
when the sky begins to fall on everything you like at all
you won't be coming home again
Ciao, you keep on drowning in the roads between the towns
now I have been closing all the shutters in the house
well, I know you'll be back when every tree is turning brown
you'll find the house is empty and the swingset's fallen down
På avslutningslåten kom det aldri noen tekst. Det føltes bare godt ....
Å plukke ut noen favorittlåter er ikke lett for plata er jevnt god. Den har blitt spilt utallige ganger og sansynligvis ender den opp i samlingen min og jeg skal definitivt sjekke ut mer fra den kanten.
Albumet hadde steget fra 4 til 7 på skalaen, men etter at jeg begynte å skrive og lytte mer intensivt til musikken og tekstene endte jeg enda et hakk opp;
8/10
The Magnetic Fields var ikke noe ukjent navn for meg, men musikken deres kunne jeg ikke huske så mye av. Det er først og fremst 69 Love Songs plata deres som jeg stadig har sett positivt fremhevet av andre. Jeg må da ha spilt den, men den kunne ikke ha gitt så store inntrykk da? Første møte med The Charm of the Highway Strip ble ikke så veldig god og jeg tenkte at dette endte noe i retning 4/10. Sløvete synging og den nokså uharmoniske og monotone bidraget fra musikerne falt ikke helt i smak. Men de skulle selvfølgelig få flere sjanser. Nesten påkrevd i stafett-trådene det. Og sakte men sikkert smøg den seg nærmere og nærmere de gode stimulansene. De klarte å sjarmere meg. Det lønner seg stadig å være tålmodig.
Bandnavnet har den homofile Stephin Merritt tatt fra en boktittel og han har flere musikkprosjekter bak seg. The Charm of the Higway Stripe (hva han ser i sjarmen med militære landingsstriper langs motorveier vites ikke), føles for meg tvers igjennom melankolsk og trist. Men litt gladtrist også.
Et nyere bilde av mannen:
Motorveien, eneste venn. Det er ganske så kraftfult vemodig.
I'm never going back to Jackson
I couldn't bear to show my face
I nearly killed you with my drinking
Wouldn't be caught dead in that place
Lonely highway, only friend
You've got me to keep you warm again
Lonely highway, don't you cry
Let me hold you in my arms tonight
And as I hurdled down the highway
Passed the factories and the graves
I think of all the years I've wasted
I think of all the years I've saved
Lonely highway, only friend
You've got me to keep you warm again
Lonely highway, don't you cry
Let me hold you in my arms tonight
Slik åpner albumet, mens de fleste tekster er vanskelige å tolke. Men det er vel ulike tanker og refleksjoner rundt mørke ensomme kjøreturer langs øde motorveier. Eller som metaforer. Som om han bare synger lavmælt og snøvlende trett av kjøringen.
Fjerde låt ut, I Have the Moon har tiltalende poesi. Og det sier alså jeg som ikke er noen poesimann.
We have walked in ancient times
And we've been burned for many crimes
We have ended many lives
But we never really died
You have the sun, I have the moon
You have to fly around the world all day
To keep the sun upon your face
I'd like to come and comfort you
But I'd be blinded by the blue
You have the sun, I have the moon
You're bound to die under the sun
And I'll be doomed to carry on
You have become like other men
But let me kiss you once again
You have the sun, I have the moon
Man det er mest musikken som skiller seg ut på en litt orginal måte. Det var kanskje blandingen av gotisk og moderne musikk føltes litt uharmonisk i begynnelsen, men som åpenbarte seg mer og mer som sjarmfullt og søtt. De spiller godt og sjelfullt i den samme sakte takten som endeløse veier. Sammen med den mørke og distinkte vokalen blir det hele ganske så sur-søtt.
Men særlig lystig er det ikke ....
8. Then the Open Road is Closing in:
Time, measured in dotted yellow lines has passed you by
and I never said an honest thing to you in all my life
Hard times go slowly and the good times never come
The world is a motor inn in the Iowa highway slum
when the open road is closing in
and you can't say where it ends and you begin
when every truckstop dive's you another five years off your life
when the open road is closing in
and the dotted yellow lines begin to spin
when the sky begins to fall on everything you like at all
you won't be coming home again
Ciao, you keep on drowning in the roads between the towns
now I have been closing all the shutters in the house
well, I know you'll be back when every tree is turning brown
you'll find the house is empty and the swingset's fallen down
På avslutningslåten kom det aldri noen tekst. Det føltes bare godt ....
Å plukke ut noen favorittlåter er ikke lett for plata er jevnt god. Den har blitt spilt utallige ganger og sansynligvis ender den opp i samlingen min og jeg skal definitivt sjekke ut mer fra den kanten.
Albumet hadde steget fra 4 til 7 på skalaen, men etter at jeg begynte å skrive og lytte mer intensivt til musikken og tekstene endte jeg enda et hakk opp;
8/10
