Albumstafetten 7

[atonal]

Til orientering kommer Violator fra meg og Burnt_Island om kun kort tid, grunnet sistnevnte persons fravær fra datamaskiner fra i morgen og noen dager framover. Hold your breath, gentlemen.

Violator er DM`s kanskje beste plate, spent på anmeldelsene der.

Ellers en fornøyelig tråd sett fra sidelinjen, synes dette går bra ;D ;D
Keep up the good work, mange gode tips her!

 

[H.R]

Til orientering kommer Violator fra meg og Burnt_Island om kun kort tid, grunnet sistnevnte persons fravær fra datamaskiner fra i morgen og noen dager framover. Hold your breath, gentlemen.

Violator er DM`s kanskje beste plate, spent på anmeldelsene der.

Ellers en fornøyelig tråd sett fra sidelinjen, synes dette går bra ;D ;D
Keep up the good work, mange gode tips her!

Hiv deg på neste runde da vel - så blir det enda mer fornøylig.
Å sitte på gjerdet og ikke delta er bare halvparten så morro som å delta.

 

[Kaare G. Opsahl]

Det er plass til flere i stafetten, regner med at baluba våger seg utp? i neste runde

 

[baluba]

Det er plass til flere i stafetten, regner med at baluba våger seg utp? i neste runde

Pft. Min motvilje sitter ekstremt langt inne. Det handler om høytidelige løfter til meg selv, avgitt for mange år siden. Jeg er trofast mot mine idealer. ;D

 

[atonal]

Til orientering kommer Violator fra meg og Burnt_Island om kun kort tid, grunnet sistnevnte persons fravær fra datamaskiner fra i morgen og noen dager framover. Hold your breath, gentlemen.

Violator er DM`s kanskje beste plate, spent på anmeldelsene der.

Ellers en fornøyelig tråd sett fra sidelinjen, synes dette går bra ;D ;D
Keep up the good work, mange gode tips her!

Hiv deg på neste runde da vel - så blir det enda mer fornøylig.
Å sitte på gjerdet og ikke delta er bare halvparten så morro som å delta.

Takk for det, H.R, men jeg har sett mange har kommet i skvis på tiden pga. andre prioriteringer, og jeg vet at jeg ikke er noe bedre slik sett

 

[H.R]

Det er plass til flere i stafetten, regner med at baluba våger seg utp? i neste runde

Pft. Min motvilje sitter ekstremt langt inne. Det handler om høytidelige løfter til meg selv, avgitt for mange år siden. Jeg er trofast mot mine idealer. ;D

Noen prinsipper er feil, og noen løfter er verdiløse. Synes du skal delta da du har meninger og skriver i tråden gjevnlig jeg.
Hadde jeg holdt på de løfter og prinsipper som jeg startet ved å avgi når jeg var seksåring så ville jeg tumlet rundt i barnehagen enda.

 

[H.R]

Til orientering kommer Violator fra meg og Burnt_Island om kun kort tid, grunnet sistnevnte persons fravær fra datamaskiner fra i morgen og noen dager framover. Hold your breath, gentlemen.

Violator er DM`s kanskje beste plate, spent på anmeldelsene der.

Ellers en fornøyelig tråd sett fra sidelinjen, synes dette går bra ;D ;D
Keep up the good work, mange gode tips her!

Hiv deg på neste runde da vel - så blir det enda mer fornøylig.
Å sitte på gjerdet og ikke delta er bare halvparten så morro som å delta.

Takk for det, H.R, men jeg har sett mange har kommet i skvis på tiden pga. andre prioriteringer, og jeg vet at jeg ikke er noe bedre slik sett

Dette trenger ikke ta lang tid, men har man ikke tid til å spille musikk så har man vel strengt tatt ikke tid til å delta i stafetten - ser den. Har man derimot tid til å spille musikk så har man tid. Vet man at man skal vekk så kan man eks sende anmeldelsen sin til finger'n og la han poste den for deg til rett tid og i rett fora
Hiv deg på da mann da ingen unskyldning er dårlig nok serru ;D

 

[baluba]

Det er plass til flere i stafetten, regner med at baluba våger seg utp? i neste runde

Pft. Min motvilje sitter ekstremt langt inne. Det handler om høytidelige løfter til meg selv, avgitt for mange år siden. Jeg er trofast mot mine idealer. ;D

Noen prinsipper er feil, og noen løfter er verdiløse. Synes du skal delta da du har meninger og skriver i tråden gjevnlig jeg.
Hadde jeg holdt på de løfter og prinsipper som jeg startet ved å avgi når jeg var seksåring så ville jeg tumlet rundt i barnehagen enda.

Det var et løfte avgitt da jeg sluttet å ta penger for denslags aktivitet. Skal jeg på ny selge sjelen min, så skal jeg i alle fall ha betalt godt nok for det. For 25 år siden fikk jeg 4-500 kroner for anmeldelser, mer hvis det ble en halvsides artikkel. Med inflasjon betyr det at jeg bør i alle fall få 1.000 for mine bidrag med karakter, og da vil jeg føle meg skitten. Gang beløpet med tre, så vil jeg synes at alt er fine saker. ;D

 

[Brasse]

Du kødder?

 

[H.R]

Det var et løfte avgitt da jeg sluttet å ta penger for denslags aktivitet. Skal jeg på ny selge sjelen min, så skal jeg i alle fall ha betalt godt nok for det. For 25 år siden fikk jeg 4-500 kroner for anmeldelser, mer hvis det ble en halvsides artikkel. Med inflasjon betyr det at jeg bør i alle fall få 1.000 for mine bidrag med karakter, og da vil jeg føle meg skitten. Gang beløpet med tre, så vil jeg synes at alt er fine saker. ;D

Da må jeg si at du allerede har overtrått dine prinsipper da du kommentrer anmeldelsene i tråden. Skal du holde dine prinsipper i hevd så bør du strengt tatt la være å skrive noe i tråder ala denne ;D
ps - ser helst at du gir blaffen i disse prinsippene da det ville være mer givende for alle om du faktisk deltar

 

[Brasse]

Enig!

 

[BurntIsland]

Noen dager på forskudd da jeg skal opp i fjellheimen og ikke vil ha nett der..


Depeche Mode: Violator (1990)

For meg har dette vært en vanskelig plate å anmelde. Når den nye synthbølgen kom på midten av 80 tallet, var det veldig elsk eller hat. Jeg greide vel ikke helt å hate det, men fikk heller aldri helt taket på det. Denne musikken snakka ikke til meg (stort sett). Det kan jo ha noe med at jeg var nokså allergisk mot «dansbare» rytmer på den tiden. (I ettertid har jeg innsett at dette ikke var så kommersjdansbart og banalt som jeg en gang så fordomsfullt hevdet.) Det kan også ha noe med at jeg gjerne ville ha noe vindskeivt og upolert i musikken min dengang.
Det er likevel umulig å ikke ha et forhold til Depeche Mode for meg. Det har alltid blitt spilt over et anlegg i nærheten av meg. Musikken har vært med meg like lenge som bandet har eksistert. Jeg har bare ikke sett behovet for å eie noen av skivene.

Så Violator. Et helstøpt album; gjennomtenkt og bearbeidet. Polert uten å være glatt. Synth uten å egentlig være det. En knivsodd eller to med Goth (a la Sisters of Mercy). Intelligent og med en dybde som gjør at du ikke ser alt fra starten av. Stor lyd. Puls og fremdrift, men de har det aldri travelt, det blir aldri anstrengt. (omtrent som ei klokke hvor sekundviseren har tid til å ta pauser hvis dere skjønner...) Musikk som har overlevd heavy rotation og p3 lister; en klassiker.

....Men ikke min klassiker. Jeg hører kvalitetene som sikkert kan få folk til å hevde at dette er blant de beste album som er lagd, men det blir som å overhøre en interessant samtale på nabobordet. Den er ikke ment for meg. Jeg kommer til å fortsette å høre på Depeche Mode hos andre, men har ikke behov for å eie plata og kan derfor ikke gi den mer enn 5/10.

Forøvrig har denne anmeldelsen fremskyndet behovet for å oppgradere til spotify premium. Denne plata gjør seg ikke over PC anlegget (selv om det er greit nok) Dette er stor lyd, som bør gjengis stort og «fylle» rommet. (I tillegg vil jeg slippe Bon Jovi sjokket...)

 

[Mbare]

Depeche Mode - Violator

Hvordan griper du noe som er så polert som Violator? Det spørsmålet er, i sin essens, det jeg sliter med når jeg skal skrive om albumet. Og i tillegg: hvorfor dukker Exile on Main St. opp i tankene mine hver gang jeg hører på plata?

Det polerte, først. Violator er en produsert plate. Det er ingenting som føles tilfeldig, alt er der det skal være, alt er riktig. Lydbildet, stemmen, tekstene, rytmene. Det er en plate som føles som om den ikke kunne vært annerledes enn det den endte opp å være og den føles, på en måte, perfekt. Og nesten uangripelig, hvis du bare ser den isolert, i sin egen, lille verden.

De viktigste platene, har jeg brukt å tenke, er de som er unike. De som skaper et univers og befolker det, på egenhånd, uten så mye drahjelp. Selvfølgelig står også disse platene med ryggen mot en musikalsk historie og utvikling, men de samler historien og står, alene, på et punkt i tidslinja og peker mot noe som både er og som skal komme.

Jeg vil mene at Violator i så måte er en viktig plate. Jeg har i hvert fall ikke hørt noe som kan sies å være det samme som Depeche Mode gjorde på denne plate, før denne plata eller samtidig med den. På en måte er den kanskje også den "ultimate" DM-plata, fordi den også samler ikke bare den historiske konteksten den kommer fra (referanser til Motown, Pink Floyd, Tangerine Dream, Sisters of Mercy, pop, funk, goth og soul er lett spredd over hele plata, i akkurat passe mengder), men også bandets egen diskografi fram til dette punktet. Skal du begynne med DM, er kanskje dette det beste utgangspunktet?

Så til Exile On Main St. En av rockens beste plater og, i mine ører, Rolling Stones sin beste plate. Mørk, skitten, lurvete, tygd på, spyttet ut og satt sammen igjen. Lyden av Stones som titter ned i helvete, blir vettskremt (naturlig nok) og gjør det eneste naturlige: spill! Spill som om det gjelder livet, som om det gjelder menneskeheten, spill for alt det er verdt og litt til og kanskje, kanskje, vil vi engang finne en vei vekk fra det her. Og den fant de, i hvert fall på plata, når Shine A Light kommer som neste siste spor og igjen er det et lite håp, et lite lys. Exile On Main St. er et av rockens udiskutable mesterverk og mener du noe annet enn det, skjønner jeg ikke hva du snakker om. Men hva har det med Violator å gjøre?

Jeg tror det jeg savner i Violator er den platen jeg mener å høre under den perfekt polerte overflaten. Der hvor mørket er, det som det bare hintes om og antydes om, det de kanskje refererer til i Halo:

Bring your chains
Your lips of tragedy
And fall into my arms

For det kan være liten tvil om at Violator er ment som en mørk plate. Det føles bare som de holder litt igjen, som om de, i motsetning til Stones, ikke tør å titte rett på det, ta et magadrag og så spille som om fanden sjøl var etter dem. Jeg lengter etter det de ikke tør å si, det de ikke tar tak i, det de ikke våger å strekke seg mot.

Det kan selvfølgelig sies til Violator sitt forsvar at det å skape en slik lengsel i seg selv kan være poenget med plata. Men jeg tror ikke det. Jeg tror plata er ment å være en storslagen pop-plate om de litt mørkere sidene i menneskesinnet, men på en sånn måte at ingen skal bli skremt. Og hva er poenget da?

Karakter: 8.37/10

 

[BurntIsland]

Knallbra anmeldelse Mbare, nå skjønner jeg hva jeg hørte! (men det forandrer ikke min karakter..)

 

[mikefish]

Glimrende Burnt Island ! en svært ærlig og god anmeldelse.Selv var jeg heller ikke DM-fan på det tidspunktet platen ble gitt ut,men etter jeg så de live i New Orleans i '98 ble de fleste av platene kjøpt inn i rykk og napp.Blir spennende å se hva den andre anmeldesen tilfører platen.

mvh. s,

Edit : her kom Mbare's anmeldese før jeg rakk og poste.

 

[H.R]

Knall anmeldelser til dere begge!
At poengen spriker er vel bare et utslagt at man foretrekker litt ulikt da det i mine øyner tydelig fremgår at dere har anmeldt samme plate 8)

 

[mikefish]

Takk for en kjempefin anmeldelse Mbare !.Du har fått langt mer ut av rillene enn jeg har.Ved siden av 'Black Celebration' er 'Violater' bandet's beste.

mvh. s,

 

[rolfozzy]

Dette var veldig bra anmeldelser av Dm. Både av BurntIsland og Mbare.

Personlig har jeg nok aldri hatt sansen for denne gruppa. Men den gang finansene mine var bedre enn vettet så gikk jeg til innkjøp av en bunke DP for og høre om det kunne være så bra som mange mener det er.

Bl.a. Omtalte plate. Alle disse er borte herfra nå. Jeg likte det ikke.

Men anmeldelsene er så bra at kanskje jeg har hørt feil?

 

[H.R]

Men anmeldelsene er så bra at kanskje jeg har hørt feil?

Neppe - sorter det under "Bra musikk du ikke liker" du, masse musikk hører hjemme under den kategorien for oss alle

 

[ErosLoveking]

Ingen blodfan som må ha "alt" med Depeche Mode, men noen titler står da i hyllene og blir spilt nå og da. Det som alltid har tiltalt meg er at de klarer å tilføre en personlig og rå nerve i det nærmest militante synthlandskapet de har skapt seg. Tror aldri de har lagd et direkte dårlig album.
Hører så absolutt til de store, muligens det største innen sjangeren.

 

[Kaare G. Opsahl]

Veldig bra anmeldelser av DPplaten, har selv aldri fikset det bandet

 

[rolfozzy]

Men anmeldelsene er så bra at kanskje jeg har hørt feil?

Neppe - sorter det under "Bra musikk du ikke liker" du, masse musikk hører hjemme under den kategorien for oss alle

Det har du helt rett i.

 

[Gjestemedlem]

Det var et løfte avgitt da jeg sluttet å ta penger for denslags aktivitet. Skal jeg på ny selge sjelen min, så skal jeg i alle fall ha betalt godt nok for det. For 25 år siden fikk jeg 4-500 kroner for anmeldelser, mer hvis det ble en halvsides artikkel. Med inflasjon betyr det at jeg bør i alle fall få 1.000 for mine bidrag med karakter, og da vil jeg føle meg skitten. Gang beløpet med tre, så vil jeg synes at alt er fine saker. ;D

Du høres ut som en slanker på proteinkur som står i vinduet og sikler... kos deg med prinsippene. :

 

[H.R]

Vel alt er jo et definisjonspørsmål
Vet ikke hvorfor denne dukket opp i hodet mitt ;D

 

[Gjestemedlem]

Gode anmeldelser av Violator. En viktig plate, selv om jeg holder de tidligere utgivelsene høyere. Black Celebration er vel den jeg har et mest personlig forhold til. Samme tidsepoke da Kiss Me Kiss Me... med the Cure ble mye spilt her. Jeg holder også mange av de tidligere låtene høyere enn noen av dem som er på denne platen, men som helhet er denne svært gjennomført... men jeg spiller den ikke mye. Speak and Spell og Some Great Reward er kanskje mine favoritter. De er geniale.

 

[baluba]

Når jeg mener noe her på HFS, så er det musikk som av en eller annen grunn bryr meg. Det å bruke mange timer på noe som jeg potensielt ikke liker gidder jeg ikke lenger. Flere timer enn jeg kan telle i studio med musikk som engasjerer meg midt i ræven, og tilsvarende mange timer med å anmelde konserter og plater jeg ikke bryr meg om - vel, jeg har gjort min plikt i full offentlighet. Derfor vil jeg ikke bruke tid på slikt lenger, og terningkast var en av årsakene til at jeg i sin tid forlot denne sysselen. I det hele tatt byr det meg imot, og lar andre informere meg isteden. Egoistisk, men slik er det.

 

[Townes]

Artist: Rain Parade
Tittel: Third emergency rail power trip
Label/År: Enigma - 1983 (US) / 1984 (UK)

Semi-klassikar fra Paisley Underground æraen, med 3 minutt pur magi.
​

"Paisley underground"... Ein av grunnane til at eg ofte skulle ønske eg vaks opp i ei anna tid. Skulle så gjerne ha vore 14-15 år på tidlig 80 tal, når det strømma fantastsike tonar over atlanteren, frå band som Dream syndicate, Green on red og Rain parade - for å nemne nokre av dei meir kanoniserte banda frå denne usedvanleg finne tida. The Bangles hadde rett nok størst kommersiell suksess, men det er uansett ikkje heilt mi greie, og er også litt på sida av det resten held på med.

I ei musikalsk tid som ellers var prega av, la oss være ærlige, stort sett møkk, i alle fall kva populærmusikken angår, må Paisley Underground-scena, med opphav i L.A. ha vore ein herlig befriande anakronisme. Vekk med trommemaskiner, synthar som låter som sprutbæsj, og produksjoner som ikkje høyrer heime nokonstads hen, og fokus på ordentlige trommer, gitarar og vokal(harmoniar). Sterkt inspirert av det gyldne 60 talet og artistar som Byrds, Beatles, Neil Youngog kanskje også, for Rain Parade sitt tilfelle i alle høve, Pink Floyd. Bra Pink Floyd altså, i den grad det faktisk finnes. Ikkje "gitarsoloer-som-varer-like-lenge-som-en-typisk-Fellini-film-Pink-Floyd". Då er vel Rain Parade nokonlunde definert både musikalsk, historisk og geografisk.

Debutskiva Emergency Third Rail Power Trip er altså inga tidstypisk utgivelse. Den kunne like gjerne vore gitt ut i 1967/8 som i 1983. Eller en gang på 90 tallet for den saks skyld. Tidlaust med andre ord, noko som i seg sjøl er eit kvalitetsteikn.
Dette er klassisk rock med gitarar type Rickebacker, og melodiar i fokus. Ein god porsjon byrds, baka inn i fiffige melodilinjer med eit lett psykedelisk tilsnitt gjer dette til ei lita perle frå det forhatte 80 talet. Vokalist og låtskrivar David Roback (som seinare var med og starta mazzy star) gjer jobben både sånn låtskriver og formidlar på ein solid og tillitsvekkande måte. Han har imidlertid god drahjelp fra både broremann Steven Roback og Matthew Piucci på låtsnekkerverkstaden, og det er sistnemde som hjelper til på det som er platas definitive høgdepunkt. What she's done to your mind er 3 minutt pur popmaigi. Her stemmer absolutt alt; gitarane som skuldar byrds og big star ei stor takk, dei flotte vokalharmoniene, og ikkje minst den fantastiske melodien gjer dette til ei formidabel låt heilt utanom det vanlege. Dette er det høg klasse over! Ellers er plata prega av låter som krev gjerne både to og tre rundar før dei festar seg i knolten. Dei kryp gradvis inn under huda på deg, og blir etter kvart meir og meir forførande med sine lekre gitarer og behagelige snurrige melodiar. Ikkje alle låtane er heilt der oppe, men dei leverer varane jamt over.

Verdt å nemne er også This can't be today (kor Kendra Smith frå Dream Syndicate bidrar), samt sistelåta Look both ways. Look both ways var rett nok kun med på UK utgava av plata, uforståelig og beklageleg nok - for dette er genialt! Låta skil seg ein del frå resten med å ha eit mykje tydeligare element av god gammal garage rock i seg; gitarane er sintare og det sydande orgelet er på plass. Som låt er dei her nærare Fuzztones enn Byrds, og det hadde ikkje vore meg i mot om eit par andre låtar også var i dette lydlandskapet.

Alt i alt, dette er ei solid og temmelig god plate - noko den tidlause kvaliteten i den langt stadfester. Den når ikkje opp heilt i elitevidisjonensaman med Dream Syndicate og Green on red, men den står som ein liten bauta frå ei veldig fin tid. What she's done to your mind gir eit ekstra auge på terningen åleine.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
CEVBOF hadde sagt 7-/9 (tilsvarar kongeplate -)

* For ordens skuld, eg har utelatt bonuskutta her ettersom det strengt tatt er ep'n Explosions in the glass palace som kom året etter.

 

[BurntIsland]

...og den som la inn plata ble 15 ved årsskiftet 81/82. Hvorfor la jeg den inn? Fordi jeg ville vite om dette bare var minner og følelser, eller om flere enn meg kan se på dette som stor musikk... objektiv er jeg ikke, men dette var en super anmeldelse av en super plate.

edit: look at merri er i tillegg til de du nevnte en godlåt!

 

[Kaare G. Opsahl]

Bravo Townes, super anmeldelse. enig i vurderingene dine om denne platen

 

[rolfozzy]

Veldig bra anmeldelse. Det var virkelig noe stort når den såkalte Paisley Underground musikken kom på tidlig 80tall. Med grupper som nevnt. Green on Red f.eks. er fremdeles store her hos meg. Det var andre gang amerikanske grupper kunne stille med "Bringing it all back Home" som slagord.

Rain Parade var også blant gruppene jeg hørte på den gangen. Og vuderingen er jeg helt enig i.
Jeg var nok noe eldre enn 15-16 år den gangen, men det var nå like bra uansett.

Spellær som sagt mye sånn musikk enda jeg.

 

[Roberten]

Som den historieløse døgenikten jeg er har jeg holdt meg til Green On Red og ikke ofret Rain Parade en tanke. CEVBOF har nå åpnet øynene mine for at det kanskje har vært urettferdig, så jeg får gjøre et forsøk. Artig med Mazzy Star linken, det hadde jeg null snøring på. Finfint, Townes, men noe annet var jo heller ikke å forvente.

 

[gjedde]

Dæggern, der fikk jeg noe å leve opp til Townes.... Skal på svigersbesøk i dag, så min versjon kommer desverre ikke før i kveld.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Veldig bra skrevet, Townes. Jeg har kun hørt plata en gang, og jeg derfor et magert grunnlag. Men din anmeldelse ga meg lyst å hente den frem igjen. ;D

 

[gjedde]

Rain Parade-Emergency Third Rail Power Trip

Siden min medanmelder har gjort en så formidabel jobb ift. historien til bandet og alt rundt, prøver jeg å gå rett på sak.
Det begynner jo å bli en stund siden trekningen, så jeg har hatt god tid til å lytte på plata. Det som skjedde etter de tre første gjennomlyttingene var at jeg merket at jeg måtte ta meg litt i nakken for å gå ned i kjelleren og snurre en runde til. Og slik har det vært siden. Jeg får litt følelsen av at plata er som det berømte såpestykket man prøver å få tak i.....
Egentlig litt rart, for jeg syns egentlig at plata er bra, den blir bare litt for glatt (i mangel av et mer dekkende ord)

Jeg liker den lett psykedeliske følelsen, jeg liker gitarene og jeg liker bassen på plata. Men jeg får ikke den følelsen av tidløshet som Townes trekker fram. Synes det låter litt for polert til å kunne passere som 70-tallspsykedelia. Men låtene Look at Merri og Look both ways er gode

Som man kanskje skjønner syns jeg dette var ei utfordrende plate, og det er kult Blir litt sånn "jeg vil jeg vil men får det ikke helt til"

Å sette en karakter på denne er vrient, rett og slett fordi jeg er litt schizo på hva jeg syns. Men det betyr vel kanskje at det blir riktig med 5/10?

 

[Kaare G. Opsahl]

Godt jobbet gjedde, fin anmeldelse

 

[Kaare G. Opsahl]

siden deltagerene er superivrig har vi en hviledag i denne runden før det braker løs i morgen. Vi fortsetter med samme konsept fremover, dvs 2 stk anmelder samme plate. Neste ordinære runde blir over nyttår men vi kjører selvsagt en julespesial med anmeldelse av juleplater før jul

 

[atonal]

Flotte anmeldelser av Violator! Plata var midt i blinken for meg da den kom, "synther" som jeg var men med beina plassert i postpunk og industri. På hver sin måte fremheves det sentrale sider ved denne utgivelsen.
Jeg ser godt Mbares poeng om at musikken hinter til det som ligger under, det uuttalte, for å si det litt pompøst. Jeg synes produksjonen er perfekt til musikken, glatt, nærmest utenomjordisk i sin perfeksjon. DM`s neste plate, Songs of Faith and Devotion, tar en retning mer mot tradisjonell rock. Mer direkte i uttrykket, mer "skitten" produksjon, og Dave Gahan blir enda nærmere en rockehelt. Jeg opplever denne utviklingen som overtydelig og litt sjablongaktig, omtrent som når Dagbladet presenterer noe på forsiden, med krigstyper.
Jeg synes DM lykkes bedre med Violator enn det de kommer med senere, fordi de hadde bedre låtmateriale og håndterer tilbakeholdenhet og dosering av virkemidlene.

 

[ansepe74]

Ingen blodfan som må ha "alt" med Depeche Mode, men noen titler står da i hyllene og blir spilt nå og da. Det som alltid har tiltalt meg er at de klarer å tilføre en personlig og rå nerve i det nærmest militante synthlandskapet de har skapt seg. Tror aldri de har lagd et direkte dårlig album.
Hører så absolutt til de store, muligens det største innen sjangeren.

Ingen av de som de har laget de siste 10-15årene har helt vært opp til det som kom fra den kanten på 80-tallet.
Black celebration, Violator og music for the masses har en høy stjerne her.

 

[baluba]

Ingen blodfan som må ha "alt" med Depeche Mode, men noen titler står da i hyllene og blir spilt nå og da. Det som alltid har tiltalt meg er at de klarer å tilføre en personlig og rå nerve i det nærmest militante synthlandskapet de har skapt seg. Tror aldri de har lagd et direkte dårlig album.
Hører så absolutt til de store, muligens det største innen sjangeren.

Ingen av de som de har laget de siste 10-15årene har helt vært opp til det som kom fra den kanten på 80-tallet.
Black celebration, Violator og music for the masses har en høy stjerne her.

Fint å se noen mene det også. Jeg har nok møtt mange med det motsatte standpunkt. Selv har jeg ingen formening om det, men jeg har en tilbøyelighet til å orke å lytte til DP. Det er nok masochisten som forsøker å trenge ut av alfa-skallet. ;D

 

[utgatt60135]

Resume:
Da dette er musikk jeg ikke vanligvis kaster meg over, så har denne platen kvaliteter jeg liker. OG ikke liker.
De rolige såre og kaller det gjerne litt gjennomsiktige sangene fungerer helt klart best!!
Så kommer fyllmassen somikke er direkte dårlig, men ikke bra eller. (for min del)..
Pluss et par som fenger meg. Ihvertfall høyrebeinet mitt til en viss grad.
Yepp thats it.
Skal jeg prøve meg på en oppsummering med tall så vil jeg si 6/10.
Men noen få låter enkeltvis er oppe på 8pluss.

Jeg fikk bare såvidt hørt litt på plata jeg skulle anmelde før harddisken sa takk for seg, men ble nokså skeptisk når jeg hørte countrypreget. Lørdag kveld (på anmeldelsedagen) var alt oppe og gikk igjen. Siden da har det blitt mange runder med denne platen og jeg har likt den litt bedre fra gang til gang. Stemmen til Ray har jeg alltid likt og countrypreget holder seg faktisk stort sett på den gode siden. Selv steelgitaren på denne skiva er spiselig. Leste et sted at gitaristen er en av de beste i sjangeren hvor de også skriver om en trøblete oppvekst til Lamontagne som visstnok er veldig beskjeden. Bortsett fra den litt røffere åpningslåta holder de seg godt nedpå med peiskos stemning. Plata tar aldri helt av, men ligger og slumrer behagelig avgårde. Joda, jeg kan godt like denne platen men foretrekker helt klart hans to første utgivelser. Gir denne fjerde utgivelsen mersmak så sjekk for all del ut Troble og Till the Sun Turns Black.

7/10